Hva er årsaken til all strid og uro i verden? Når og hvordan vil konfliktene bli løst?

Verdens oppmerksomhet er alltid rettet mot sentrum for de store begivenheter. Radio, TV og aviser tar oss fra sted til sted der det skjer noe nytt og oppsiktsvekkende. Men stadig blir oppmerksomheten ledet mot Midtøsten, oftest med Palestina i brennpunktet. Nyhetsreportere og politikere lar oss aldri glemme at det er i disse områdene vi finner de vanskeligste og mest brennbare av alle verdens problemer. Kjensgjerningene viser at Midtøsten er verdens brennpunkt, og det har flere årsaker.

Verdens sentrum
Midtøsten har vært i fokus gjennom hele historien. Geografisk var dette området verdens navle. Det var her de store ferdselsårene krysset hverandre i oldtiden. Her oppstod tre store verdensreligioner: jødedommen, kristendommen og islam, som i avgjørende grad har preget historien og den kulturelle utvikling. Kristendommen har hatt avgjørende betydning for hele den vestlige verden. Islam har preget utviklingen i det meste av Midtøsten, og har spredt seg til store deler av verden.

I de senere år har jødedommen vært en viktig faktor i de dramatiske begivenheter som har funnet sted i Midtøsten. Etter at jødene fikk sin egen uavhengige stat, har sterke røster hevet seg for utbredelsen av ortodoks jødedom. Slik har de religiøse forhold spilt en fremtredende rolle i hendelsesforløpet i Midtøsten.

Dette området har også hatt stor militær betydning. I tidligere tider bestod den strategiske betydning av det faktum at dette var verdens sentrum, der veiene krysset hverandre, og der stormaktenes krigsarmeer måtte marsjere gjennom på sine mange tokter. I våre dager har Midtøstens militære betydning særlig sammenheng med de ufattelige naturressurser som finnes der. I de senere år har man i Palestina funnet enorme forekomster av mineraler, blant annet jern, kobber og magnesium. Med Bibelen som veiviser har man gjenoppdaget kong Salomos kobbergruver.

Midtøstens oljekilder skaper slike interessekonflikter mellom verdens stormakter at en eneste gnist kan utløse en ny verdensbrann. I sitt ord har Gud på flere steder forutsagt at områdene i og omkring Palestina skulle spille en viktig rolle i de avsluttende begivenheter av verdens historie. I dag ser vi hvordan profetiene går i oppfyllelse.

Konflikten mellom jøder og arabere er ikke ny, og begge parter har alltid hatt sine sympatisører. Mange i den tredje verden stiller seg solidarisk med araberne, fordi de identifiserer sin egen kamp mot den hvite rase med arabernes kamp mot jødene. Vestens nasjoner har lenge stilt seg på jødenes side, også ut fra egne interesser.

Striden mellom jøder og arabere bunner i en eldgammel familie feide. Deres stamfedre var halvbrødre, og begge raser er stolte over å være Abrahams etterkommere. Når vi i dag forskrekkes over hatet mellom jøder og arabere og de stadige kriger og feider som finner sted, må vi huske at dette er tilstander som har eksistert i årtusener. Etterkommerne av Abrahams to sønner har aldri kunnet bli enige.

Isak og Ismael
For årtusener siden kalte Gud Abraham og hans familie ut fra byen Ur i Kaldea. De skulle dra vestover til et land de ikke kjente. Abraham var lydig mot Guds kall, og han kom til landområdet i det indre av Middelhavet, det vi i dag kaller Palestina. Da Abraham ble kalt ut på denne lange reisen, fikk han mange løfter for fremtiden. Gud sa at Abrahams ætt skulle bli til et stort og mektig folk, mer tallrikt enn havets sand. Men årene gikk, og Abraham og hans kone ble gamle. Men ennå hadde de ikke fått en sønn til å virkeliggjøre løftene.

