BIBELENS MEST FORBLØFFENDE TIDSPROFETI

Daniels bok inneholder forbløffende forutsigelser om verdenshistoriens utvikling. Den mest forbløffende profetien i boken er forutsigelsen av tidspunktet for Jesu død. Forutsigelsen ble gitt flere hundre år før Jesus ble født.

Daniels karriere ved hoffet i Babylon holdt på å ende før den var kommet i gang. Da Babylons vismenn avslørte at de ikke maktet å fortelle kong Nebukadnesar innholdet av en drøm han hadde hatt (Daniel 2) ble det avsagt dødsdom over alle de kongelige rådgiverne. Dødsdommen inkluderte også en gruppe aspiranter. Blant dem var Daniel og tre av hans venner, som var blitt deportert fra Jerusalem under et av Nebukadnesars felttog mot byen.

Viktige symboler
Gud åpenbarer drømmen for Daniel og vi finner beretningen i Daniel kapittel to der verdenshistorien blir symbolisert ved en statue av forskjellige metaller. 

Men Gud hadde mer å vise Daniel. I kapittel 8 finner vi verdensrikene beskrevet ved hjelp av nye symboler. Denne gangen er symbolene dyr som ble brukt som offerdyr i den gamle tempeltjenesten. Engelen Gabriel forklarer disse symbolene til Daniel. Ifølge Gabriel gjaldt synet «endetiden», og væren og bukken er symboler på henholdsvis det persiske og det greske riket (Daniel 8:19-21). Gabriel forklarte flere av detaljene Daniel hadde sett i sitt syn, (Daniel 8:22-26), men ett element ble ikke forklart. Synet inneholdt en tidsprofeti, men alt Gabriel sa om den var: «Du skal gjemme på synet, for det gjelder en fjern fremtid» (Daniel 8:26).

En gåtefull tidsperiode
Tidselementet i synet lød slik: «Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen få sin rett» (Daniel 8:14). Daniel ante at helligdommen i Jerusalem ville ligge ødelagt i lang tid. Dette var så urovekkende at han beskriver reaksjonen sin slik: «Jeg, Daniel, var syk i flere dager. Så stod jeg opp og gjorde min tjeneste hos kongen. Jeg var lamslått av synet og forstod det ikke» (Daniel 8:27).

Måten han fortsetter fortellingen viser at tidsaspektet bekymret ham sterkt. Han forteller at han gransket «i bøkene og la merke til hvor lenge Jerusalem etter Herrens ord til profeten Jeremia skulle ligge i ruiner; det var sytti år» (Daniel 9:2). Det var tidsaspektet og tempelet som opptok Daniel. Han snakket om sin bekymring med Gud i en mektig bønn (Daniel 9:4-19). Han sa blant annet: «la ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom - for din egen skyld, Herre» (Daniel 9:17). Som svar på denne bønnen kom Gabriel tilbake (Daniel 9:21). Så fikk Daniel forklaring på tidselementet i profetien. Den forklaringen knyttes til Jesu død.

Forklaringen
Forklaringen på tidselementet gis på følgende måte: «Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by, til ondskapen har nådd sitt mål og synden tar slutt. Da blir skylden strøket ut, det kommer en evig rettferd, profetenes syner blir stadfestet, og Det aller helligste blir salvet» (Daniel 9:24). Ved første øyekast virker ikke dette som noen forklaring. Men engelen har mer å si: «Du skal vite og forstå: Fra den tid det ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå sju uker. I 62 uker skal byen være gjenreist og bygd opp igjen med gater og vollgraver. Men tidene skal være harde. Etter disse 62 ukene skal den salvede ryddes av veien og ikke mer være til» (Daniel 9:25-26).

Forklaringen på den lange tidsprofetien i Dan 8,14 (2300 kvelder og morgener) gis i form av en kortere periode på sytti uker som engelen Gabriel sier er fastsatt for Daniels eget folk. Vi må si noen ord om begrepet «sytti uker». På hebraisk står det sytti «sjuere». Tanken bak er ganske sikkert jødenes ordning med et sabbatsår hvert sjuende år. Dette var en ordning Gud hadde innført for å gi selve jorda hvile (3 Mosebok 25:1-7). Den forklaringen Gabriel gir er trolig knyttet til jødenes sykluser med sabbatsår. 

De sytti ukene er da uker av år der sabbatsåret markerer avslutningen av hver syklus. Slik forstod de gamle jødiske fortolkere dette avsnittet. [1] Det dreier seg da om en periode på 70 sykluser av 7 år, til sammen 490 år. Denne perioden er igjen delt inn i tre tidsperioder av svært ulik lengde. Først sju sjuere, så sekstito sjuere og til slutt en sjuer.

Jesu død forutsagt
Daniel 9:26 forteller oss at «den salvede» skal ryddes av veien etter perioden på 62 sjuere. Vers 27 gir oss en nærmere tidsangivelse for når den salvede skal ryddes av veien. Her sies det at «Én uke gjør han pakten tung for mange, midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer» (Daniel 9:27). Poenget med helligdomstjenesten var å lede oppmerksomheten mot Guds Messias, det virkelige offeret. Han skulle gjøre ende på offertjenesten. Da Jesus døde revnet forhenget i tempelet, som et guddommelig varsel om at tiden med de symbolske ofringene nå var forbi fordi det virkelige offerlam var blitt ofret for menneskers synd.

Begynnelsestidspunktet for de sytti sjuere er kong Arta Xerxes befaling om at jødene i Persia skulle få reise hjem og gjenoppbygge byen. Dette skjedde i år 457 f.Kr (Esra 7). Umiddelbart etterpå begynte et sabbatsår. [2] Det var derfor lett for jødene å holde regning med utviklingen av denne profetien. Med 457 f.Kr. som utgangspunkt vil den siste perioden på sju år ende med et sabbatsår i 34/35. Jesus døde midt i denne «uken», våren 31 som en perfekt oppfyllelse av profetien.

For meg er den nøyaktige oppfyllelsen av denne profetien et sterkt bevis på at jeg kan stole på det Bibelen sier både om fortid, nåtid og fremtid. Den samme Jesus som døde slik det var forutsagt har lovet at han skal komme igjen for å skape en ny himmel og en ny jord der det er evig rettferdighet og kjærlighet.

Tor Tjeransen

[1] Seder Olam, 28 og 30 henvist til i Ben Zion Wacholder, The timing of Messianic movements and the calendar of sabbatical cycles, Hebrew Union College Annual, Vol XLVI (1975), s. 203.

[2] Se en kalender over sabbatsår i Ben Zion Wacholder,The Calendar of Sabbatical Cycles during the Second Temple and Early Rabbinic period, Union College Annual, Vol XLIV (1973), s. 153-196.