Viktige steg på himmelveien

Alle mennesker ønsker å være lykkelige og vil gjerne få noe positivt ut av livet. Alle lengter etter trygghet, fred og glede. Alle kan oppnå dette, om de lar Jesus få slippe til. Det vil kanskje forundre deg at vi også må snakke om synd i denne forbindelse. Er ikke synd et uvirkelig og foreldet ord? Går det ikke an å være lykkelig uten å bekymre seg om hva som er synd? Mange mennesker innbiller seg at dette er mulig, og har innrettet sitt liv etter en slik tankegang.

Bibelen sier at vissheten om at vi har fått del i den ekte lykke, henger nøye sammen med vårt forhold til Jesus Kristus. Den forteller at virkelig lykke er å kjenne Gud. Denne sannhet er fremmed for mange i vår tid. I vår materialistiske verden er lykke det samme som å eie ”ting”. Tingenes innhold varierer med miljø, alder og interesser, men mange mener at materielle goder vil gi trygghet og fremgang.

Sann lykke
Bibelen peker på en annen kilde til lykke. Den dagen farao hentet Josef ut av fengslet og bad ham tyde drømmen som hadde gjort ham så urolig, svarte Josef: «Jeg rår ikke for det. Bare Gud kan gi svar som spår lykke» 1Mos 41,16. I en av sine mange salmer skriver David: «Den rettferdige gleder seg i Herren og søker tilflukt hos ham. Alle oppriktige av hjertet priser seg lykkelige» Sal 64,11. Lykke og alighet har altså sitt opphav i Guds velsignelse og innflytelse i menneskelivet. Når vi forstår Guds plan og hensikt med vårt liv, bringer det lykke. Vismannen Salomo uttrykker det samme når han sier: «Den som akter på ordet, finner lykke, sæl er den som stoler på Herren» Ord l6,20.

En dag Jesus satt i fjellskråningen med mange tilhørere rundt seg, holdt han en mektig tale som også er kalt hans programtale. Der forteller han hvilke normer som må styre menneskers liv. Først omtaler han visse grupper mennesker som salige eller lykkelige. Han sier at de ydmyke og barmhjertige, de som elsker rettferdighet, og de som blir forfulgt og likevel bevarer troen, får oppleve å være virkelig salige og lykkelige. Se Matt 5,1-12.

Like før sin lidelse og død bad Jesus en spesiell bønn for disiplene og for alle troende. I denne øversteprestelige bønnen, hvor han tydelig gir uttrykk for sitt ønske om de troendes lykke, sier han til Gud: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.»

Hva er meningen med livet?
Det er himmelens høyeste ønske at vi skal bli frelst. Gud har gjort alt for at dette skal bli virkelighet. Jesus har gitt sitt liv for å gjøre dette mulig. Den Hellige Ånd virker stadig på menneskene for at de skal bli frelst. Hele Guddommen er opptatt av vår evige skjebne. Jesus sier i bønnen han bad for alle sine: «Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg» Joh 17,25. Han bad ikke bare for dem som levde på hans egen tid, men for oss alle: «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg» (vers 20).

Like før hadde Jesus talt til disiplene og forsikret dem om at han ville at de skulle tilbringe evigheten sammen med ham: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg. I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» Joh 14,1-3.

Jesus bereder sted for oss. I Åp 21 og 22 er dette stedet beskrevet. Johannes ser det nye Jerusalem på en nyskapt jord. På den nye jord skal alle de frelste bo i all evighet, og Gud skal bo sammen med dem. Dette er hva Jesus har beredt for menneskets evige lykke og glede. Peter fremholder samme tanke: «Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» 2 Pet 3,13. I sitt ord har Gud lovet at han vil gjøre alle ting nye. I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Han skapte mennesket og alt som rører seg på jorden. Alt var fullkomment og harmonisk. Men så kom synden inn i verden og ødela harmonien. Derfor hadde Gud banet en vei som mennesket kunne bruke for å komme tilbake til ham. Denne veien er frelsen gjennom troen på Jesus Kristus.