Abraham og Sara bestemte seg for å hjelpe Gud med oppfyllelsen. Slik gjør vi mennesker ofte når det ikke går slik vi ønsker og vil. Sara foreslo tjenestekvinnen Hagar som medhustru for Abraham. Hun ble mor til sønnen Ismael. Noe senere fikk Sara selv en sønn, skjønt hun etter alle menneskelige beregninger for lengst var blitt for gammel. Denne sønnen var Isak. Han var løftets sønn som de tålmodig skulle ha ventet på. I stedet hadde Abraham fått to sønner, en med sin hustru og en med tjenestekvinnen. Problemene meldte seg snart. De forsøkte å løse dem ved å sende tjenestekvinnen og sønnen hennes bort fra hjemmet. Men dette falt ikke heldig ut. Siden den gang har etterkommerne av disse to sønnene på forskjellige måter forsøkt å løse de mange problemer seg imellom, men det har aldri falt heldig ut.

Ismael ble stamfar til tolv stammer. Gjennom sønnen Jakob ble Isak også far til tolv stammer. Disse etterkommere gir seg ut for å be til den samme Gud. Jakobs etterkommere kaller ham Jahve, Ismaels barn sier Allah. Begge grupper hevder at Abraham er deres åndelige far. Den stadige konflikten dem imellom har i årtusener fostret et intenst hat, en følelse så sterk og inngrodd at andre folkeslag vanskelig kan forstå det. Denne strid har stormaktene opp gjennom tidene bidratt til å holde ved like. Midtøsten er derfor en heksegryte av følelser, intriger og konflikter.

Stormaktene har alltid sine særinteresser, og de vet også å legge forholdene slik til rette at de når sine mål. England har i moderne tid hatt den største innflytelse over dette området og begge de stridende grupper. Men en dag tok det slutt, og problemene ble overlatt til De forente nasjoner. Til dem som skulle overta, sa de engelske representantene: «Pass på at ikke også dere brenner fingrene!»

Gang på gang er nye løsninger blitt prøvd for å oppnå en brukbar overenskomst. Landet ble delt i to, det ble satt piggtrådgjerde imellom, og de stridende parter ble plassert i hvert sitt område. Men det hjalp ikke, og tusener på begge sider har måttet forlate hjem og eiendom. Mange har mistet eksistensgrunnlaget og er blitt rotløse flyktninger fulle av bitterhet og hat. I dag er det hundretusener som har mistet alt, og som bare venter på oppreisning for den blodige urett de mener å ha lidt. Stadige kriger har flyttet grenser, men har ikke løst noe problem. Mange er fortsatt hjemløse flyktninger.

Fra tid til annen har det vært våpenstillstand mellom de stridende parter, men følelsene er de samme. Jødene hevder at de aldri vil fire på sine krav, og araberne rasler med våpnene og oppfordrer til «hellig krig». Resten av verden tar stilling for eller imot. Om man lytter med et åpent sinn, kan man i Midtøsten høre suset av de siste ting. Det er dette profeten henviser til når han i Åpenbaringsboken taler om den siste store konfrontasjon: «Og de samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon” Åp 16,16.

For å forstå bakgrunnen for den tragedien som utspilles blant folk og nasjoner i Midtøsten, og også de tragiske forhold vi opplever i verden for øvrig, må vi gå enda lenger tilbake enn til Abrahams sønner. Gud gav Israel mange store løfter for fremtiden. Blir disse løftene oppfylt på jødefolket i dag? Skjedde det da staten Israel ble dannet i 1948? En stor del av kristenheten er opptatt av disse spørsmålene.

