Ressurser/Daniel 7

Daniel 7

Av Sigve Tonstad

 

DANIEL 7 – KIRKENS SMAK FOR VERDSLIG MAKT

Daniels første syn tar for seg den samme historien som Nebukadnesars drøm. Denne gangen møter vi de fire verdensrikene symbolisert ved dyr som stiger opp av havet. Men Daniel var mest interessert i det lille hornet, makten som var «annerledes» — karakterisert ved selvopphøyelse, forfølgelse og frafall. Kirken?

Daniels første syn i Dan 7 tar for seg den samme historien som Nebukadnesars drøm i Dan 2. Denne gangen møter vi de fire verdensrikene symbolisert ved dyr som stiger opp av havet. Løven med ørnevinger har sitt motstykke i hodet av gull i Dan 2. Gull er det gjeveste metallet, løven kongen blant dyrene, ørnen den mest majestetiske blant fuglene. Løven var dessuten Babylons byvåpen. Det første dyret representerer derfor Babylon.

Det andre dyret lignet en bjørn. Bjørnen er mindre majestetisk enn løven, men ikke mindre mektig på sin måte. Den var reist «halvveis opp», et uttrykk for det sammensatte riket Media og Persia. De tre ribbenene kan betraktes bokstavelig som Elam, Lydia og Babylon, men har mer tyngde i overført betydning. «Tre» eller «en tredjedel» er i bibelsk symbolbruk ofte uttrykk for ødeleggelse eller fullstendig seier. Perserriket gjorde rent bord og ble mer mektig enn forgjengeren. 

Det tredje riket har en leopard med fire vinger som sitt symbol. Leoparden er i seg selv et av verdens raskeste dyr. En leopard med fire vinger har fart som sin fremste karakteristikk. Man kan vanskelig forestille seg en mer treffende beskrivelse av Alexander den stores felttog, som resulterte i at han fikk herredømme over perserriket på rekordtid. Dessuten hadde dette dyret fire hoder, et symbol på delingen av det hellenistiske riket da Alexander døde i Babylon i 323 f. Kr.

Et «annerledes» dyr
Det fjerde dyret er ikke hentet fra naturen. Allerede på den måten får vi inntrykk av at det er «annerledes». Det blir mer mektig enn alle de foregående, og det har «ti horn». Tennene av jern minner oss om leggene av jern i Nebukadnesars drøm; de ti hornene om jernet og leiren som i drømmen symboliserte en splittet verden. Det fjerde riket kan ikke være noe annet enn Romerriket, større i utstrekning, mer ubestridt i herredømme, mer gjennomført i styreform, og mer varig i tid enn noen av de foregående riker. Tidelingen kan tas bokstavelig med henvisning til folkevandringene fra øst som til slutt hakket riket i stykker og la grunnen for det Europa vi kjenner i dag. Men titallet har også en symbolsk betydning: Riket ble splittet. Å bli delt i ti innebar å bli fragmentert slik at det ikke kunne smuldres i mindre biter. Men ikke noe av det som er sagt så langt, er hovedsaken i dette bildet av framtiden. Mellom de ti hornene skyter et nytt horn fram. Det gjør ende på tre andre horn, og inntar en ledende rolle i historien som følger. «Dette hornet hadde øyne som et menneske og en munn som talte store ord.» øynene, er et uttrykk for viten og innsikt; munnen som taler store ord er det første varslet om en makt som har store tanker om seg selv.

Dom i himmelen
Plutselig får vi et scenebytte. Begivenheter på jorden har passert revy med halsbrekkende fart. Brått er vi vitne til en scene i himmelen. Det skal holdes dom. «Videre så jeg: Tronstoler ble satt fram, og en som var gammel av dager tok sete. ... Retten ble satt og bøker ble åpnet.» Og så er han der for første gang i Daniels profetier, personen som avgjør alt for alle mennesker, mannen som har delt historien i to. Han blir presentert med den tittelen han selv foretrakk: «Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble før fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike.»

Litt senere i Daniels bok (kap. 9) finner vi en mer detaljert profeti om Jesu første komme til verden, men i dette kapitlet er vi allerede framme ved opptakten til Jesu annet komme og historiens avslutning. Idet verdensrikene har utspilt sin rolle, griper han inn for å opprette sitt rike. Jesu gjenkomst er profetiens endemål.

