Livets og tilbedelsens fokus
Den himmelske tilbedelsen vi finner beskrevet i Åp 4-5 karakteriseres av skapte veseners beundring av Gud og hans storhet, samt over Lammet som er verdig til å motta den fullkomne, sjufoldige doxologien.¹ Tilbedelsen preges av spontanitet og takknemlighet over Guds verk: ”Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt alt, ved din vilje ble alt til, skapt av deg.”²

Syvendedags-adventister opplever at NT vektlegger livets fokus, hensikt og holdning mer enn ritualer, former og strukturer. Paulus skriver: ”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste”³ Johannes gir en tilsvarende appell: ”Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!”⁴

Han som er sentrum for tilbedelsen formulerte det slik: ”Den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet".⁵ Også i spørsmålsform betonte han tilbedelsens og kristenlivets realia i kontrast til form og fasade: ”Hvorfor kaller dere meg `Herre, Herre!` og gjør ikke det jeg sier?”⁶

Det er vårt mål at den enkelte kristnes tilbedelse og vår felles gudstjeneste skal være arenaer der ”godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.”⁷ Forkynnelsen av Guds ord, hans skapermakt og frelsesverk, sammen med budskap om håp, veiledning, tilgivelse, frelsesvisshet og gudskunnskap er derfor vesentlige elementer når vi samles i fellesskap til gudstjeneste.

Tilbedelsens hvem
Tilbedelse er det skjellsettende og avgjørende spørsmål i den universelle konflikten mellom lysets og mørkets krefter. Jesus møtte denne utfordringen ved innledningen til sin jordiske virksomhet: Hvem skal vi tilbe? Spørsmålet – og svaret – hang i luften etter hans umiddelbare avvisning av Satan som tilbedelsesobjekt: "Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene."⁸

Mot dette bakteppet blir det naturlig at også forfatteren av Åpenbaringsboken lar tilbedelse bli det store og avgjørende poenget: ”Tilbe ham som skapte himmel og jord, hav og kilder!"⁹ Denne oppfordringen stilles i skarp relieff til utsagnet om at ”det får jorden og dem som bor der, til å tilbe det første dyret – det som hadde fått banesåret sitt leget.”¹⁰ Tilbedelsens fokus er derfor avgjørende viktig for syvendedags-adventister. Det dreier seg enten om tilbedelse av skaperverkets herre, eller menneskegjorte systemer; altså teosentrisk kontra antroposentrisk tilbedelse der livet som en helhet betyr mer enn former, seremonier og strukturer.

Tilbedelsens når
At gudstjenesten finner sted på sabbaten markerer hvile i Guds fullbrakte verk. Det er Skaperen og Gjenløseren som trofast og usvikelig tilbyr sin egen hvile, nærhet og velsignelse i vår istykkerslåtte verden, og i hvert enkelt menneskes livslandskap.

Protologi og eskatologi, læren om historiens første og siste ting, henger nøye sammen. Fordi hviledagen er tegnet på Guds skaperkraft inngir den trygghet for framtiden. Det som var godt skal gjenopprettes. Det vi har ødelagt, vil han reparere og gi tilbake til sin jordiske familie. Den ukentlige samlingen om Ordet på hviledagen blir derfor en viktig markering og fornemmelse av den fullkomne hvile hos Gud.¹¹

Jesu og apostlenes eksempel med regelmessig tilbedelse i fellesskap på sabbaten der Ordet sto i fokus,¹² ligger til grunn for at adventistenes hovedsamling vanligvis har to fasetter. Først kommer bibelstudiet, ”sabbatsskolen”, med gruppesamlinger for barn og voksne der ulike bibelske emner, tekstavsnitt eller bøker studeres.

Etter en pause samles alle i gudstjenestefellesskap. Også her står forkynnelsen av Ordet i fokus. Å beskrive bare den sistnevnte samlingen, ”gudstjenesten” gir m.a.o. ikke et fullstendig bilde av tilbedelsen på ”Herrens hellige dag,”¹³ men siden det er dette som er tema for studiet i NTSF blir det denne delen vi løfter fram i det følgende.

Gudstjenestens hoveddeler
Den kirkelige gudstjenestens praktiske aspekter er – naturlig nok – farget av det historiske, kulturelle, økumeniske og sosioreligiøse landskapet vi til enhver tid og ethvert sted befinner oss i. Selv om menigheten er en hurtigvoksende verdensbevegelse, og preges av kulturelle ulikheter, har likevel gudstjenesten, generelt sett, to hoveddeler:

a.    Budskapet fra Guds Ord gjennom tekstlesning og forkynnelse. Ordet blir alltid mer grunnleggende for gudstjenestelig innhold og struktur enn den aktuelle lokalgeografiske samtidskontekst. 
b.    Forsamlingens svar med lovprisning og tilbedelse slik det kommer til uttrykk i sang, bønn, vitnesbyrd og gaver.

Kombinasjonen av disse elementene gjør gudstjenesten til en opplevelse og feiring av den treenige Gud for hvem han er, hva han har gjort, og det vi derfor kan forvente at han kommer til å gjøre i nåtid og framtid. Denne offentlige tilbedelsen av Gud, er et aktivt middel for å proklamere og fornemme Den Usynliges tilstedeværelse i den enkeltes liv, i menighetsfelles-skapet og i lokalmiljøet.

¹ Åp 5,12
² Åp 4,11
³ Rom 12,1
⁴ 1 Joh 3,18
⁵ Joh 4,23-24
⁶ Luk 6,46
⁷ Sal 85,11
⁸ Matt 4,10
⁹ 14,7
¹⁰ Åp 13,12b
¹¹ Hebr 4,9
¹² Luk 4,16; Apg 13,14.15
¹³ Jes 58,13