Ressurser/Kort om Syvendedags Adventistene

Kort om Syvendedags Adventistene

Av Sigve Tonstad

 

Forventningen
På 1830-tallet ble mange mennesker i vestlige land grepet av en sterk overbevisning om at verdens ende var nær. Overbevisningen bredte seg på tvers av etablerte grenser mellom kirker og kirkesamfunn. Kristne som tidligere hadde vært adskilt på grunn av ulikt syn på forskjellige spørsmål, skjøv de gamle barrierene i bakgrunnen til fordel for et større felles anliggende. De ventet på Jesus gjenkomst. Tiden for hans komme nærmet seg raskt. Det var ikke tid til å bruke krefter på spørsmål som trakk oppmerksomheten bort fra begivenheten som overskygget alt annet. I stedet for å være baptister, metodister, katolikker eller lutheranere oppstod det et nytt skille. Det gikk mellom dem som var grepet av forventningen om at Jesus skulle komme igjen, og dem som ikke var det.

I denne tiden var det aldri på tale å grunnlegge et nytt kirkesamfunn. Alle følte at tiden var for knapp til det. Dessuten visste de som ventet på Jesu gjenkomst at det ikke kom til å være forskjellige kirkesamfunn i det hinsidige. Etter som himmelen syntes nær og håndgripelig, hadde det ingen hensikt å opprettholde skiller som i løpet av kort tid ville bli utvisket. De som opplevde vekkelsen, syntes det var en herlig tid. En som bare var i 7 år gammel da dette skjedde, skrev senere at «det var det lykkeligste året i mitt liv».

Forkynnelsen av Jesu gjenkomst bygde på Jesu egne ord og Bibelens profetier. En dag hadde Jesu disipler spurt ham: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» Selv om Jesus ikke besvarte alle spørsmål, gav han en skisse over begivenheter på vei mot den store dagen. «Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys,» forklarte han. «Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på him-melens skyer med stor makt og herlighet.» Det store jordskjelvet i Lisboa i 1755 ble oppfattet som en oppfyllelse av denne forutsigelsen. En kraftig solformørkelse i 1780 ble satt i den samme sammenhengen. I 1833 inntraff et imponerende meteorregn i det østlige USA. Det ble også betraktet som et tegn i tiden. Disse begivenhetene var ikke tegn i kraft av sin egenart, men fordi de ble satt i en større sammenheng. Det syntes som om Jesu ord var i ferd med å bli oppfylt helt bokstavelig.

Skuffelsen
Jesus kom ikke som forventet på 1840-tallet. Adventistene opplevde en bitter skuffelse. Mange av dem som hadde vært grepet av forventningen, vendte ryggen til sin forståelse og hele sin erfaring. De erkjente med smerte sannheten i Jesu ord at «den dag og time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen». På det grunnlaget satte de sluttstrek for sitt engasjement og befatning med Bibelens profetier.

Syvendedags adventistene vokste fram av en liten gruppe som ikke fant det mulig å kaste vrak på det de hadde lest og opplevd. De trodde fremdeles at profetiene hadde gitt klare tegn på at Jesu gjenkomst var nær og holdt fast ved tolkningen av tidsprofetiene i Daniels bok. I deres øyne gjaldt feilgrepet ikke tiden, men begivenheten. William Miller hadde trodd at begivenheten som markerte slutten på Bibelens lengste tidsprofeti, var Jesu gjenkomst. Der hadde han utvilsomt tatt feil. Men i forbindelse med begivenheten Jesus hadde oppfordret sine disipler til å forstå, het det at «da skal helligdommen igjen få sin rett». Åpenbaringsboken skrev om en lignende gjenreisning av nedstøvet sannhet og tapte perspektiver like før verdens ende. I en av de siste scenene i historiens drama ble «Guds tempel i himmelen åpnet, og kisten som er tegnet på hans pakt, ble synlig der inne». Et mindretall av dem som hadde vært aktive i den store adventvekkelsen, la hele sin sjel i å forstå hva dette innebar.

