Ressurser/Striden om sjelen
Foto: Natallia Rak fra Pexels     

Striden om sjelen

Av Ove S. Berntsen, Richard W. Coffen


Hva er en sjel? Er det en uavhengig enhet som overlever den fysiske død? Det er en eldgammel oppfatning, men den stammer ikke fra Skriften. Når gresk filosofi og jødisk-kristen tenkning stod ansikt til ansikt i oldkirken, tok det greske synspunktet som regel føringen.

Art Buchwald sa en gang at det var mye latter i himmelen den dagen Erma Bombeck døde. Det var ikke en antydning om at Gud og englene kniste ondskapsfullt ved hennes bortgang. Nei, det var hans mening at hun kom rett til de evige boliger, og straks begynte å underholde himmelens hærskarer på lignende måte som hun hadde forlystet sine lesere her på jorden. En slik oppfatning er selvsagt basert på den populære forestillingen om at vi har en udødelig sjel som overlever den legemlige død.

Det er mange som antar at troen på sjelens udødelighet er en grunnleggende del av kristendommen, og at den er hentet fra Bibelen. Dette er imidlertid ikke riktig, og det er en feilslutning også mange teologer har avslørt. Clark H. Pinnock, for eksempel, karakteriserer forestillingen om en udødelig sjel som en "ubibelsk antropologi".1 Han sier at Bibelen lærer at de troendes oppstandelse finner sted ved Jesu gjenkomst. Inntil da hviler de døde i graven. Bare Gud har udødelighet (1 Tim 6,16).

Hvis ideen om at sjelen er udødelig ikke stammer fra Bibelen, hvor kommer den så fra?

Arven fra gresk filosofi
Pinnock peker på den greske filosofien. Og Robert McAfee Brown er enig. Forestillingen om sjelens udødelighet er en arv fra grekerne, og når gresk tenkning og jødisk-kristen tenkning stod ansikt til ansikt i oldkirken, "tok det greske synspunktet som regel føringen".2

Den filosofen som trolig har hatt størst innflytelse i kirkehistorien, er Platon (427-347 f.Kr.). Men hans tenkning sprang naturligvis ikke fram i et tomrom. Kritiske tenkere som Anaximander, Heraklit, Pytagoras, Empedokles og Sokrates, gikk forut for ham, og felles for dem var antagelsen om at menneskesjelen er udødelig.

Platon sa det rett ut: "Sjelen ... er udødelig ... og har blitt født mange ganger og har sett alt som eksisterer."3 Kroppen er imidlertid dødelig. Mennesket består altså av to deler: Legeme og sjel. (Dette står i kontrast til Bibelens ord om at da Gud skapte mennesket (1 Mos 2,7.8), ble det livløse til en levende sjel; det fikk ikke en levende sjel.)

Vårt livsmål er å bevare den udødelige sjel så ubesudlet av kroppen som mulig. Når den så blir frigjort fra kroppens lenker, kan den gå inn i en bedre eksistens. Etter mange sjelevandringer, vender sjelen tilbake til himmelen og blir en stjerne.

Platon benyttet en sammenligning med to hester som trekker en vogn. En av hestene som trekker vår vogn er hvit og prøver å løfte seg mot himmelen. Men den andre hesten er sort og prøver å trekke den gode hesten mot jorden. (Foran gudenes vogner var det bare hvite hester!) Det er forstanden som er kusken, og som har den vanskelige oppgaven å tøyle den svarte hesten slik at vår menneskelighet kan følge den hvite hesten til himmelen, hvor sjelen gjenvinner de vingene den mistet da den ble "fengslet" i kroppen.

Platon anslo at gjennomsnittssjelen ikke ville nå hjem til himmelen igjen før om lag 10.000 år med reinkarnasjoner. Men hvis sjelen søker visdom i tre generasjoner på rad, vil den få igjen vingene på det tidspunktet. (Av en eller annen grunn mente han at filosofenes sjeler tok til vingene rett etter døden.) For hvert tusenår starter denne reinkarnasjonssyklus om igjen.

Mange mennesker fant Platons filosofiske grublerier så uimotståelige at elementer av dem har vært i omløp i tusener av år, helt inn i vår tid. Det var imidlertid noen greske filosofer som var av en annen oppfatning enn Platon. Demokrit (460-370 f.Kr.), for eksempel, hevdet at sjelen består av usynlige små partikler. Det er ikke noe ved sjelen som skiller den fra de fysiske stoffer for øvrig, og den er like dødelig som kroppen. Når noen dør, blir både kropp og sjel tilintetgjort, og det er ingen bevissthet mer.

Selv om dette kanskje høres pessimistisk ut stemmer det bemerkelsesverdig godt med den gammeltestamentlige forståelsen av en person som en psykosomatisk enhet, og at etter døden er det ingen som vet noe om hva som skjer blant de levende. Vi "stiger ned i stillheten," sier salmisten (Sal 115,17). Vi blir til jord igjen, og det er forbi med våre planer (Sal 146,4).

