Hvilken åndsmakt er omtalt som «dyret» i Johannes’ åpenbaring? Hva betyr uttrykkene «dyrets merke» og «dyrets tall 666»?

En av Bibelens sterkeste advarsler mot forførende åndsmakter finnes i Åp 14,9-11: «En tredje engel fulgte dem og ropte med høy røst: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin, som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger; og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røken fra deres pinsel stiger opp i all evighet — hverken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og bildet av det og tar dets navn til merke.»

En dominerende åndsmakt
Satan, den store motstander, har gjennom alle tider vært opptatt med å ødelegge mennesker. I denne hensikt har han også gjort bruk av de åndsmakter han har tiltvunget seg herredømme over. Slik har det vært fra tidenes morgen, den gang han fikk det første menneskepar til å synde. Opp gjennom tidene har han benyttet mennesker, makter og myndigheter i sin tjeneste. «Dyret» vi leser om i Åpenbaringsboken, er en slik åndsmakt som har gått i motstanderens tjeneste. Det står om denne makt: «Det sørger for at alle — små og store, rike og fattige, frie menn og treller — får et merke på sin høyre hånd eller på pannen. Og ingen kan kjøpe eller selge uten å ha dette merket: dyrets navn eller det tall som svarer til navnet. Her trengs det visdom. Den som har forstand, han får regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet for det er 666» Åp 13,16-18.

Det som gjør advarslene så alvorlige, er at de beskriver tilstander vi opplever i vår egen tid. De begivenheter Johannes skildrer, finner sted i endetiden. Det sies at en gang vil det bli umulig å få kjøpe eller selge, dersom man ikke har et spesielt merke i hånden eller på pannen. Samtidig advarer Gud om at den som tar imot merket, vil miste muligheten til å komme inn i hans rike. Myndigheter og åndsmakter kommer med dødstrusler mot dem som nekter å tilbe «dyret». Gud sier at den som tilber det, vil bli rammet av himmelens straffedommer. Johannes beskriver de syv siste plager som vil ramme «de mennesker som bar dyrets merke og tilbad bildet av det» Åp 16,2.

Hva merket enn kan være, er det ingen tvil om at den straffedom Gud kunngjør over dem som tar imot det, er alvorligere enn noen annen straff Bibelen nevner. Disse menneskene vil bli utsatt for Guds vrede som er ublandet med nåde. Det er derfor lett å forstå at «dyret» og «merket» står for en makt som strider mot de mest grunnleggende prinsipper i Guds styresett.

Finnes det reelle muligheter i dag for at en slik boikott mot en spesiell menneskegruppe kan iverksettes? Vi har fått datastyrte kontrollorganer som har forsynt det enkelte menneske med nummer i stedet for navn, for at kontrollen skal bli mest mulig effektiv. Den dag systemet kommer i hendene på en makt som ønsker å forfølge mennesker som har et spesielt livssyn, vil det være effektivt nok til å oppspore hvert enkelt medlem av en slik «kjettergruppe». Historisk sett er det ikke noe nytt at herskende makter forfølger spesielle folkegrupper. Så sent som under siste verdenskrig satte makthaverne en stjerne på hver enkelt jøde. Deretter satte de i gang en systematisk utryddelse av denne folkegruppen. Når et helt statsapparat kommer i hendene på religiøse fanatikere, som vi har eksempler på i dag, ser vi hvilke fryktelige konsekvenser det kan ha for folk med andre meninger.

Middelalderens «herrefolk»
I middelalderen var store deler av Europa dominert av en slik politisk-religiøs makt. Enhver som tenkte annerledes enn det som denne maktens religiøse tradisjoner og lover bestemte, ble utsatt for de verste forfølgelser. I Piemont-dalen i Italia lever valdenserne. Opp gjennom hele middelalderen var disse menneskene trofaste mot Gud og hans bud. De nektet å følge makthavernes religiøse påbud når disse var i strid med Guds klare bud. I likhet med valdenserne og alle de andre «kjettere» i middelalderen, vil det alltid være noen som står på Guds side i denne gigantiske åndskampen. Johannes ser dem i et syn, og han beskriver dem på denne måten: «Her gjelder det at de hellige står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» Åp 14,12. Frafallet vil altså bestå i å forkaste Guds bud og gå bort fra den rene lære Jesus gav sin menighet.

