Det bibel-profetiske prinsipp er at en dag står for et år Se 4 Mos. 14,34 og Esekiel 4, 6. En dag for et år. Slik var det med profetien om de 1260 dager i Dan 7. kapittel, og slik er det også vi må forstå profetien om de 2300 kvelder og morgener. De sytti uker vi nå leser om betyr «uker» av år, 70 ganger 7, altså 490 år. Denne perioden deler profetien opp i tre deler: Først syv profetiske uker, som blir 49 år. Dette er tiden det skulle ta å gjenoppbygge Jerusalem. Deretter 62 uker, eller 434 år, som skulle føre fram til tiden da «en salvet, en fyrste», nemlig Messias, skulle stå fram. Og så endelig den syttiende uken, som representerer syv meget bemerkelsesverdige år. Når vi ønsker en fullstendig forståelse av denne profetien, må vi først av alt finne fram til tidspunktet hele tidsperioden begynner med.

Engelen Gabriel er meget tydelig på dette punkt. Han sa at tidsregningen skulle begynne «Fra den tid det ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen,» (vers 25).

Daniel levde ikke lenge nok til å oppleve den tredje og endelige befalingen om å bygge opp igjen Jerusalem. Han så resultatene av den første befalingen fra kong Kyros i året 536 f. Kr., som tillot jødene å reise tilbake til sitt hjemland og bygge opp igjen tempelet. Dette arbeidet fikk så sterk opposisjon fra samaritanene som bodde i landet, at en ny befaling av kong Darius ble nødvendig i året 519 f. Kr. Men begge disse befalinger var ingen fullstendig oppfyllelse av den profetien Daniel fikk høre, fordi disse befalingene begrenset seg til å omfatte en del bosetting i tillegg til gjenoppbyggingen av tempelet. Det var først i året 457 f. Kr. at kong Arta Xerxes ga en omfattende befaling som ikke bare ga myndighet til en fullstendig gjenoppbygging av byen Jerusalem, men også omfattet alle rettigheter for jødefolket til å gjenoppstå som en selvstendig nasjon innen det store medo-persiske verdensriket. Profeten Esra forteller detaljert om denne befalingen i Esras bok, kapittel 7. Tidligere kapitler i Esras bok forteller også om de andre befalingene.

«Sytti uker er fastsatt for ditt folk» (1985-utgaven av den norske Bibel), «Sytti uker er tilmålt ditt folk» (1988 utgaven fra Norsk Bibel). Begge disse oversettelsene sier i grunnen det samme, selv om den sist siterte kanskje på en bedre måte fremhever et viktig punkt i profetien, nemlig dette: Fra den tid det ble gitt en befaling om å gjenreise Jerusalem (år 457 f.Kr.) skulle 490 år «tilmåles» jødefolket, før de store begivenheter omkring Jesu liv og død ville forandre så mye, både for jødefolket og alle andre. Hva skulle så denne tiden «tilmåles» fra? Det helt naturlige og riktige svaret er betydningsfullt. De 490 årene tilmålt jødene, er en del av de 2300 årene engelen Gabriel hadde fortalt Daniel om da han først fikk det synet engelen nå forklarer (Dan. 8, 13.14).

En salvet - en fyrste står fram
Det skulle ta syv uker, eller 49 år, å fullføre tempelet. Dette tar oss fram til året 408 f.Kr. Så skulle det videre gå 62 uker, eller 434 år. Denne perioden tar oss fra år 408 f. Kr. til år 27 e. Kr. Hva skulle vi så forvente på dette årstall? Profetien sier at «en salvet, en Fyrste» ville stå fram. Og det er nettopp det som skjer. Jesus fra Nasaret sto fram, gikk til døperen Johannes og ble døpt av ham i Jordan-elven. Når Peter senere forteller om dette, sier han at «Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig And og kraft» (Apg 10,38). Nå var de første 69 ukene, eller 483 årene, av den lange profetiske tidsperioden slutt. Det sto igjen en uke, syv år, av den tiden som var tilmålt jødefolket. Det ble en betydningsfull syvårs-periode for alle mennesker som har levd på vår jord.

Daniels bok forutsa ikke bare Jesu komme og hans tjeneste, men også hans død. Den salvede skulle «ryddes av veien og ikke mer være til» (vers 26). Nettopp slik gikk det med Jesus. Når Jesaja profeterer om samme begivenhet, sier han: «Gjennom trengsel og dom ble han revet bort. Men hvem i hans samtid aktet på det? Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelser» (Jes 53,8). Engelen Gabriel sa at begivenhetene her ved enden av de sytti uker skulle «innelukke frafallet» og «forsegle synder» og «dekke over misgjerning og ... føre fram en evig rettferdighet» (vers 24). Alt dette oppfylte Jesus, da han som vår frelser døde på korset for våre synders skyld. Hans død ga håp og mulighet til frelse for alle.

Profeten forteller videre at når de sytti ukene tilmålt jødefolket var forbi, ville både byen og helligdommen bli ødelagt. Dette gikk også i oppfyllelse. Få år senere blir Jerusalem kringsatt av romerske hæravdelinger. Striden bølger fram og tilbake i noen år, men i året 70 e. Kr. blir byen inntatt og tempelet ødelagt av den romerske hærfører Titus.