De døde har heller ingen følelser: "Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden" (Fork 9,6). De har ingen åndelig beredskap: "Blant de døde er det ingen som tenker på deg. Hvem priser vel deg i dødsriket?" (Sal 6,6). "Dødsriket priser deg ikke, ingen døde lovsynger deg. ... De levende er det som priser deg" (Jes 38,18.19).

Hvis forestillingen om en udødelig sjel er i strid med Bibelen, hvordan kom den så inn i kristen tro og lære?

Egyptisk undervisning
Tidlig i kristen historie ble Egypt et viktig læresenter. Plotin ble født i 204 og var elev av Ammonius Sakkas i Aleksandria. Senere kom han til å utvikle et filosofisk system som går under navnet nyplatonisme. Han oppfattet sjelen som et tosidig fenomen - et åndelig element som ikke lar seg dele og et materielt element som er delelig. Heller enn at kroppen inneslutter sjelen, slik Platon forstod det, oppbevarer sjelen på en eller annen måte kroppen.

Mange av kirkefedrene, men ikke alle, fikk sin utdannelse i Aleksandria og ble påvirket av nyplatonismen. Disse kloke menn elsket Jesus oppriktig, men de kom til å lese Skriften med Plotins filosofiske briller. Deres læresetninger var derfor ikke alltid i tråd med Bibelen.

Tertullian (150-230) ble født i Kartago og konverterte til kristendommen i 40-års alderen. Han hadde lest Platon og var overbevist om at sjelen er uavhengig av kroppen, delvis guddommelig og derfor evig. Sjelens udødelighet er et faktum som selv naturen anerkjenner, mente han.

Følgelig betraktet han døden som er fortsettelse av livet; den som hadde oppført seg dårlig, ville leve evig i helvete, et sted med "uopphørlig blodbad", mens den som hadde levd eksemplarisk, for alltid ville glede seg over himmelens salighet. Det ser ut som om han var av en usentimental støpning som fant glede i å skildre de fordømtes elendighet. Trolig var han den første til å formulere forestillingen om en universell iboende udødelighet og en evig pinsel som et samordnet system.4 Av en eller annen grunn overså eller misforstod han de tekster som sier at de som forkaster frelsen, vil bli ødelagt, vil omkomme.

Clement av Aleksandria, som levde omtrent samtidig, tok også opp studier i byen han deler navn med. Selv om han elsket filosofi, understreket han at filosofene egentlig ikke er mer enn barn inntil de tar imot Jesus Kristus som herre og frelser; for det er han som gir dem modenhet. Men Clements nyplatonisme påvirket hans syn på den menneskelige natur, og i boken Stromata argumenterte han for sjelens udødelighet.

En ung vismann
Origenes (185-253), Clements medstudent, blir regnet som grunnleggeren av kristen filosofi. Ikke bare var han sønn av en martyr; men han led også døden for sin tro under keiser Decius’ forfølgelser. Han var lynende intelligent og ble leder for den kristne skolen i Aleksandria i en alder av 18 år.

Origenes mente at menneskene er "sjeler som er anbrakt i legemer". Sjelen er en substans som på en eller annen måte har del i "den evige natur" og vil "vare for alltid".5 Han var også av den oppfatning at sjelen kunne gjennomføre en serie vandringer - noen ganger til et annet menneske, stundom til en engel eller en demon.

Til forskjell fra Origenes var ikke Augustin (354-430) en kristen fra ungdommen av. Han levde et utsvevende liv til han ble omvendt i 386. Før sin dåp skrev han en bok hvor han gav 16 grunner for troen på sjelens udødelighet. Her forklarer han at mennesket er en sjel som gjør bruk av et legeme. Selv om han hadde følelsen av at sjelen er den ikke-materielle del av en person, trodde han at den først ble udødelig når den ble inngytt i menneskekroppen. Han skrev at bare en enkel og uvitende person ville nekte "å tro på sjelens udødelighet".6

"Det var Augustins mektige forsvar av læren om sjelens uavhendelige udødelighet og den 'logiske konsekvens', forestillingen om en evig pine i helvetes flammer, som gjorde at den vant alminnelig anerkjennelse i middelalderkirken, som det framherskende synspunkt i tusen år."7

Flere århundrer senere, da Thomas Aquinas (1225-1274) hevdet at sjelen ikke lar seg splitte i flere deler og at den utgjør selve essensen i menneskets natur, fikk forestillingen om en udødelig sjel et enda sikrere fotfeste i kristenheten, og særlig innenfor den romerske katolisisme, som helt til i dag blir assosiert med 'thomisme'.