Hvem er «dyret»?
Johannes beskriver det som et dominerende religiøst-politisk maktsystem, som vil forføre millioner av mennesker til å forlate Bibelens rene tro og hengi seg til vranglære: «Det forfører dem som bor på jorden, med de tegn det får makt til å gjøre i dyrets tjeneste. Og det sier til jordens folk at de skal lage en billedstøtte til ære for dyret — det som var såret med sverd, men ble levende igjen. Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det til og med kunne tale, og til å la drepe alle dem som ikke tilbad dyrets bilde» Åp 13,14.15. En hel verden vil bli forført av denne religionsmaktens besnærende lærdommer: «Og alle som bor på jorden, skal tilbe dyret, alle som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet, som ble slaktet» (v. 8).

Hvem er dette «dyret»? Hva betyr det når Bibelen bruker uttrykket «dyr» i profetisk symbolikk? Daniels bok gir svaret: «Disse store dyrene, fire i tallet, betyr at det kommer fire konger på jorden» Dan 7,17. Her fortelles det om riker og makter som skulle komme, og som fremtrer i skikkelse av fire fryktinngytende dyr. Formuleringen «Det fjerde dyret betyr at det skal komme et fjerde rike» (Dan 7,23), viser klart at i bibelsk profeti er et dyr symbol på et rike eller en maktutøver. Også i vår dagligtale bruker vi samme symbolske uttrykksmåte. Vi snakker om Russland som «bjørnen», identifiserer USA med en ørn og Storbritannia med en løve.

For å finne ut hvem «dyret» er, må vi gå tilbake til Åp 12, der vi leser om «draken» som er identisk med Satan: «Draken stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet så snart det var født. Da fødte hun et guttebarn, som engang skal styre alle folkeslag med jernstav. Og barnet ble rykket opp til Gud, til hans trone» (v. 4.5). Hvem var dette guttebarnet som Johannes fikk se? Svaret finner vi i Åp 19,15.16: «Han skal styre dem med jernstav. ... På kappen hans, ved hoften, står det skrevet et navn: Kongenes Konge og Herrenes Herre.» Denne teksten viser at guttebarnet «som engang skal styre alle folkeslag med jernstav», er Jesus Kristus, Kongenes Konge.

«Dyret» forfulgte Jesus og menigheten
Da Jesus ble født i Betlehem, var det en representant for Romerriket, Herodes den store, som Satan arbeidet gjennom for å utrydde Jesus. Men han lyktes ikke. Da Jesus ble korsfestet etter at den romerske landshøvding Pontius Pilatus hadde dømt ham til døden, og lagt i et gravkammer som var forsynt med det romerske segl, så det ut som om Satan hadde lykkes. Men ikke engang disse forholdsregler kunne holde Guds Sønn i dødens fangenskap. Etter at Jesus hadde faret opp til himmelen, førte Satan kampen videre gjennom romermakten. Forfølgelsen gikk da ut over Jesu trofaste etterfølgere i den første menighet. Gjennom det hedenske Rom gjorde Satan intense forsøk på å utrydde Jesus og hans etterfølgere.

Etter hvert forsvant det hedenske Rom fra skueplassen, men det gav sin myndighet til et annet maktsystem. Det er denne nye makt som Bibelen kaller «dyret»: «Da så jeg et dyr stige opp av havet. Det hadde ti horn og sju hoder og en krone på hvert horn. På hodene stod navn som var en spott mot Gud. Dyret jeg så, lignet en leopard, men hadde føtter som en bjørn og gap som en løve. Draken gav det sin kraft og sin trone og stor makt. Et av dyrets hoder så ut som om det hadde fått banesår, men det dødelige såret ble legt, og all verden undret seg over dyret og fulgte det» Åp 13,1-3.