Forestillingen om Guds tempel i himmelen skapte klarhet i forvirringen. Den hjalp dem til å se den nære forbindelsen mellom himmel og jord og forholdet mellom deres opplevelse og Jesus. Daniels bok beskrev en scene i himmelen der «tronstoler ble satt fram, og en som var gammel av dager, tok sete. Hans klær var hvite som snø og håret på hans hode som ren ull. Hans trone var flammende luer, og dens hjul var luende ild. En strøm av ild fløt fram og gikk ut foran ham. Tusen på tusen tjente ham, ti tusen, ja, ti tusener stod foran ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet.» Dette var begivenheten som skulle skje ved utgangen av den profetiske tidsperioden. Det var ikke verdens ende, men verdens regnskapstime. Det var  slik forestillingen fremdeles lever i jødisk tradisjon  Yom Kippur, eller den store soningsdagen. Adventistene hadde forberedt seg på Jesu gjenkomst, men en mer omhyggelig lesning av Bibelens profetier viste at det siste kapitlet i konflikten mellom godt og ondt gjenstod.

De som hadde tatt feil i sin forståelse av profetiene, hadde likevel forstått noe. Erfaringen deres var ikke uten verdi. Profetiene som hadde ført til skuffelse, viste selv vei ut av uføret. Der fant de et nytt mandat og en annen selvforståelse. Daniel hadde fått beskjed om at «disse ordene skal være skjult og forseglet inntil endetiden». Fem hundre år senere forutsa Johannes på Patmos hvordan det ville arte seg den dagen den lukkede boken ble åpnet. Han så en engel stige ned fra himmelen. «I hånden holdt han en liten oppslått bok.» Engelen «løftet sin høyre hånd mot himmelen og sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmel og jord og alt som er i dem: ‘Tiden er ute.’» Hentydningen til Daniels bok og profetier var ikke til å ta feil av. Her var den forseglede boken åpnet, og profetien om tid i ferd med å bli oppfylt.

Johannes hørte en stemme fra himmelen si: «Gå bort og få den åpne boken av engelens hånd, han som står på havet og på jorden.» Da gikk jeg bort til engelen og bad ham gi meg den lille boken. Han sa til meg: «Ta boken og spis den! Den vil kjennes bitter i din mage, men søt som honning i munnen.» Så tok jeg den lille boken av engelens hånd og spiste den, og i munnen smakte den søtt som honning; men da jeg hadde svelget den, kjente jeg at den sved i min mage. Da ble det sagt til meg: «Igjen skal du tale profetisk, mot folk og nasjoner og tungemål, og mot mange konger.»

Adventistene tok dette til inntekt for sin egen erfaring. De hadde spist den lille boken. Innholdet hadde grepet dem, og de hadde gjort det til en del av seg selv. Budskapet hadde vært søtt som honning; lengselen etter Jesu gjenkomst dyptfølt og oppriktig. Førsteinntrykket var vidunderlig.

Men da de hadde fordøyd Daniels profetiske budskap, kjente de at det sved i magen. De ble skuffet på en måte som knapt lot seg beskrive. Den eneste trøsten de hadde, var at boken som hadde gitt dem forventningen, også hadde forutsagt skuffelsen. Den bitre erfaringen var beskrevet på forhånd. Profetiene inneholdt dessuten et pålegg om å gå videre til nye oppgaver. «Igjen skal du tale profetisk, mot folk og nasjoner og tungemål, og mot mange konger.» På det grunnlaget ble syvendedags adventistenes bevegelse til.

Behov for fornyelse
En bevegelse kan ikke bestå i kraft av sin historie. Mang en sak har Iegitimert seg ved sin lysende fortid bare for a oppdage at fortiden ikke har den samme betydning for andre som for sakens egne tilhengere I første del av dette århundre trodde Henry Ford at han hadde konstruert bilen som ville dekke alle menneskers behov i overskuelig framtid. T-modellen ble allemannseie, og Ford hadde nærmest monopol på markedet. Ford oppdaget for sent bevegelsen i markedet. Da han innså nødvendigheten av fornyelse, hadde rivalen General Motors allerede blitt markedsleder, og Ford greide aldri å gjenerobre det tapte.