Slik begynte det
For å forstå den egentlige bakgrunnen for de store verdensproblemene, og hvorfor det er så mye ufred, sorg og lidelse på jorden, må vi gå tilbake til den egentlige årsak. Hvem har skylden for alt det onde som ødelegger verden og gjør menneskene ulykkelige? Svaret finner vi i Guds ord. Det finnes nemlig en første årsak til all krig, lidelse og sorg. Og det var nettopp i Midtøsten det hele begynte. Her plasserte Gud det første menneskepar, Adam og Eva. Bibelen er den eneste kilde som forteller sannheten om menneskets tilblivelse. Den sier at mennesket er skapt i Guds bilde. «Da sa Gud: La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!» 1 Mos 1,26.

Om mennesket, som var kronen på skaperverket, sa Gud at det var fullkomment (1 Mos 1,31). Han underviste det første menneskepar om hvordan de skulle leve. De skulle dyrke jorden og forvalte dens ressurser. De skulle formere seg og oppfylle jorden med fullkomne mennesker. Gud la selv grunnlaget for et lykkelig og harmonisk menneskesamfunn. Han gav dem absolutt frihet. De kunne selv velge om de ville tjene og tilbe ham. Som et uttrykk for denne valgfriheten sa han: «Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dag du spiser av det, skal du dø.» 1 Mos 2,16.17.

Deres lojalitet mot Skaperen ble satt på prøve. Gud hadde skapt dem og gitt dem liv, og de levde i nær kontakt med ham som var livets opphav. Dersom de valgte å gjøre Gud imot og bryte denne forbindelsen, ville døden bli den naturlige konsekvens.

På valgets skillevei
Av egen fri vilje valgte det første menneskeparet sin egen vei. De trosset Gud. Da Gud oppsøkte Adam og Eva, gjemte de seg. Etterpå unnskyldte de seg. Da sa Gud til Adam: «Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Det var ikke sult og nød som drev Adam til å trosse Guds vilje. Og slik svarte han: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste. Herren sa til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen lokket meg, og jeg spiste.»

Hvem var denne slangen som hadde evne og makt til å friste? Og hvorfor ønsket den å få menneskene til å gjøre Gud imot? Apostelen Johannes, som fikk i oppdrag å skrive «Jesu Kristi åpenbaring» mens han satt forvist på øya Patmos, forteller i Åp 12,9: «Den store drage ble styrtet, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden.» Johannes hadde nettopp skildret en konflikt som hadde funnet sted i himmelen mellom Kristus og en makt som kalles «dragen». (Brosjyre nr. 8 inneholder en nærmere omtale av denne ondskapens makt som oppstod i himmelen i tidenes morgen.) Johannes forteller altså at «den gamle slange», han som kalles djevelen og Satan, er den som gjennom tidene har fristet og forført menneskeheten.

Jesus uttalte seg meget bestemt om dette onde maktvesen da han irettesatte fariseerne: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten; det finnes ikke sannhet i ham» Joh 8,44.

I 1 Joh 3,8 finner vi et klart utsagn om denne onde åndsmakt: «Den som synder, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen.» Det ondes eksistens er et faktum som vi opplever hver eneste dag. Vi ser det omkring oss og merker det i vårt eget indre. Både det onde og det gode har en årsak, en kilde. Om den onde sier Bibelen at «han er en løgner og løgnens far». Å erkjenne denne onde maktens eksistens er meget viktig. Det hjelper oss til å forstå syndens opphav, lidelsens problem og dødens årsak. Djevelen er opphavet til alt ondt. Dette gir oss den egentlige forklaringen på problemene både i Midtøsten og i verden for øvrig.

Mange mennesker gir Gud skylden for alt ondt, all ufred, lidelse og sorg. Men Bibelen gir oss et helt annet bilde av Gud: «Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham» 1 Joh.4,16. Apostelen Jakob har dette å si om Guds karakter: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far; hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og skygge» Jak 1,17. Det gode kommer fra Gud, ikke det onde. Han forandrer seg ikke, og hans natur er kjærlighet og godhet.