Daniel ble ikke beroliget av det han fikk se. Det korte svaret om de fire verdensrikene tilfredsstiller ikke. Har ønsker å få vite mer om det fjerde riket, de ti hornene og spesielt om det nye hornet som inntok en dominerende rolle. Igjen understrekes det at det fjerde riket setter spor etter seg i langt større grad enn de andre rikene. I det romerske senatet stod Cato for holdning som avgjorde ved mer enn én anledning: «Dessuten er det min mening at Kartago bør ødelegges.» Kartago ble ødelagt og det samme ble mange andre byer og riker, så grundig og definitivt at det romerske riket dominerte landene omkring mare nostrum i mer enn fem hundre år.

Kirke- og statsmakt
Men det er hornet med «øyne og munn som talte store ord» som opptar Daniel mest. Det «førte krig mot de hellige og vant over dem, inntil den gamle av dager kom.» I svaret på Daniels bekymring blir det klart at dette riket fører Romerrikets makt videre i en annen form. Det har ingen tiltalende merittliste i profetien; det er karakterisert ved selvopphøyelse, forfølgelse og frafall (Dan 7,25).

I løpet av det fjerde århundre skjedde en omveltning i Romerriket som få kunne tenkt seg mulig på forhånd. Mange romerske keisere hadde inntil da undertrykket og forfulgt de kristne. Men i år 311 ble den mest intense og systematiske forfølgelse av de kristne oppgitt. To år senere møttes keiserne Konstantin og Licinius i Milano og utstedte en skrivelse som lovte religionsfrihet til alle: «Vi innså at det ikke var rett å nekte noen lov til å tilbe, men at hvert menneske skulle ha retten til å forholde seg til hellige ting etter sin egen overbevisning og sitt eget frie valg.» De kristne kunne puste lettet ut.

Men den vakre erklæringen gjaldt ikke lenge. «Innen fire år etter at erklæringen om allmenn samvittighetsfrihet var gitt i Milano, hadde staten inntatt forfølgerens rolle igjen, denne gangen i favør av kristen ortodoksi.» Vel femti år senere la Ambrosius grunnvollen for forholdet mellom kirke og stat som ble toneangivende i Middelalderen. «I løpet av det fjerde århundre hadde samfunnet slått helomvending. Fra å ha vært forfulgt, var det nå de kristne som drev forfølgelse» (W. H. C. Frend: The Rise of Christianity, 640) Mindre enn hundre år etter kristenforfølgelsen under keiser Diokletian hadde Theodosius den store lagt grunnen for den kristne stat. I 438 utstedte Theodosius II en lovkode som påla dødsstraff for dem som fornektet treenigheten (arianerne), og dem som praktiserte gjendåp (donatistene). Den stipulerte også at hedninger ikke kunne gjøre tjeneste i hæren for at gudene deres ikke skulle skade den romerske stat.

«For en forandring i løpet av de to og et halvt århundrer siden Celsus hadde erklært at ingen kristen kunne gjøre tjeneste i hæren! For en forandring selv i løpet av hundre og femti år fra den tiden Origenes godtok erklæringen og forsvarte kristen pasifisme! For en enda større forandring med hensyn til religionstvang! Under forfølgelsene hadde Tertullian hevdet at religion ikke tillater bruk av tvang, og selv Konstantin hadde unngått å bruke makt mot hedningene. Likevel ga han støtet til tiltak mot vranglærere som kulminerte i keiser Theodosius’ kristne stat og til slutt i Theodosius’ lovkode» (Roland Bainton: Christendom, 103.

Ja, for en forandring! Slik har profetiene skissert frafallet i kirken på forhånd. Detaljene i denne underlige historien hører hjemme et annet sted, men hovedpoenget er klart nok. Da kirken fikk smaken på verdslig makt, forandret den vesen. Allerede ganske tidlig i vår tidsregning skjedde det en sammenblanding av statsmakt og kirkemakt. Den første tiden hadde staten styring med kirken, men etter hvert fikk kirken overtaket på staten. Da Romerrikets glanstid var over og barbarene presset på fra øst, fylte kirkens overhode den rollen statsmakten hadde hatt. I det åttende århundre la kirken frem skjøte på sin rett til Roma i form av et dokument som skulle være utstedt av keiser Konstantin. Dokumentet var en forfalskning, men det gjorde sin nytte da kirken hevdet sin overhøyhet over staten.