Religiøse bevegelser har i enda større grad falt som ofre for denne dynamikken. I århundrer påberopte Den romersk katolske kirke seg sin fortid som et argument mot å forandre seg. Faresignalene ble ignorert, og kirken tilbakeviste kritiske røster ved å henvise til sin ufeilbarlighet. Det måtte gå galt, og det gikk galt. Da Reformasjonen sprengte kirken, satte reformatorene seg fore å legge et grunnlag som skulle gjøre det umulig å falle i den samme grøften. De hadde som motto at den reformerte kirken skulle leve i konstant fornyelse, i takt med erkjennelse av sannhet og tidens behov.

Det viste seg raskt at mottoet lettere lot seg skrive på papiret enn gjennomføre i praksis. De lutherske statskirkene i Skandinavia stagnerte i sin utvikling allerede mens Luther fremdeles var i live. Monopolstillingen skapte den samme tendens til forfall og diskriminering som Den katolske kirke hadde erfart. Hans Nielsen Hauge ble dømt til mange år i fengsel på kirkens initiativ fordi han sa sannheten, og fordi han ikke fant seg i å bli frakjent retten til å si den.

To hundre år etter Reformasjonen opplevde England en religiøs vekkelse utenom det vanlige. Det formalistiske systemet i den anglikanske kirke ble rystet av metodist-vekkelsen. George Whitefield og brødrene John og Charles Wesley la vekt på personlig, levende gudstro, som hadde en helt annen appell og gjennomslagskraft enn statskirkens klangløse formvesen. Deres forkynnelse førte til dyptgripende forandringer i kirkelivet i England og USA. Men metodistvekkelsen unngikk heller ikke å bli rammet av tendensen til å se seg tilbake. Behovet for kontinuerlig fornyelse ble hemmet av glansen fra en lysende fortid. Hvis pavens ord ble det siste ordet i saken for katolikkene, fikk Luthers tanker nærmest kanonisk preg for lutheranere, og Wesleys forkynnelse en tilsvarende status for mange metodister.

Historien viser at religiøse institusjoner og organisasjoner lett blir sin egen bane. I stedet for å konsentrere seg om budskapet, blir de opptatt av seg selv. Når det ikke lykkes å møte utfordringene i samtiden på en troverdig måte, trøster kristne kirker og bevegelser seg med idealismen, personlighetene og budskapet til sine grunnleggere. På den måten beviser kirkehistorien ikke bare nødvendigheten av fornyelse, men også hvor vanskelig det er å beholde den. Ingen bør la seg overraske over at nye bevegelser dukker opp. Det ville være en tragedie om det ikke skjedde. Men ingen bevegelse kan føre sin sak i kraft av det den en gang var. Det holder ikke å basere sin berettigelse på en overbevisning om egen fortreffelighet. Selv om syvendedags adventistene har begrunnet sin misjon ut fra behovet for å framholde sannheten for vår tid, gjelder dette forholdet også for oss.

Budskapet
Syvendedags adventister henter sitt navn fra en tanke som favner hele historien. Den glemte syvende dag forteller om begynnelsen. Adventbegrepet handler om slutten. I den syvende dag ligger minnet om hvor vi mennesker kommer fra, og i adventhåpet ligger drømmen om hvor vi skal hen. «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde» sier det første kapitlet i Bibelen. Det betyr at mennesket har verdi. «Ja, jeg kommer snart,» forsikrer det aller siste kapitlet i den samme boken. Det betyr håp, ikke fordi mennesker har funnet en løsning på alle problemene som tårner seg opp i verden, men fordi vi ikke er overlatt til oss selv.