Hvilken vei skal jeg velge?
Det er viktig for oss å vite om vi virkelig er på himmelveien. Hvordan kan vi være sikre på det? Hvordan kan vi vite at vi er frelst? Er det nok å tilhøre en menighet eller å ha en kristen bekjennelse? Er dette en tilstrekkelig garanti for at alt er i orden? Blir vi innlemmet i Guds rike bare vi tror, uansett hva vi tror? Det finnes et klart bibelsk svar på alle disse spørsmålene. Og dette svaret må vi finne.

Det er ikke likegyldig hvilken vei vi velger. Det fikk et ektepar erfare som skulle om bord i et fly i New York for å reise til California. De fant veien inn i en kø og kom seg inn et fly som snart var på vingene. Men de hadde kommet inn i feil kø. Det var på grunn av en beklagelig forsømmelse fra billettkontrollørene at de nå befant seg i feil fly. Kort etter oppdaget mannen at de var ute over havet. Det skulle ikke være hav under et fly på vei fra New York til California. Etter en stund fikk de vite at flyet var på vei til London. Noe så utrolig kan hende i vår travle verden, når mennesker tar feil av veien. Flyselskapets folk var hjelpsomme. Ved første anledning var de på vei tilbake til New York, og man forsikret seg om at de nå kom på det riktige flyet til California.

Mer tragisk er det når mennesker går gjennom livet og tror at de er på rett vei til Guds rike, men har tatt feil av retningen. Vi går om bord et eller annet sted hvor vi synes det er hyggelig, uten å være sikre på om det bærer i rett lei, uten å vite om det er frelsens vei. Hvordan finner vi den sikre veien til Kristus og den evige frelse?

Jesus sier: «Vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud» Joh 7,17. Dersom vi virkelig ønsker å gjøre Guds vilje, vil vi få en sikker forvissning om at vi er på rett vei. Det er ikke nok at vi begynner godt. Vi må fortsette som vi har begynt. Aller viktigst er det at vi når frem til veis ende, som er Guds rike.

Paulus taler klart og tydelig om det menneske som begynner på himmelveien: «Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet» Rom 3,23. Hvor mange har syndet? Alle, både du og jeg.

Hvem kan bli frelst?
Når det er slik fatt med hvert eneste menneske, hvem kan så bli frelst? Bibelen svarer alltid like klart og konsist: «Men noe urent skal ikke komme inn, og ingen som farer med hedensk styggedom og løgn, men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet.» Åp 21,27.

Bibelen sier her at ingen synd og urenhet får adgang til Guds rike. Det første steg på kristenlivets vei er å bli kvitt syndebyrden. Vi skulle takke Gud for at det er mulig! «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett» 1 Joh 1,8.9.

Så enkelt er det. Jesus har tilveiebrakt syndstilgivelse ved sitt offer på våre vegne da han gav sitt eget liv for vår skyld. Han døde for at vi skal få leve. Det er denne store nådens gave vi må ta imot for å erfare syndstilgivelse og frelsens visshet. Mange har vanskelig for å forstå og godta dette. Kanskje har de prøvd mange ganger uten å oppleve syndstilgivelsens visshet slik de hadde håpet. Det kan skyldes at syndsbekjennelsen ikke har vært ekte og virkelig, men betinget av egne meninger og ønsker. Bekjennelsen må være en uforbeholden erkjennelse av synd. Dette forutsetter ærlighet overfor oss selv, overfor Gud og våre medmennesker. Vi gir uttrykk for vår dype sorg over selve synden, ikke bare over syndens følger. Vi må ikke være lei for at Gud avslører våre synder, fordi vi innerst inne ønsker å fortsette med dem. Men vi må være lei for å ha del i synden, dette fryktelige fremmedelement i vårt liv. Det er når vi ser og erkjenner at det var vår synd som naglet Jesus til korset, at vi virkelig tar avstand fra den.

Bekjennelse, anger, omvendelse
Samtidig med syndserkjennelsen kommer bekjennelsen. Vi angrer det vi har gjort, og ønsker å bli fri. Når vi slik vender oss bort fra synden, kommer den omvendelsens erfaring Bibelen omtaler. Vi vender oss bort fra det onde i verden og til Jesus. Vi er kommet inn på veien til hans rike.