Hvilken makt var det som skulle stige opp av menneskehavet, som hadde navn som spottet Gud, og som skulle overta drakens hele makt og myndighet? Det er bare én makt i historien som disse profetier passer på. Derfor er det ikke mulig å ta feil. I det fjerde århundre etter Kristus besluttet den romerske keiser Konstantin å flytte sin hovedstad til Bysants ved Bosporos stredet. Byen ble omdøpt til Konstantinopel. Men det var ikke så enkelt å flytte verdens sentrum. Konstantinopel lå altfor langt borte, og man forstod snart at det var nødvendig med en offisiell representant i den gamle hovedstaden. Keiseren som nå hadde flyttet østover, plasserte derfor makten og myndigheten hos biskopen i Rom. Hittil hadde biskopen i Rom vært likestilt med de andre biskopene i kristenheten. Men det varte ikke lenge før han opphøyet seg til å bli et åndelig og politisk overhode i den vestlige verden. Det fant sted en maktutfoldelse som verden ikke hadde sett maken til. Ufattelige summer ble øst ut på overdådige kirker, praktbygninger og imponerende seremonier. Millioner ble brukt til å bygge opp en privat hær, og til å sende ut politiske representanter som skulle holde hele dette store åndelige og politiske maktapparat under pavens kontroll.

Pavemakten oppfyller profetien
Det pavelige Rom overtok makten fra de hedenske keisere. Da det romerske verdensrike gikk under, ble pavens politiske og religiøse makt stadig styrket i århundrene som fulgte. Det kan ikke være noen tvil om hvem Johannes beskriver som «dyret». Det er det pavelige Rom som passer inn i dette profetiske bilde. I det forrige århundre skrev pater J.P. Conroy i «The American Catholic Quarterly Review»: «Idet Jesu Kristi vikar ydmykt satte seg på keiserens trone, tok han opp det septer som europeiske konger og keisere i så mange århundrer skulle bøye seg for.»

Johannes beskriver denne makten ytterligere: «Det ble gitt dyret en munn som kunne tale store og bespottelige ord» Åp 13,5. Stemmer dette med pavemaktens uttalelser? Ja, i høy grad. Utallige utsagn bekrefter dette. Her følger et par eksempler: «Presten inntar Frelserens plass når han tilgir synder ved å si: «Ego te Absolve» (Jeg tilgir deg). — «Dignity and Duties of the Priest», s. 34. Og videre: «Om Frelseren og presten satt i hver sin skriftestol, ville Frelseren si til en angrende synder: «Jeg tilgir deg,» og presten ville si til en angrende synder: «Jeg tilgir deg.» Begge disse syndere ville da gå rettferdiggjort bort.»

En annen måte å spotte Gud på, er å sette seg selv i hans sted, eller påberope seg å være Gud lik. Fariseerne på Jesu tid reagerte sterkt og ville steine Jesus da han sa at han var Gud. Jesus hadde rett i sine påstander. Men hør hva paven sier om seg selv: «Alle de navn som i Skriften er tillagt Jesus, brukes på paven.» — «On the Authority of the Councils», kap. 17. «Paven er landets øverste dommer. ... Han er Kristi viseregent, og er ikke bare prest for evig, men er også Kongenes Konge og Herrenes Herre.» — «La Civilita Cattolica», 18. mars 1871. «Vi har Gud Den Allmektiges plass på denne jord.» — «The Great Encyclical Letters of Pope Leo 12.», s. 304.

I De lutherske bekjennelsesskrifter leser vi fra paragraf 39: «Antikrists kjennetegn passer på paven. Det er et faktum at pavene i Rom sammen med sine tilhengere forsvarer ugudelig lære og ugudelig gudstjenesteskikk. Og de kjennetegn som karakteriserer Antikrist ifølge Skriften, passer fullstendig på pavedømmet og dets tilhengere. For når Paulus i 2 Tess 2,3.4 beskriver Antikrist, kaller han ham en Kristi motstander som «opphøyer seg over alt som kalles Gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud». Her taler Paulus altså om en som hersker i kirken, ikke om noen av de hedenske konger.» — «Konkordieboken», s. 539.

En forfølgende makt
Enten Bibelen kaller ham «dyret», «Antikrist» eller «Babylon», gjelder det den samme religiøse makt. Apostelen Johannes skriver: «Det fikk også lov til å føre krig mot de hellige og vinne over dem» Åp 13,7. Europas folk skalv under paveveldets harde, grusomme hånd. Inkvisisjonens domstoler dømte fattig og rik. Nådeløs var behandlingen av dem som ikke kunne eller ville bøye seg under kirkens jernvilje. Kirken forlangte at man skulle lyde et menneske mer enn Gud, stikk i strid med Bibelens ord som sier: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Dette er en del av Europas historie som alle kjenner. Det katolske bladet «The Western Watchman» sier: «Visst har kirken forfulgt. Bare en nybegynner i kirkehistorie vil nekte det.