Alt ondt er et resultat av synd. Djevelen er syndens opphavsmann. Det var han som fra begynnelsen fristet menneskene til å trosse Guds gode hensikt med dem. Siden den gangen har det samme skjedd med millioner av mennesker. Ondskapens opphavsmann eksisterer, og han arbeider fremdeles intenst på å lede menneskenes tanker og ønsker bort fra Gud.

Dersom vi er klar over den kamp som foregår mellom det gode og det onde, vil det hjelpe oss til å forstå livets hendelser og verdens problemer på en helt ny måte. Og dersom vi godtar Jesu løsning på verdens og våre egne problemer, vil vi få den fred som «overgår all forstand». Vi vil oppdage at Gud har en løsning på syndens problem, slik at alle som tror på ham, blir virkelig fri. Ufreden i verden er et syndens problem. Det vil ikke bli løst før Jesus oppretter sitt fredsrike. Der skal det ikke være synd, ikke sorg, sykdom eller død.

Uroen i Midtøsten og hatet og konflikten mellom jødene og deres naboer, er altså ikke bare et politisk problem. Midtøstens folk har alltid vært sterkt opptatt av sin religion, og de har helt forskjellige måter å tilbe på. Deres religiøse særpreg er en medvirkende årsak til uoverensstemmelsene og ufreden.

Mennesker over hele verden er opptatt av at jødene har fått sitt eget landområde. Hva betyr dette? Er det oppfyllelse av bibelske profetier? Verden har allerede sett at det har resultert i en ny oppblomstring av hat, ufred og krig. Folkeslagene i Midtøsten har religionen innvevd i sitt daglige livsmønster. De er nå involvert i en uforsonlig religionsstrid som ikke vil bli bilagt før Jesus kommer tilbake for å opprette sitt fredsrike.

Løfter gitt på betingelser
Store og vidunderlige var løftene Gud gav Abraham, Israels stamfar: «Du skal bli stamfar til en mengde folk» 1 Mos 17,4. «I deg skal alle jordens slekter velsignes» 1 Mos 12,3. Løftene gjaldt Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere. Likevel ble de sendt i landflyktighet. De måtte leve som slaver både i sitt eget land og blant fremmede. Hvorfor skjedde dette? Fordi de var ulydige mot Gud og gikk sine egne veier. Herrens løfter var gitt på betingelser. Når de i landflyktighet eller i fangenskap vendte seg til Herren på nytt, kom han dem i møte: «Jeg fører dem tilbake fra landet i nord, jeg samler dem fra jordens ytterste ende …Folkeslag, hør Herrens ord! Forkynn det til fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, samler og vokter det som gjeteren vokter sin flokk» Jer 31,8.10.

Slik var Guds handlemåte overfor Israel og overfor Adam og Eva, og slik møter han hvert eneste menneske. Han peker på de to veiene: Lydighetens vei til frelse, og ulydighetens vei til fortapelse. Fordi Guds plan og hensikt med menneskene alltid er den samme, gjør han det som i evighetsperspektiv er til det beste for dem. Derfor er det han innbyr oss til å samarbeide med ham i hans plan. Men Gud kan aldri endre sine prinsipper, sin målestokk for sannhet og rett.

En nøkkeltekst som forklarer Guds handlemåte med mennesker, finner vi i Jer 18,7-10: «Men dersom det folket jeg har truet, vender om fra sin ondskap, da endrer jeg mitt forsett og sparer det for det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Snart lover jeg et folk og rike at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da endrer jeg mitt forsett, så jeg ikke sender det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot folket.»

Vi glemmer ofte at Guds løfter er gitt på betingelser. De blir oppfylt når vi overgir oss til ham og følger hans plan med vårt liv I 1 Joh 1,9 leser vi: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.»

Også straffedommer er knyttet til betingelser, noe vi bør være takknemlige for. Det som hendte med Ninive etter at Jonas hadde forkynt varselbudskapet for byen, er typisk for Guds handlemåte. Gud påla Jonas å forkynne at byen og folket der ville bli utslettet på grunn av deres store ondskap. Men da innbyggerne angret sin synd og vendte om, ble byen spart. Guds godhet drev dem til omvendelse. Hans godhet sparte dem for syndens følger. De fikk tilgivelse.