Vismannen Salomo sier: «Den som skjuler sine synder, går det ikke vel; den som bekjenner sin synd og vender seg fra den, han finner barmhjertighet.» Ord 28,13. Denne uttalelsen minner om hva en av det forrige århundres store forkynnere sa: «Om du taler sannhet, kan du trygt glemme det hele, men om du taler løgn, må du fra tid til annen komme tilbake og grave den opp for å forvisse deg om at ikke noen andre har funnet den.» Slik er synden. Du forsøker å skjule den så ingen kan se den. Resultatet er bare at den vil slå røtter og spire og gro villigere enn noen gang.

En kjent barnebokforfatter skriver om to gutter som skulle stelle til hver sin lille kjøkkenhage. Den ene fulgte nøye det som stod på frøpakkene, og også de gode foreldrerådene. Han sådde alt omhyggelig, rad etter rad. Den andre gutten var slett ikke interessert i de gode rådene. Han ville bli ferdig fortest mulig, for fotballbanen lokket. I hui og hast tømte han frøpakkene i noen huller han laget, glattet over med neven, og borte var han. Ut over sommeren så man resultatet av disse to gartnernes arbeid. Et villniss i en kjøkkenhage er likevel ikke så tragisk som et menneskeliv hvor ønsker og vaner er «sådd» etter samme tilfeldige mønster.

Gud kjenner oss og våre innerste tanker. Dette er betydningsfullt når han taler til oss og minner oss om våre riktige og mindre riktige handlinger. Han ønsker at vi skal vende om fra alle uriktige handlinger. Han vil at vi skal ta imot den tilgivelse og utfrielse fra synd som han lover. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett» 1 Joh. 1,9.

Også i dagliglivets enkle forhold kan vi være sikre på at Jesus gjerne vil hjelpe. Han vil gi kraft til å seire over alle små og store feil vi ønsker å bli kvitt - misunnelse, sinne, stridighet, stolthet, sladder og løgnaktighet. Vi skal ikke se på våre medmennesker og unnskylde oss med at andre gjør slik eller slik. Vi må ta imot Herrens løfter om hjelp til å vinne seier. «Mine kjære, når vi har disse løftene, så la oss rense oss fra all urenhet på kropp og sjel og fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud» 2 Kor 7,1.

Nå sier du kanskje: «Dette makter jeg ikke.» Nei, ingen makter det. Det er bare Jesus som kan rense oss for all urenhet. Men vi må være villige til å la ham gjøre sin gjerning i og gjennom oss. Han vil mer enn gjerne. Alt avhenger av hva vi vil. Det er vidunderlig å se den forandring Jesus kan gjøre i et menneske som vil slippe ham til.

En ny fødsel
Jesus gjorde dette klart i sin samtale med den lovkyndige Nikodemus. Innholdet i denne samtalen er av uendelig stor betydning for hvert eneste menneske. Noen av kristenlivets viktigste sannheter ligger i de svar Jesus gav denne mannen. Nikodemus regnet seg som et Guds barn. Han var Abrahams ætling. Han mente også at han kjente loven ut og inn. Likevel sa Jesus til ham: «Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny» Joh 3,3. Denne nye fødsel er en livsnødvendighet for alle som vil følge Jesus.

Vi ble født inn i Adams familie. Alle mennesker er Adams og Evas etterkommere, og har del i deres fall. Paulus uttaler seg meget klart om dette: «Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden» Rom 5,12. Et annet sted sier han: «For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» 1 Kor 15,22. Dersom vi ikke hadde hatt løftet om frelse i Jesus Kristus, ville situasjonen vært håpløs, slik Paulus videre gir uttrykk for: «Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet» Rom 3,23. Håpet om å få del i Guds herlighet ligger i forsikringen om frelse fra synd ved Jesu blod. Dette nådens tilbud må vi ta imot. Vi må bekjenne våre synder og avstå fra dem.