Her i Norge har vi fjernet paragrafen i grunnloven som nektet jesuitter ordenen adgang til riket. Dette ble gjort fordi man mente kirken hadde forandret seg. Men den katolske kirke sier selv at «Rom er alltid den samme». Roms toleranse kommer til uttrykk bare der hvor den katolske kirke har makten. I de land romerkirken har religiøs og politisk makt, finnes det liten toleranse for «kjettere» — de som tror og tenker annerledes.

Dyrets tall 666
Det mystiske tallet 666, som er omtalt i Åp 13,18, har ført til mange spekulasjoner. Men dette tallet er bare ett av de mange tegn som viser hvem «dyret» er. «Her trengs det visdom. Den som har forstand, han får regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet for det er 666.» Når man skal regne ut dyrets tall, må man benytte romertallene, som er Roms eget tallsystem. Av pavens mange titler er det særlig én som tydelig peker ut den posisjon romerkirken tillegger ham. Kirken påstår at paven er Jesu Kristi vikar på jorden. Gjennom generasjoner har en kardinal plassert den tredobbelte krone på pavens hode hver gang en ny pave skulle krones, med disse ordene: «Husk at du nå er en ny konge, og på jorden er du Guds Sønns viseregent.» Kardinalen sier dette på latin, og uttaler: «Vicarivs Filii Dei.» Når han uttaler disse ordene, gjengir han en inskripsjon som gjennom århundrer har stått på denne tredobbelte pavekrone. Forklaringen på denne tittelens tallverdi er her gjengitt fra spørrespalten i et katolsk blad.

«Spørsmål: Er det sant at ordene i Åp 13,18 henviser til paven?
Svar: De ordene det henvises til, er følgende: Her trengs det visdom. Den som har forstand, han får regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet for det er 666. Den romerske pavens tittel er Vicarivs Filii Dei. Dette er inngravert på hans krone. Hvis man tar de bokstavene i denne tittel som har tall-verdi, og legger dem sammen, blir summen 666.
    V  I    C    A  R  I  V  S       F  I   L   I   I    D  E  I
   5  1 100  0  0 1  5  0      0 1 50 1  1 500 0 1
Sammenlagt blir resultatet 666.» — «Our Sunday Visitor», 15. nov. 1914.

Selvfølgelig vil bladet nekte for at paven er identisk med Antikrist og med «dyret» i Åpenbaringsboken. Like fullt har man vedgått at tittelen er der, og at dens tallverdi er riktig. Men dette er bare ett av de mange tegn som viser hvem «dyret» er. Fordi dette tegnet passer sammen med alle de andre, er det med til å avsløre Bibelens Antikrist.

Det dødelige såret ble legt
Bibelen forteller at dette religiøs-politiske system igjen vil få makt i verden til å undertrykke dem som tror og tenker annerledes. Johannes kommer med denne bemerkelsesverdige profeti: «Et av dyrets hoder så ut som om det hadde fått banesår, men det dødelige såret ble legt, og all verden undret seg over dyret og fulgte det... Det fikk makt til å holde på i 42 måneder» Åp 13,3-5.

Tidsperioden på 42 måneder er nevnt gjentatte ganger i Bibelen. Et annet sted som 3 ½ år og et tredje sted som 1260 dager. Hver gang er det denne profetiske tidsperioden som er nevnt i forutsigelsen om den samme makt. Oppfyllelsen skjedde ved at biskopen av Rom fikk sitt omfattende maktområde i året 538 e.Kr. Keiser Justinian utstedte en forordning som gjorde romerbispen til «hodet for alle kirker», og gav ham myndighet som «alle kjetteres dugelige refser». Dette var begynnelsen til den forferdelige perioden på 1260 år da pavemakten skulle «føre krig mot de hellige og vinne over dem» Åp 13,7. Pavedømmets maktperiode sluttet på en dramatisk måte i 1798, ved utløpet av tidsperioden på 1260 år. Det året sendte Napoleon en hæravdeling til Rom og tok pave Pius 6 til fange. Han ble ført til Frankrike, der han døde i fangenskap. Napoleon stengte kirkene og erklærte pavens makt for brutt.