Mellom de to ytterpunktene, skapelsen og Jesu gjenkomst, ligger tiden her og nå. Det er den folk flest er opptatt av å forstå. Syvendedags adventister danner ikke noe unntak i så måte. Vi ønsker ikke å lukke øynene for realitetene i verden, men å forstå dem. Hvorfor skjer det så mye ondt i verden? Hvordan kunne Gud tillate at seks millioner jødiske menn, kvinner og barn ble utryddet under den andre verdenskrig? Hvor var Gud da dødsmarkene i Kampuchea ble satt i scene? Hvor er han i dag?

Bibelen forteller at verden ikke alltid har vært slik den er nå. Sykdom, sorg og død var ukjente begreper i verden slik den var da den kom fra Skaperens hånd. Da så Gud på «alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt».

Men idyllen ble brutt. Et fremmedelement dukket opp. Verden kom i det ondes vold. Hvorfor kom det onde inn i verden? Spørsmålet er stilt mange ganger. Ifølge Bibelen finnes det ingen grunn. Det onde er uberettiget, ubegripelig og ubegrunnet. Hvis det ondes eksistens kunne begrunnes, ville det forsvare det ondes eksistens. Det ville bety at det finnes formildende omstendigheter; at det onde tross alt har en viss berettigelse. Derfor gir ikke Bibelen en forklaring på det onde. Den forteller i stedet hvordan det onde ble til. Fra først til sist knytter historien om det onde seg til Lucifer, den fremste av Guds skapninger, som ble til djevelen og Satan og det ondes opphavsmann. Med ham trer det onde inn i historien, og når han til slutt blir borte, forsvinner det onde for godt.

Opprøret i himmelen
Lucifer var ikke fornøyd med å være den fremste av Guds skapninger. Det ble hans ambisjon å ta Skaperens plass. Han sa med seg selv: «Til himmelen vil jeg stige opp; høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg vil stige opp over de høye skyer og gjøre meg lik Den Høyeste.» Lucifers misnøye markerte det ondes begynnelse. Han anklaget Gud for å være vilkårlig, og insisterte på at hvis han fikk bestemme, ville han innføre en bedre ordning i skaperverket.

Fra begynnelsen lå ikke Lucifers egentlige ambisjon klart i dagen. Han brukte villedende metoder. Påstanden om Guds urimelighet ble framsatt på en så underfundig og besnærende måte at den ble trodd. Overfor engler og mennesker tegnet han et bilde av Gud som streng, hard og vilkårlig. En dag møtte han mennesker med en insinuasjon de ikke greide å gjennomskue: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Det hadde Gud aldri sagt. Men selv om den grove løgnen ble tilbakevist, lyktes han i å stille Skaperen i et negativt lys. Både tonefallet og tanken tegnet et bilde av en Gud som ikke var opptatt av menneskers beste. Han ble tillagt en tyrannisk legning, som om han ba sine gjester gå til et veldekket bord uten å la dem få lov til å røre maten. I dette vrengebildet av Gud stod forbud og straff i sentrum. Etter at den første tvilen var sådd, gikk det slag i slag. Menneskene godtok Den ondes bakvaskelse av Skaperen. De «tok av frukten og spiste». Syndefallet var et faktum.

Lucifer kunne ikke bringes til taushet med makt. Ved sin framgangsmåte hadde han vakt forestillinger om Gud som bare kunne avklares ved at den egentlige sannheten kom for en dag. Hvis Gud hadde ryddet Satan av veien uten videre, ville påstanden om Guds urimelighet fått enda større troverdighet. Tvilen på hans godhet kunne ikke fjernes bare ved å tilintetgjøre den som var opphavet til tvilen. I enhver rettsstat er det et ufravikelig prinsipp at skyld skal bevises før dom kan felles. Hvis Gud hadde utryddet Lucifer før andre intelligente vesener hadde gjennomskuet hans onde spill, ville de bøyd seg for Gud av frykt, ikke av overbevisning. En slik løsning ville vært uforenlig med Guds væremåte. Ingenting er mer fremmed for hans karakter enn bruk av tvang. Derfor måtte Lucifers egentlige verdier prøves i praksis.