Når vi angrer og bekjenner vår ugudelige tilstand, og ber Gud om å tilgi for Jesu skyld, opplever vi det største av alle undere: Vi blir født på ny. Vi blir født inn i Guds familie og får tilhøre ham helt og fullt. Det finnes bare én måte å bli borgere av Guds rike på: å bli født inn i det. Det er umulig å lappe på eller forandre vårt gamle menneske, slik at det skal passe inn i Guds rike. Vi må bli nyfødte mennesker, leve et nytt liv. Profeten Jeremias spør: «Kan en neger skifte hud eller en leopard sine flekker?» Jer 13,23. Like nytteløst er våre forsøk på å forbedre vårt eget jeg. Det finnes ingen frelse i våre gode gjerninger. Vår egen rettferdighet kan ikke skjule vår skam. Forvandlingen fra å være en fortapt synder til å bli et Guds barn, kan bare skje ved en ny fødsel i Jesus Kristus.

David var klar over at han ikke var i stand til å forandre seg selv. Derfor bad han til Gud: «Skap et rent hjerte i meg, Gud, gi meg en ny og stø ånd» Sal 51,12. Han fikk frelsens visshet gjennom en ny fødsel, ved å få et nytt hjerte og en ny ånd - en ny livsinnstilling. Det nye livet blir et liv i fullstendig harmoni med Guds vilje.

Vi blir ikke frelst ved å gi gode gaver. Men når et menneske er virkelig omvendt, vil det være naturlig å vise kristelig gavmildhet. Vi blir heller ikke frelst ved å tilhøre en menighet. Men når en person er omvendt og født på ny, vil han ønske å tilhøre menigheten som er Kristi legeme. Vi blir ikke frelst ved å gå til gudstjeneste. Men like fullt vil et sant Guds barn søke de troendes fellesskap i menighetsliv og gudstjeneste.

Hvordan kan dette skje?
Hvordan blir et menneske født på ny? Jesus gir dette svaret: «Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike» Joh 3,5. Mennesket blir født til nytt liv gjennom Den Hellige Ånd. Kristus forklarte dette for Nikodemus. Han sammenlignet Åndens gjerning med vindens virkning. Vi ser ikke vinden, men erfarer dens virkning. Når høsten kommer, faller bladene av trærne, og vi vet at det er vinden som rister dem av. Vi ser vindens virkning på røyken som stiger opp. Når vinden fyller seilene, skyter båten fart.

Slik er det med Den Hellige Ånd. Ingen har noensinne sett Den Hellige Ånd. Men når du kommer i kontakt med et menneske som Ånden virker gjennom, vil du både se og merke det. Det er Åndens virkning i et menneske som resulterer i den nye fødsel. Dette viser seg ved at Åndens frukter kommer til syne. Peter forklarer dette enda nærmere: «Dere er jo født på ny, ikke i kraft av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds levende ord som er og blir» 1 Pet 1,23. Det er Guds ord som forteller om det nye livet og dets frukter. Bibelen er inspirert av Gud gjennom Den Hellige Ånd. «Drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud» 2 Pet 1,21. På samme måte vil Ånden lede den enkelte til Guds ord, hvor vi finner mønsteret for livsvandringen.

I Bibelen finner vi det fullkomne mønster vi skal følge. Jesus Kristus er det eneste eksempel vi trygt kan se hen til når vi staker opp vår egen livsvei. Som apostelen Peter sier: «Det var jo dette dere ble kalt til; for Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor.» Det er ikke nødvendig å være usikre på livsveien. Vi kan følge i hans fotspor. Den veien han gikk, er den eneste som fører til himmelen.

Men følger ikke alle kristne mennesker i hans fotspor? Veien til himmelen fører bare i en retning. Når kristne går i forskjellige retninger, slik vi ser og erfarer, må det nødvendigvis være noen som ikke er på rett vei. Gikk alle samme vei som Jesus, ville de gå i de samme fotsporene. Det er Guds ord som viser vei. Dersom vårt liv ikke er i harmoni med Bibelen, bør vi forandre kurs. Bibelens ord trenger ikke å endres. Det er vi som må forandre kurs, dersom vårt liv ikke er i samsvar med Guds vilje som er åpenbart i hans ord.