Frihet og forfølgelse: Den viktigste av alle menneskerettigheter — samvittighetsfrihet — ble satt til side med brutal hånd både av stat og kirke. De gikk sammen om å bruke tvang mot vranglærere, avvikere og dissentere. Keiserne var ivrigst den første tiden, fordi de ønsket å skape et kirkeapparat som avspeilet statsapparatet. Senere gikk pavene i spissen for bruken av makt. Der Babylon i sin tid hadde kastet mennesker i ildovnen eller til løvene, ble de som av samvittighetsgrunner trodde annerledes, brent på bålet eller henrettet på andre måter. Kavalkaden av mennesker som gikk i døden for sin tro i det kristne Europa er uten sidestykke i historien:

Arianere, donatister, valdensere, hugenotter, og enkeltmennesker som Johan Huss og mange andre. Det kristne Romerriket under pavens ledelse behandlet dissentere med mindre toleranse enn det hedenske Romerriket hadde gjort århundrer tidligere.

I fall det fortsatt skulle være tvil: Deres skjebne er ikke gått u påaktet hen! Profetiene -handler om dem. De som foresto overgrepene, gikk ikke Guds ærend. Profetiene er derfor aller strengest mot makten som er «annerledes» fordi den skulle ha ivaretatt sannheten om samvittighetens suverenitet slik Daniel og vennene gjorde. I stedet inntok den forfølgerens rolle.

I byen på de syv høyder satte paven seg på keiserens trone. Han tok til og med keiserens tittel, Pontifex Maximus, og har beholdt den til denne dag. Gjennom hele Middelalderen oppfylte den romerske kirkemakten det som var forutsagt i Daniels profeti:

Selvopphøyelse: Profetien sa at «han skal tale mot Den Høyeste». Det ble oppfylt gjennom pavens svimlende påstander om overhøyhet over alt og alle i samfunnet. Kirken gjorde seg selv til midtpunkt. Frelse ble knyttet til kirkens ritualer, og paven oppnevnte seg selv til å være Kristi egenmektige vikar på jorden. Pavene uttalte seg med en arroganse som knapt egner seg på trykk i dag. Jesus kom i bakgrunnen. Evangeliet tapte sin glans.

Forfølgelse: Profetien forutså at makten ville «fare hardt fram mot Den Høyestes hellige.» Det skjedde ved systematisk forfølgelse og bruk av tvang overfor mennesker som kom til en annen overbevisning enn den kirken hevdet

Frafall: «Han skal sette seg fore å forandre (hellige) tider og lover.» Forandringen av hviledagen ble det synlige tegnet på bruddet med Guds lov, men kirken tiltok seg også lovgivende myndighet ved å utstede bindende læresetninger som ikke finnes i Bibelen. Pavens «overherredømme innebærer lovgivende myndighet, ikke bare ledelse ved moralsk påvirkning eller overtalelse. Det er makten ti å tvinge fram lydighet, ikke ved bruk av politiet eller rettsapparatet som den sivile myndighet benytter, men ved å binde den troendes samvittighet» (John L. McKenzie, The Roman Catholic Church, 1969) Det kan selv ikke en kirke gjøre.

Profetien levner ikke kirkemakten mye ære. Men til slutt «skal retten bli satt. Her-redømmet skal tas fra ham; det skal bli ødelagt og tilintetgjort for godt.» Det meste i profetien er forlengst oppfylt. Bare det siste, avsluttende dramaet gjenstår. Hold deg våken. Følg med!

Sigve Tonstad, Tidens Tale NR. 3 1993

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Det bibel-profetiske prinsipp er at en dag står for et år Se 4 Mos. 14,34 og Esekiel 4, 6. En dag for et år. Slik var det med profetien om de 1260 dager i Dan 7. kapittel, og slik er det også vi må forstå profetien om de 2300 kvelder og morgener. De sytti uker vi nå leser om betyr «uker» av år, 70 ganger 7, altså 490 år. Denne...
Les mer
Throughout the centuries Christians have speculated about the meaning of "the Mark of the Beast" and "the Number "666" of the Beast" mentioned in Revelation 13. Today the interest continues unabated for this apocalyptic endtime Antichrist who will control the economic, political, and social life of mankind by placing a mark and a number upon...
Les mer
Det finnes flere tilnærminger til hvordan man skal forstå bibelske profetier, især dem vi finner i Daniels bok og i Johannes' åpenbaring. Grovt sett kan vi skille mellom fire forskjellige tolkningsmetoder som er vanlige: 1) samtidshistorisk (preterisme), 2) futurisme, 3) historisk fortolkning og 4) idealistisk eller åndelig fortolkning.* Den første...
Les mer
Powered by Cornerstone