"Forstanden er uforgjengelig," skrev Aquinas. "En ting er uimottagelig for forgjengelighet i den grad den er fri fra materien."8 Han skrev om at den fysiske kroppen "eier en sjel".9 (I motsetning til dette sier Bibelen at da Gud gav livsånde til den kroppen han hadde skapt, ble Adam en levende sjel, en levende skapning (1 Mos 2,7). For å forme en sjel, er det altså nødvendig med både en kropp og livsånde.)

Aquinas hevdet at Gud skaper en udødelig sjel og inngyter den i spedbarnet ved fødselen. Og når kroppen går i oppløsning igjen, må sjelen overleve som en selvstendig enhet hvis den er udødelig, "noe den virkelig er".10

I dag er det en alminnelig kristen oppfatning at sjelens udødelighet er en normativ bibelsk læresetning og at "de troende blir tatt opp til himmelen når de dør."11 Men de fleste av dem som godtar denne antagelsen, er dessverre ikke klar over at den ikke stammer fra Skriften, men har sitt opphav i spekulativ gresk filosofi. Og det er ikke et godt utgangspunkt for kristen teologi.

Richard W. Coffen i Tidens Tale nr. 2, 2003


1 William V Crockett: Four Views on Hell (Zondervan, 1992), 147.
2 Robert McAfee Brown: The Bible Speaks to You (Westminster, 1985), 221.
3 Meno, 81.
4 Se Leroy E. Froom: Conditionalist Faith of Our Fathers, 1:951.
5 De Principiis, 4:1:14:362; 2:8:1:286; 4:1:36:381.
6 Brev 137, kap. 3. 
7 Froom, 1072.
8 Compendium theologiae, kap. 84. 
9 Ibid., kap. 90.
10 Aquinas, kap. 152.
11 De kan til og med sitere Westminster Shorter Catechism, 1647, som forutsetter sjelens udødelighet når den hevder at "de troendes sjeler ... ved døden ... går rett inn i herligheten".


Er det et liv før døden?
Den klassiske greske forsoning med døden hang sammen med forestillingen om Hades, det dunkle dødsriket under jorden. Hades var verken himmel eller helvete, men et skyggerike hvor et ulegemlig slags liv gikk videre til evig tid på lavbluss. Det var ikke noe å frykte og lite å glede seg til, bortsett fra gjensynsgleden. Forestillingen om Hades tok imidlertid bort angsten for døden, så livet kunne samle seg om den jordiske eksistens i lys og lyst.

Men med eiendomsrettens opprinnelse og det stadig mer klassedelte samfunn, fikk en større og større befolkningsgruppe mindre og mindre glede av en slik forestilling. Hades ble en stadig mer uakseptabel utgang, ja, det var nesten som å føye spott til skade hvis det usle liv endog skulle fortsette på nedsatt bluss. Det var et uforløst behov for et annerledes syn på døden - en forestilling om døden som en befrielsens tid, som et opphør av nød og trelldom.

Dette nye dødssyn, som setter det triste liv i relieff og parentes, er knyttet til Orfeus' navn. Tradisjonen sier at Orfeus var en sanger og lyrespiller som tjente til livets opphold ved å reise omkring og underholde andre med sine sanger. Hans budskap er fortettet i ordspillet somasema (legemet er min grav). Min sjel er altså ulykkelig sperret inne i kroppen som i en grav eller et fengsel, inntil døden utfrir meg til evig salighet.

Den orfiske folkereligiøsitet vant fotfeste i det 8. århundre f.Kr. og ble spredt i vide kretser i de følgende århundrer. Med Pythagoras og Empedokles ble den introdusert i filosofenes og overklassens rekker. Og senere melder tankegangen seg hos Platon, i mysteriereligionene og endelig i kristendommen.

Ove S. Berntsen i Tidens Tale nr. 2, 2003

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

La oss se på beretningen som står i Lukas 23,39-43. Det var på Golgata like før Jesus døde. Alle spottet ham, til og med en av de to røverne som hang ved hans side. Den andre derimot forstod at Jesus var Herren som snart skulle vende tilbake til sin Fars rike. På en eller annen måte må han ha lært å kjenne Jesus og hans lære. Nå...
Les mer
Noen ganger sier vi at et hus har sjel, og forstår dermed at det har en stil og gjerne en alder, som gjør det spesielt i forhold til andre, mer alminnelige hus. Snakker vi derimot om mennesket og sjel, er det forskjellige oppfatninger om hva dette innebærer. Historikk Læren om sjelens udødelighet er like gammel som menneskeslekten. I 1...
Les mer
Er en sjel uten legeme et menneske? Hvis et legeme i materialistisk forstand er en maskin, er en sjel uten et legeme ingenting. Det er et luftslott uten forankring i virkeligheten. Bibelens menneskesyn gir et tredje alternativ. I bøkene The Open Society and Its Enemies markerte Karl Popper seg som en klartenkt og konsekvent forkjemper for...
Les mer
Powered by Cornerstone