Livet med Kristus
Dette bringer oss til et tredje steg på veien til samfunn med Kristus, et steg som resulterer i en hel livsvandring. Det er det enkelte menneskes beslutning om å leve helt med ham. Guds ord viser at vi er frelst av nåde på grunn av Jesu fortjeneste. Men frelsens visshet og lykke virker en forunderlig endring i livet. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men en Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem» Ef 2,8-10. Frelsen er altså en fri gave, men det frelste menneske som er «skapt i Kristus Jesus», er blitt så forvandlet at det ønsker å vandre i det nye liv, i de gode gjerninger Herren har lagt ferdig for oss. Det er en daglig vandring med Jesus, etter hans vilje og i hans kraft. Dette er en selvfølgelighet for det kristne menneske.

Jesus sier det samme på en annen måte: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg» Matt l6,24. Kristenlivet må bli en fra-dag-til-dag erfaring med Jesus. Han kjempet en daglig kamp mot ondskapens makter. For oss som skal gå i hans fotspor, blir det også en kamp mot synd og fristelser. Men det er ingen håpløs kamp, for vi kjemper den sammen med Jesus.

Alle ønsker vi et lykkelig liv. Det er en naturlig trang hos ethvert menneske. Dette livet finner vi i Jesus Kristus. Når David taler om Frelseren, sier han: «Hos deg er livets kilde.» Når et menneske kommer i harmoni med sin skaper og Herre, blir det virkelig lykkelig og harmonisk.

Den fortapte kommer hjem
Det finnes mange eksempler på en slik total livsforvandling. Kanskje det beste eksempel er det som Jesus selv fortalte da tollere og syndere søkte hjelp og trøst hos ham. Han fortalte dem lignelsen om den bortkomne sønnen, som er gjengitt i Luk 15,11-32: ”En mann hadde to sønner ...”. Jesus forteller om hvordan den ene av dem gjerne ville bort fra det han oppfattet som hjemmets ensformighet og tvang. Faren gav ham hans del av arven, og sønnen drog ut i verden for å nyte livet. Der ute «sløste han bort alle pengene i et vilt liv». I sin fornedrelse som griserøkter hadde han ikke annet å leve av enn det som grisene åt. Syndens mål var fullt. Det søte livs gleder og nytelser var forbi. Han både så og erfarte følgene av å fjerne seg fra faderhusets trygghet. Livet var blitt tomt og meningsløst.

Så går han i seg selv. Han erkjenner at han må komme seg ut av det usle, fornedrende livet han nå lever, og han bestemmer seg for å vende hjem. «Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.» Jesus åpenbarer Guds vidunderlige kjærlighet til fortapte syndere, idet han sier: «Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.» Faren ber tjenerne gi sønnen de beste klærne som kan skaffes, og sko på føttene og ring på fingeren. Så legger Jesus disse ordene i farens munn: «For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Et vakkert bilde på den fortapte synderens mulighet til et nytt og rikt liv i samfunn med Gud!

Synden var et faktum. Sønnen var «død». Men han gikk i seg selv, erkjente sin synd og angret bittert på at han hadde forlatt sin far og såret hans følelser. Han bestemte seg for å vende hjem, og på farens betingelser ta imot det liv han følte at han ikke var verdig til. Dette viser at Gud er parat til å ta imot angrende syndere. Ja, han kommer oss i møte! Vi mottar Jesu Kristi rettferdighets kledning og blir født på ny inn i vår fars familie. Alt er blitt nytt. Det gamle og syndige er borte. Et nytt liv er begynt, et liv i samfunn med Gud.

Det er ikke vanskelig å skjønne hva Jesus vil si oss i denne gripende fortellingen. Den har adresse til hvert eneste menneske som inderlig og oppriktig ønsker å oppleve samfunnet med Jesus Kristus. Det er fortellingen om begynnelsen til et nytt og lykkelig liv.