«Men det dødelige såret ble legt, og all verden undret seg over dyret og fulgte det» Åp 13,3. Historien har vist at dette har begynt å skje. Gradvis har pavedømmet igjen økt sin makt. Noen år etter at pave Pius 6. var tatt til fange, inngikk Napoleon en pakt med en ny pave. I 1929 sluttet Mussolini pakt med pave Pius 11., og kirken fikk offisielt herredømme over Vatikanstaten. I dag har de fleste betydningsfulle land ambassadører ved pavestolen, og pavens representanter finnes overalt på jorden der viktige beslutninger treffes. Også Norge har sin offisielle representant ved pavestolen og anerkjenner den som en politisk maktfaktor.

Hele verden undret seg og fulgte
Paven er stadig blitt mer populær og betydningsfull. Under sitt offisielle besøk i Amerika i 1979 ble pave Johannes Paul utropt til «Verdensborger nr.1». Hans røst blir hørt i de alvorligste konfliktsituasjoner mellom verdens stormakter. Han maner en stridende verden til fred. Åpenbaringsboken forteller at «alle som bor på jorden, skal tilbe dyret, alle som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet, som ble slaktet» Åp 13,8.

Ved avslutningen av Luther-året 1983 uttalte paven at man ikke lenger så på Martin Luther som vranglærer. Pavestolen hadde en positiv holdning til reformatoren, ble det sagt. Alois Klein i Vatikanets enhetssekretariat erklærte at folk som sier at den katolske kirke er den samme i dag som den Martin Luther gjorde opprør mot, må ha sovet i flere tiår. For første gang på 450 år har det skjedd at en pave har inntatt en positiv holdning til Luther. «Pave Johannes Paul 2.s uttalelser i Luther-året er en 180 graders helomvending,» sa han. Han betegnet utviklingen som «noe av et mirakel». Resultatet av slike uttalelser uteble heller ikke. Kort tid etter var Det lutherske verdensforbunds president og generalsekretær i privat audiens hos paven. Besøket kom i stand på kort varsel og var blant annet ment som en takk for pavens positive uttalelse om Martin Luther. Igjen ser vi hvordan Åpenbaringsboken går i oppfyllelse: «All verden undret seg over dyret og fulgte det» Åp 13,3.

Bibelens alvorlige advarsler mot denne religiøs-politiske makt blir gitt fordi Gud vet at dens innflytelse skal bli stor i de siste dager av verdens historie. Profeten Daniel sier om denne makten: «Han skal tale ord mot Den Høyeste og fare hardt fram mot Den Høyestes hellige. Han skal sette seg fore å forandre tider og lover» Dan 7,25. Pavemakten har satt sine egne tradisjoner opp i stedet for Guds klare ord og bud. Den har forandret Guds hellige lov, og forlanger tilbedelse og fullstendig underkastelse under et menneske.

Profetien i Åp 13 er ennå ikke fullstendig oppfylt. Det vil komme en ny religionsforfølgelse. Det vil komme nye besnærende villfarelser. I den protestantiske verden er man i dag meget opptatt av den økumeniske bevegelsens tilnærmelser til katolisismen. Paven selv har endog slått til lyd for en tilnærming til Islam. «Dette er nødvendig i vårt århundre, og det er Guds vilje,» har han uttalt. Mange er bekymret for at protestantismen vil forlate det standpunkt Luther og andre reformatorer inntok. I dag er man innstilt på å inngå religiøse kompromisser. Det er ikke lenger et «så sier Herren» som teller. Man skjeler mer til politiske hensyn og fellesreligiøse og kulturelle strømninger. Midt i dette kompliserte mønster manipulerer pavemakten seg til en posisjon som vil gi den mulighet til å fremme sine egne interesser og undertrykke dem som velger troskap mot Gud fremfor å gi seg inn under et menneskelig maktsystem.

Hva betyr så dette for en kristen som for enhver pris ønsker å følge Jesus og leve etter Guds bud? Det samme som det gjorde for Johan Hus og millioner andre martyrer. Det blir et spørsmål om liv eller død, om å lyde Gud mer enn mennesker. Det var derfor Luther stod frem og protesterte mot en religion som satte menneskebud foran Guds bud.

Johannes så en liten gruppe som nektet å følge etter i det siste, store bedraget. Han beskriver den på denne måten: «Her gjelder det at de hellige står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» Åp 14,12. Hvilken gruppe velger du å tilhøre?

A. C. Berger