Når vi følger Guds folks historie opp gjennom tidene, finner vi at så lenge de levde etter hans plan og hensikt gikk det bra. De var i Guds varetekt. Han holdt sin skjermende hånd over dem. Men så snart de skjøv denne skjermende hånden fra seg, kom ulykkene.

Guds løfter fornyet gjennom Jesus
Da Guds egen Sønn kom til denne jord og levde sammen med menneskene, ble disse guddommelige prinsipper ytterligere understreket I liv og lære viste han at veien til himmelen er lydighetens vei, at de som følger Kristus, er Guds barn.

Paulus gjorde dette helt klart i sin forkynnelse. «Her er ikke jøde eller greker slave eller fri mann eller kvinne. «Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.» Gal 3,28.29.

Ingen enkelt folkegruppe kan gjøre krav på å være Guds spesielt utvalgte. I Rom.9,6 leser vi at «ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn». I Rom 2,28.29 står det at «rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre. …. Jøde er den som er jøde i det indre». Arveretten til Guds evige rike kan alle mennesker få del i uansett hvilken nasjon eller folkegruppe de tilhører. Betingelsene er ikke rase eller sosial status, men å følge Jesus Kristus Dette er i fullkomment samsvar med Guds rikes natur. I samtalen med Pilatus gjorde Jesus det helt klart hva hans rike var, det som han innbød menneskene til. Da Pilatus under forhøret spurte Jesus: «Er du jødenes konge?» gav Jesus dette tydelige svar: «Mitt rike er ikke av denne verden.»

Her finner vi svaret på mange spørsmål og løsningen på mange problemer. Krisene og uoverensstemmelsene i verden vil ikke få sin endelige løsning ved politiske og militære midler. Når vi tenker på de permanente urosentra, som Midtøsten og andre områder, setter vi gjerne vårt håp til fredskonferanser og mellomfolkelige avtaler. Men løsningen på disse problemer ligger ikke i en fredsavtale i Midtøsten eller noe annet sted. Jesu løsning på verdens og enkeltmenneskets problemer er opprettelsen av Guds evighetsrike. Dette riket er ikke avhengig av politiske løsninger. Likevel vil det løse alle politiske forviklinger. Det vil bli opprettet i Herrens egen tid, når han kommer igjen. Og han kommer snart.

Hvem blir innbyggere i det riket hvor det ikke vil være krig, ufred, sorg eller smerte? Det er de som er beredt, de som har tatt imot Jesus Kristus som Herre og frelser. Jesu innbydelse gjelder alle. I hans rike vil det bli både jøder og arabere og folk fra alle deler av verden. Den som hører Kristus til, vil være borger der.

Når Kristus oppretter sitt rike, vil det ikke være mer krig, ingen flere urosentra. Alle politiske og sosiale spørsmål vil være løst. Da vil Gud samle alle til ett i Kristus, alle dem som tar imot hans frelsestilbud. De som blir borgere av dette rike, er omtalt i Heb. 11. Dette er blitt kalt troens kapittel fordi det forteller om de mange kjente og ukjente troshelter. Der leser vi om de mange israelitter og andre som ofret alt for sin tro, de som søkte et bedre fedreland ― det himmelske. Og alt dette som Gud har gjort i stand, har de ennå ikke oppnådd, fordi Gud ønsket at også vi skulle få være der. «For Gud hadde for vår skyld noe bedre i tanke; de skulle ikke nå fullendelsen uten oss.» Dette er Guds plan og hensikt med hvert eneste menneske, uansett nasjonalitet og bakgrunn. Dette kommer klart til uttrykk i den innbydelsen Jesus gir oss: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile» Matt 11,28.

A. C. Berger