Den onde fikk anledning til å gjøre alvor av sine påstander. Følgene av hans påståtte forbedringer tårner seg opp på alle plan i samfunnet. Fra alle verdens hjørner kommer det rapporter om forhold som truer med å gjøre ende på livsgrunnlaget for mennesker. Lenge etter at påstanden om Guds urimelighet ble servert første gang, begynner en annen tanke å vinne fram: Den som er hard og vilkårlig i dette dramaet, er ikke Gud, men den som har bakvasket ham. Selv om Den ondes person for øyeblikket holder en lav profil, ligger resultatet av hans idéer og handlinger tydelig i dagen. Han har tilveiebrakt nok bevismateriale om seg selv til at han ikke lenger bedømmes av sine påstander, men av det som har skjedd der hans idéer har vært på ferde.

Et helbredende nærvær
Historien vitner ikke bare om avsløringen av Den ondes bedrag. Midt i en verden som syntes overgitt til nedbrytende krefter ingen visste råd mot, dukket det opp et helbredende nærvær. «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, har vist oss hvem han er.» «Og Ordet ble menneske,» sier Bibelen. «Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.» På den måten kunne vi bli fortrolig med Gud og danne oss et bilde av hans karakter ved selvsyn. Da Jesus kom til verden, møtte ikke mennesker en person som virket fjern, hard og vilkårlig. I stedet så de et vennlig ansikt og en person som aldri gikk trøtt av å hjelpe mennesker i nød. «Den som har sett meg, har sett Faderen,» sa Jesus. Det han viste mennesker i sitt liv, åpenbarte den egentlige sannheten om Gud.

Da Jesus døde på korset, ropte han: «Det er fullbrakt!» Ropet gjaldt anklagene Den onde hadde rettet mot Gud. Ved sin død tilbakeviste han tvilen som var sådd om Guds karakter. Han gjorde det klart at det ikke finnes noe i Guds vilje som er hardt, menneskefiendtlig eller spissfindig. Da Jesus til slutt hang livløs på korset, kunne den som ville se det, skjønne at døden ikke er en vilkårlig straff for synd mot Gud. Smerten i den moralske katastrofen som hadde rammet mennesker, knekket Jesus innvendig mer enn den lidelsen han ble påført av fysisk mishandling og korsfestelse. Han døde av synd fordi synd forminsker mennesket og bryter det ned, skaper avstand mellom mennesker og Gud og fører til slutt til at forbindelsen mellom Skaperen og det skapte opphører. Da det skjedde for Jesus, inntraff døden.

Jesus søkte ikke sitt eget, slik Satan opprinnelig hadde påstått. Han var villig til å gjøre hva som helst for å vinne mennesker tilbake til seg selv. Han hadde satt seg fore å gjøre Guds karakter kjent for mennesker, og han gjorde alle hindringer til skamme. Profeten i Det gamle testamente hadde talt sant: «Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før han har utbredt retten på jorden.» Da slutten nærmet seg, kunne Jesus si at oppdraget var fullført. «Jeg har forherliget deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre. Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden.»

Syvendedags adventister tror at sannheten om Gud er det viktigste budskapet i Bibelen. Vi tror at alle tanker og trosartikler må ses i relasjon til hva de forteller om Gud. Det er grunnen til at vi holder fast ved troen på skapelsen. Mennesket ble ikke til på grunn av en fysisk eller biologisk nødvendighet, men fordi Gud etter sin frie vilje skapte mennesker i sitt bilde. Derfor møtes vi til gudstjeneste på sabbatsdagen. Da forflytter vi oss fra det som er til det som engang var, og til det som igjen skal bli. Gjennom sabbatshvilen blir vi ikke bare minnet om at vi har Gud å takke for at vi er til, men også om hva slags person han er. Han innstiftet sabbaten for å sikre seg en plass i vår tilværelse og gi oss muligheten til å kjenne ham personlig.

