Ressurser/Sjel uten legeme?

Sjel uten legeme?

Av Sigve Tonstad


Er en sjel uten legeme et menneske? Hvis et legeme i materialistisk forstand er en maskin, er en sjel uten et legeme ingenting. Det er et luftslott uten forankring i virkeligheten. Bibelens menneskesyn gir et tredje alternativ.

I bøkene The Open Society and Its Enemies markerte Karl Popper seg som en klartenkt og konsekvent forkjemper for enkeltmenneskets verdi, frihet og ansvar. Han gikk imot de mest destruktive tankene historien har sett. Først angrep han Platons syn. Den store greske filosofen trodde ikke på enkeltmenneskets betydning. “Det viktigste prinsippet er at ingen, hverken mann eller kvinne, noen gang skulle være uten en leder.” Ingen skulle få lov til å vende seg til å gjøre noe på eget initiativ. Ensartethet og konformitet var nøkkelen til stabilitet i samfunnet. Enkeltmenneskets egenart skulle skrelles bort. “Aldri var noe menneske mer fiendtlig innstilt overfor enkeltmennesket,” skrev Popper om Platons ideer. “Han hatet enkeltmennesket og den enkeltes frihet like intenst som han hatet det store mangfold av erfaringer, den store variasjonen i den verden vi kan sanse og som stadig er i forandring. På politikkens område er enkeltmennesket for Platon den onde selv.”

I andre bind av bøkene om ledende samfunnsfiender gikk Popper til felts mot den tyske filosofen Hegel fordi han glorifiserte statsmakten på bekostning av enkeltmennesket og alminnelig samfunnsetikk. I Poppers syn var Hegel er mann som hadde solgt sin sjel til det onde. Marx unnslapp heller ikke kritikken, selv om han fremstod som langt mer hederlig enn Hegel. Men også Marx lot hensynet til enkeltmennesket vike til fordel for staten.

Evolusjon, frihet og ansvar
Det åpne samfunn som Popper forsvarte, skulle ikke styres av noen spesiell ideologi. Han hadde sett nok av eksempler på hvordan ideologier lar seg utnytte. Hegels tanker ble innlemmet i nazismens grunnvoll, og Marx’ visjoner ble til kommunismens iskalde rike. I det åpne samfunn skulle mennesker ha anledning til å velge, og de skulle også kunne kreves til ansvar for sine handlinger.

Men hvor fant Popper et grunnlag for det menneskesynet han forsvarte med en overbevisning som det gnistret av? Han var selv et barn av sin tid, og som de fleste intellektuelle aksepterte han evolusjonsteorien. Gir den grunnlag for å tro på frihet, etikk og ansvar?

Popper var konsekvent nok til å se at den ikke gjør det. Evolusjonsteorien bygger på en materialistisk oppfatning av tilværelsen. Den påstår at mennesket er blitt til ved en rekke kjemiske reaksjoner. I bunn og grunn er vår atferd bestemt av vår kjemi (determinisme). Hitler tok teorien til sin ytterste konsekvens ved å hevde den sterkestes rett til å gjøre som han ville med den svake. Ingen kunne med hjemmel i Darwins lære hevde at Hitler gjorde galt. Evolusjonsteorien kan bare si hva som er, ikke hvordan ting bør være. Det forutsetter en norm.

Popper var oppmerksom på dette dilemma. På den ene siden forestilte mennesket som fritt og ansvarlig. På den annen side godtok han evolusjonsteoriens premisser. Det han ønsket seg i kraft av sin tro på enkeltmenneskets betydning, kunne evolusjonsteorien ikke gi ham. han innså at han ikke kunne løpe fra problemstillingen og samtidig ha sin intellektuelle ære i behold.

”Selvet og hjernen”
Sammen med den britiske nevrofysiologen John Eccles skrev Popper en bok om emnet. Allerede i tittelen, The Self and Its Brain, antydet de sitt menneskesyn. De fant det nødvendig å gjøre et skille mellom selvet og hjernen. Det selvbevisste sinn – menneskets egentlige identitet – måtte være noe mer enn det som utspilte seg i hjernens elektriske impulser og synapser. For å berge ideen om mennesket som fritt, selvstendig tenkende individ måtte det være noe i oss som var unndratt utviklingens maskinmessige lov. Legemet måtte skilles fra ”sjelen”. Bare på den måten kunne han beholde troen på et åpent samfunn.

Denne splittelsen av mennesket er ikke et nytt fenomen. Østens store religioner, som buddhismen og hinduismen, er også dualistiske. Platon, som Popper gikk så hardt til felts mot på andre områder, skilte sjelen fra legemet. Det særegne ved Poppers begrunnelse var tvunget fram av evolusjonsteorien. Han så seg ikke i stand til å gjøre noe med den. Samtidig var han ikke villig til å gi avkall på mennesket som et fritt og ansvarlig vesen. Høsten 1996 fikk han selskap av Den romersk katolske kirke. I et skriv uttalte paven at kirken var innstilt på å godta evolusjonsteorien som ”mer enn en hypotese”. I tråd med sin forgjenger Pius XII sa Johannes Paul II at ”hvis det menneskelige legeme har sin opprinnelse fra levende materie som eksisterte forut, ble den åndelige sjel skapt direkte av Gud”. Kirken vedkjente seg Poppers dilemma: Den som vil redde troen på menneskelig frihet og verdighet, kan ikke basere seg på evolusjonsteorien. Redningen ble ”sjelen”, et element i oss som ikke er underlagt materiens utviklingshistorie.