Den dagen Jesus red inn i Jerusalem, og stanset i bergskråningen med utsyn over byen, forteller evangelisten Lukas at Jesus gråt. Jesus kjente byens fremtidige skjebne, slik også engelen Gabriel hadde åpenbart den for Daniel, og Jesus gråt over byen og dens innbyggeres hårde hjerter. «Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter og slår deg og dine innbyggere til jorden. Det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» Luk 19,42-44. Jesus uttaler her en profeti helt i samsvar med den engelen Gabriel ga Daniel. Og slik ble det, få tiår etter Jesu smertefulle uttalelse var både Jerusalem og tempelet en sørgelig ruinhaug. De romerske hærers beleiring hadde vært så fullstendig at sulten og nøden ble ubeskrivelig. Historien forteller at endog mødre spiste sine egne barn for å stille sin sult. Jeremia hadde sett dette, og profeterte om en slik utvikling (se Jeremia 19,9).

Historieskriveren Josefus sier at mer enn én million jøder mistet livet under denne beleiringen. I Forum Romanum i hjertet av Rom ble det satt opp en triumfbue da hærføreren Titus kom hjem. På denne triumfbuen kan man i dag se uthugde bilder som forteller at blant det de romerske soldatene hadde med seg hjem i seierstoget var både jødiske slaver og kostbare skatter. Blant annet var den syv armede lysestaken i gull som sto i tempelet i Jerusalem, med blant det romerne hadde røvet og ført med seg hjem til Rom.

Tidspunktet for Jesu død forutsagt i profetien
Jesus visste han skulle dø på en grusom måte. Men han visste også den nøyaktige tiden. Han visste i hvilket år, på hvilken dag og til hvilken time det ville skje. Han forlot himmelens herlighet for å bli et menneske. Han kom for å leve sitt liv blant oss, for å helbrede og undervise. Men han kom også for å lide og dø, og så stå opp igjen som seierherre over synd og død. Alt dette skjedde til den tid guddommen hadde fastsatt. Endog i de mest dramatiske timer på korsfestelsesdagen, visste Jesus at han skulle dø ved kveldsofferets tid. Det lød et skjebnesvangert rop fra korset: «Det er fullbrakt!» Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Det var som en usynlig hånd hadde revet det i to. Guds Lam hadde sonet og fjernet verdens synd! Paulus skriver:

«Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår» (Gal 4, 4.5). Paulus var klar over at Jesu liv og død var oppfyllelse av profetien.

Det samme forsto døperen Johannes. Når han ute i ørkenen sto fram med sitt budskap, sa han: «Vend om for himmelriket er nær!» Matt 3,2. Han forsto at tiden var kommet for oppfyllelsen av det håp alle de gammeltestamentlige profetene hadde profetert om.

Jesu tjeneste varte i tre og et halvt år, og på påskedagen i år 31 e. Kr. fullbyrdet han alle de seremonielle forpliktelsene i det hebraiske ritualet. Hans offer var i sannhet en oppfyllelse av engelen Gabriels profeti: «midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer» Dan. 9, 27. Nå var Jesus selv ofret som det store syndoffer, og det var ikke lenger behov for de forbilledlige ofringene. Dette skjedde nøyaktig på tiden «midt i uken».

Stefanus’ martyrdød avslutter de sytti uker
Det er ennå en halv uke, eller tre og et halvt år, igjen av den syttiende uken. I disse tre og et halvt år ble det kristne budskapet forkynt i Jerusalem med stor kraft. Tusener hørte disiplenes forkynnelse og ble omvendt. Endog flere av de jødiske prestene tok ved troen på Jesus Kristus som Frelser og Herre. Se Apg 6,7. Blant forkynnerne var Stefanus, en av den kristne menighetens diakoner. Han var en fremragende taler, og et godt menneske. Noen av jødene ble fortørnet over hans forkynnelse, og la opp planer om å ødelegge ham.

Ved slutten av den syttiende profetiske uken, i år 34 e. Kr., ble Stefanus stilt for det høye råd. Det ble fremført falske anklager mot ham. Den talen Stefanus holdt, som du finner gjengitt i Apg 7. kapittel, er en av høydepunktene i nytestamentlig litteratur. Stefanus gjennomgikk hele Israels historie, og viste hvordan folket igjen og igjen hadde tatt feil av Herrens sendebud. Slik de også nå hadde forkastet Jesus Kristus, den lovede Messias og verdens Frelser. Jødenes ledere ble så forbitret over talen at de skar tenner mot ham, dro ham utenfor byen og steinet ham til døde. Begivenheten ble på mange måter et vendepunkt i den første kristne menighets tilværelse. Stefanus ble den første kristne martyr. Jødene satte nå i gang en stor og heftig forfølgelse av de kristne i Jerusalem.

Disiplene ble spredt omkring i landet, og like etter disse begivenheter blir Filip bedt om å gå ut i ørkenen for å møte den etiopiske hoffmannen, som han døper. Peter får i et syn beskjed om å gå til en annen ikke jøde med evangeliet, og den kristne menigheten forstår etter hvert at nå skal evangeliet forkynnes for alle mennesker, uansett rase eller nasjonalitet. Jødefolkets utvelgelsestid er forbi, «hedningenes tid» er kommet.