Forandringen av hviledagen har bidratt til å tåkelegge både vår fortid og vår framtid. I stedet for troen på en allmektig Skaper som skapte mennesket i sitt bilde, har vi fått en vitenskapelig teori som påstår at mennesket ble til ved en tilfeldighet. Det har vist seg vanskelig å bygge menneskeverd på en teori som ikke kan annet enn å forfekte den sterkestes rett. Ved å fjerne minnesmerket over skapelsen er det dessuten gjort direkte anslag mot et av de ti bud. Guds ordning er skjøvet til side, som om hans vilje lar seg forandre til det bedre. Vi er overbevist om at det ikke er mulig.

Med utgangspunkt i skapelsen viser Bibelen at mennesket ikke har en udødelig sjel, selv om en slik forestilling lenge har vært en grunntanke i verdens religioner. Det innebærer en nedvurdering av naturen og skaperverket, og betyr i bunn og grunn at mennesker har liv i seg selv. Løsningen for mennesker er ikke at sjelen går til Gud, men at Gud kom til oss. I tidens mest ufattelige mysterium tok Skaperen på seg menneskelighet. «Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeneres skikkelse og ble mennesker lik.» Selv om idéen om en udødelig sjel i mer enn tusen år har gjennomsyret kristen tankegang, stammer den ikke fra Bibelen. Den umiddelbare kilden var gresk filosofi, men opprinnelsen går tilbake til historiens begynnelse da påstanden om menneskets udødelighet først ble framsatt og trodd. I store deler av den kristne tidsalder førte dette til en katastrofal forsømmelse av legemet og naturen. Adventistenes «helsebudskap» søker å rette opp denne skjevheten ved å vise respekt og takknemlighet for skaperverket. «Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått av Gud?» spurte en av historiens mest markante personligheter. Mange vet ikke det. Mye sykdom, lidelse og elendighet har fulgt i kjølvannet av uforstandig og hensynsløs behandling av liv og helse. Vi tror at det finnes en bedre vei, og at Bibelens budskap også gir innsikt i dette aspektet av livet.

Forestillingen om evig pine har fulgt hakk i hæl på idéen om en udødelig sjel.

De står og faller med hverandre. Hvis mennesket ikke har liv i seg selv, blir evig pine en umulighet. Ingen har hittil gått så langt som til å påstå at Gud holder de fortapte

kunstig i live for å torturere dem lengst mulig. ldéen om evig lidelse er derfor en direkte avlegger av den hedenske tanken om sjelens udødelighet. Vi protesterer mot dette elementet i kristen forkynnelse. Hva må ikke tvilerne si om en Gud som behandler opposisjonen på den måten? Hva må ikke mennesker i vår tid si, som har vært vitne til gasskamre og massakre i stor stil, og sverget at slike djevelske overgrep aldri må gjenta seg? Hvis læren om evig pine er sann, kommer det til å gjenta seg med en grusomhet og i en skala som er helt ufattelig. En slik idé innebærer at Gud ikke gjør slutt på lidelsen, men at han intensiverer og foreviger den. Derfor mener vi at ingen vrangforestilling om ham har gjort mer skade enn denne. Ingen usannhet om ham er mer urimelig. Bibelen lærer at det er lov å vende ryggen til Gud uten at han av den grunn hevner seg på den som gjør det. «Syndens lønn er døden», men det innebærer ikke at den som får døden som lønn, blir utsatt for evig tortur av vår himmelske Far.

Da Gud ble menneske i Jesus, fikk vi se Gud slik han virkelig er. «Vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet,» skrev Johannes. Takket være ham skjønner vi at livet ikke er enveiskjørt. Historien er ikke irreversibel. Han ønsker å gi oss tilgivelse og oppreisning for alt som sporet av i livet. Han som skapte mennesket i sitt bilde i historiens morgen, har vist at han vil gjøre alt som står i hans makt for å gjenreise det som er ødelagt og vansiret. «Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er,» forsikret en av hans nærmeste venner.