Paven umaket seg ikke med å utdype nærmere ”den åndelige sjel”, men filosofen og vitenskapsmannen kunne ikke komme like lettvint fra det. Popper og Eccles henviste blant annet til forskning som viser at en nerveimpuls fra hånden trenger 500 millisekunder fra signalet som utløser den, er framme i hjernen. Hjernen registrerer imidlertid impulsen som om det ikke er noen forsinkelse. Hvordan er det mulig hvis bevisstheten er begrenset til hjernen? spurte de. Da skulle signalet først kunne registreres 500 millisekunder senere. De brukte dette fenomenet som et eksempel på at det må være noe utenfor hjernen som gjør det mulig å omgå kroppens begrensninger, i dette tilfelle ledningsnettet i nervesystemet. Benjamin Libet, en forsker fra San Francisco som selv har gjort disse observasjonene, sier at fenomenet må tolkes helt annerledes, Ifølge ham er hjernen utstyrt med evnen til å tilbakedatere impulser slik at det ikke blir noe tidsintervall mellom den ytre stimulus og hjernens subjektive registrering av signalet. Han avviser Poppers tolkning som et desperat forsøk på å hente noe ut av løse luften for å gi troen på sjelen vitenskapelig belegg. Andre argumenter som er brukt for å bevise at menneskets bevissthet ikke er knyttet til hjernen, har heller ikke ført fram.

En sjel uten legeme ...
Det er altså ingenting som tyder på at et splittet menneskesyn kan berge menneskets verdi. Mennesket slik evolusjonsteorien forestiller seg det, er en maskin, men hva er en sjel? Er en sjel uten legeme et menneske?

Poppers og pavens motiver er edle nok: Det er å bevare mennesket som et selvstendig tenkende og ansvarlig individ. Men det er oppsiktsvekkende at to av vårt århundres mest markerte tenkere har løst utfordringen ved å splitte menneskets bevissthet fra hjernen. Det er mindre sensasjonelt at paven har gjort det samme, for et splittet menneskesyn har i århundrer ridd kristenhetens oppfatning av virkeligheten som en mare. Hvis et legeme i materialistisk forstand er en maskin, er en sjel uten et legeme ingenting. Det er et luftslott som ikke har den minste forankring i virkeligheten. Det bør forurolige noen hver at de som ser det som sin rolle å verne om sannheten, og de som har sin oppgave å finne den, begge har valgt å bygge på en fiksjon.

Er slaget tapt? Står valget mellom et helhetlig menneskesyn (monisme) der mennesket er blitt til ved en tilfeldighet, og et splittet menneskesyn (dualisme) som legger vekten på sjelen? 

Det første gir ingen norm for det som er menneskelig. Det andre er mer betenkelig, for det søker å berge den normen ved hjelp av ingenting.

Bibelens menneskesyn gir et tredje alternativ. Gud skapte ikke en immateriell sjel. Han ”formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning” (1 Mos 2,7). Legemet av kjøtt og blod bærer Guds bilde. Bevisstheten kan ikke skilles fra hjernen, men det betyr ikke at mennesket er en maskin som ikke har evnen til selvstendig tenkning og ansvarlig handling. Dette mennesket ble ikke til ved en tilfeldighet. Gudsbildet er tegnet i menneskets fysiske vesen. Løsningen på dilemmaet er ikke å hengi seg til troen på en illusorisk sjel for å redde mennesket fra normløsheten som ligger innebygget i evolusjonsteorien. Popper måtte si ja til dualismen fordi han hadde sagt ja til evolusjonsteorien. Hvis han hadde sagt nei til evolusjonsteorien, ville han ikke havnet i et slikt uføre.

Bare et helhetlig menneskesyn er forenlig med virkeligheten, og bare en radikal skapelsestro gir grunnlag for det menneskesynet Popper ellers forsvarte med uforferdet klarsyn. Et menneske der kroppen ikke er skapt i Guds bilde, er en maskin. Det er ille nok. Men en sjel uten et legeme er ingenting.

Sigve Tonstad, Tidens Tale, 4/97


Karl Popper: The Open Society and Its Enemies, vol I og Il (London: Routledge, 1962).
Karl Popper og John Eccles: The SeIf and Its Brain (London: Routledge, 1983).
Benjamin Libet: ”The Experimental Evidence for Subjective Referral of a Sensory
Experience Backwards in Time”, Philosophy of Science, 48:182-197, 1981.

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Er døden en øyeblikkelig overgang til pine eller salighet?Hva sier Guds ord om våre kjære som er gått bort? «Livet etter livet» var tittelen på en bok som kom ut for en del år siden. Hensikten med boken var å fortelle oss at i samme øyeblikk som dette livet tar slutt, begynner en ny tilværelse med en annen og meget bedre livsform. Boken...
Les mer
Hva er en sjel? Er det en uavhengig enhet som overlever den fysiske død? Det er en eldgammel oppfatning, men den stammer ikke fra Skriften. Når gresk filosofi og jødisk-kristen tenkning stod ansikt til ansikt i oldkirken, tok det greske synspunktet som regel føringen. Art Buchwald sa en gang at det var mye latter i himmelen den dagen Erma...
Les mer
La oss se på beretningen som står i Lukas 23,39-43. Det var på Golgata like før Jesus døde. Alle spottet ham, til og med en av de to røverne som hang ved hans side. Den andre derimot forstod at Jesus var Herren som snart skulle vende tilbake til sin Fars rike. På en eller annen måte må han ha lært å kjenne Jesus og hans lære. Nå...
Les mer
Powered by Cornerstone