Levende adventisme betyr å lengte etter Jesu gjenkomst. Det er ham vi vil se, ikke den store bakvaskeren og forføreren som står klar til å sette sitt siste bedrag ut i livet. Det endelige ordet i striden mellom Kristus og Satan er ikke sagt. Derfor har Jesus gitt oss profetiene i Bibelen. De kaster lys over det som skjer i vår tid og gjør det mulig å forstå de kreftene som påvirker våre forestillinger om sannhet og rett i øyeblikket. «For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte,» sa Jesus om endetiden. «Hør, jeg har sagt dere det på forhånd!» formante han. Paulus advarte mot det samme fenomenet. «Når Den Lovløse kommer, har han sin kraft fra Satan, og han opptrer med stor makt og med under og falske tegn. Med all slags urett forfører han dem som går fortapt fordi de ikke tok imot og elsket sannheten så de kunne bli frelst.» I Bibelens profetier har han tegnet et kart slik at ingen behøver å ta feil av veien. Syvendedags adventistenes fellesskap ble unnfanget av Bibelens profetier, og lyset fra Jesu ord om vår tid spiller fremdeles en avgjørende rolle for forståelsen av vår oppgave her og nå.

Som Job i Det gamle testamente har vi mange ubesvarte spørsmål. Men midt i vår uvitenhet og uforstand er vi oppmuntret av at det er lov å søke, spørre og protestere. Vi lærer at tillit og fortvilelse kan gå hånd i hånd. Og vi kan ikke glemme at det nettopp var Job som fikk det beste skussmålet et menneske kan få. Han, den første dissenter i historien, fikk høre Gud si: Han har sagt om meg det som er rett.

Å være syvendedags adventist berører grunnleggende spørsmål i tilværelsen. For den syvende dag handler ikke bare om fortiden, og adventbegrepet begrenser seg ikke til framtiden. I den syvende dag ligger en forsikring om at Guds hensikt i skapelsen skal bli oppfylt til tross for at mennesker for lenge siden tok feil av veien. Derfor peker den syvende dag også mot framtiden. I adventbegrepet ligger bevisstheten om at Gud aldri har vendt ryggen til oss mennesker. Jesus skal komme igjen, men Gud har aldri forlatt verden. Han er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden, den «som er og som var og som kommer».

Idet natten senker seg over jorden og menneskene, er det mulig å skimte et lys i mørket: «Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, sannelig, amen!» Troen på Jesu gjenkomst kommer ikke til å slå feil. «Den dagen skal de si: «Se, dette er vår Gud! Vi ventet på ham, og han frelste oss; dette er Herren som vi satte vårt håp til. La oss juble og glede oss over hans frelse!»

Sigve Tonstad

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Livets og tilbedelsens fokus Den himmelske tilbedelsen vi finner beskrevet i Åp 4-5 karakteriseres av skapte veseners beundring av Gud og hans storhet, samt over Lammet som er verdig til å motta den fullkomne, sjufoldige doxologien.1 Tilbedelsen preges av spontanitet og takknemlighet over Guds verk: ”Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få...
Les mer
Syvendedags adventistene har Bibelen som sin eneste trosbekjennelse, og mener at skriften inneholder en del fundamentale læresetninger. Disse læresetningene, slik de er gjengitt i det følgende, uttrykker Syvendedags Adventistkirkens forståelse av Bibelen. Endringer av de følgende punktene kan bare skje ved en generalforsamling i kirkens verdensorganisasjon...
Les mer
Å snekre seg en identitet: Sabbaten Den syvende dag Denne gangen var det en skipskaptein, Joseph Bates, som førte an. I Åpenbaringen 11:19 leste Bates at i endetiden skulle Guds tempel i himmelen åpnes slik at paktens ark skulle komme til syne. Det fanget hans oppmerksomhet fordi han visste hva som var i arken. Bibelen er forteller helt tydelig...
Les mer
Powered by Cornerstone