«Idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter.» Ef 2,15.
«Og utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset.» Kol 2,14.

DISSE GUDS ORD lærer klart at det var en lov med bud og forskrifter som ble avskaffet og tatt bort og derfor opphørte da Jesus ble naglet til korset. Å benekte det er å benekte Guds klare og tydelige ord. Samtidig må vi se til at vi ikke setter Paulus i strid med Jesus selv. For Paulus, som skrev inspirert av Kristi Ånd, kan jo ikke si imot det som Jesus selv har sagt. Og hva sa Jesus om tibudsloven? Vi leser hans ord i Bergprekenen: «I må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven.» Matt 5,17. Og i Luk. 16,17: «Før skal himmel og jord forgå før en eneste tøddel av loven skal falle bort.» Og leser vi videre i Matt. 5. kap., så ser vi at han taler om den lov som forbyr å slå i hjel og å drive hor — altså tibudsloven. Så hvis noen sier at den loven er avskaffet og at det er det Paulus mener, så bør vi bare huske Jesu ord: «I må ikke tro det!» De som sier slikt, er på avveier. De taler også imot det Paulus har sagt: «Opphever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.» Rom. 3,31.

Hvilken lov taler Paulus om som ble avskaffet ved korset? La oss lese hva Luther og andre Guds menn mente om det. I Pontoppidans forklaring leser vi: «Hvor mange slags lover har Gud gitt i Det gamle testamente? Tre slags: 1) Den seremonielle kirkelov, 2) den verdslige politi- og regjeringslov, 3) den moralske lov. Hvilken av disse lover står ennå ved makt? Den moralske lov som inneholdes i de ti Guds bud. Kan denne lov ikke avskaffes? Nei, for den grunner seg på Guds hellige og rettferdige natur.» — (Utgave 1858, side 5. 6.)

Og Luthers medarbeider, Melanchton skriver: «Seremoniene og de borgerlige forordninger var forbigående innstiftelser, innført til en bestemt tid. Men den lov som man kaller de ti bud, er Guds evige, uforanderlige visdom og rettferdighet. Derfor kan den ikke utslettes. Enhver som ikke gjør denne forskjell på de forbigående og de evige lover, faller i mange slags villfarelser.» — Loci theologici.

Hvilke sanne ord av Melanchton! Det er som Guds Ånd har vist ham det som skulle skje i den siste tid! Det er nettopp på dette punkt at mange føres vill. De anvender hva Paulus har skrevet om den seremonielle lov — den lov som Bibelen kaller Mose lov — på Guds lov, de ti bud, og så innbiller de seg at Guds lov er avskaffet. De tror nettopp det som Jesus selv sa vi ikke må tro! Matt. 5,17. Og følgen er at de «faller i mange slags villfarelser». Fordi mange taler om at loven er avskaffet, tiltar umoral som hor, mord, bedrag og urettferdighet av alle slag.

Når respekten for Guds lov, de ti bud, er borte, florerer synd og ugudelighet som i Noahs og Lots dager, som Jesus selv har forutsagt. Mange blir revet med av de ugudeliges forvillelse, fordi de «tyder vrangt» «til sin egen undergang» det «Paulus har skrevet». Se 2 Pet. 3, 15-17.

Luther skrev følgende: «Om loven trenges ut av kirken, så vil ingen ting i verden kunne anses som synd lenger, etter som evangeliet støtter seg alene på loven som påpeker og straffer synden. Jeg har aldri forkastet loven.» —. Life of Luther, side 217.

Ja, vi ser det går i oppfyllelse nå. Det er snart ikke noe som anses av den store masse for å være synd! Mange ting som for noen årtier siden ble aktet for synd og skam for dannede mennesker, er nå blitt så alminnelige at de hører til dagens orden.

Hans Nilsen Hauge sa: «Kristus er visstnok kommet for å forløse oss fra lovens forbannelse, men ikke fra lovens lydighet ... — Dette er Kristi og hans etterfølgeres lære.» — Sitert i Chr. Bangs bok: Hans Nilsen Hauge og hans samtid, side 333.

Både John Wesley og C. H. Spurgeon slår fast at Guds ti bud er likså evige som Gud selv, mens den seremonielle Moselov er avskaffet. Det samme sies i «Trosbekjennelse for baptister ...», og i «Den Augsburgske Konfesjons Apologi», art. 3, par. 2, leser vi: «Lovens oppfyllelse må begynne og mer og mer fullkommes i oss, men vi taler ikke om seremoniloven, men om den lov hvis bud er rettet på hjertets rørelser, nemlig de ti bud.»

Da synden kom inn i verden, begynte snart ofringene, som Herren selv hadde befalt. Abel bar ved tro frem for Gud et bedre offer enn Kain, for han ofret et lam, som forbilde på Jesus, det Guds Lam som skulle bære verdens synd. Han så seg som en synder og satte sitt håp alene til at Guds Sønn skulle komme og lide og dø for ham. Denne lov om ofringer ble mer fullstendig gitt til Israel ved Moses og kalles derfor Mose lov. «Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt.» Gal. 3, 19. Den skulle vise overtrederne hen til ham som skulle lide og dø for våre synder. Men Israel glemte betydningen av ofrene og trodde at soningen lå i selve offerdyrenes blod. Derfor skrev Hebreerbrevets forfatter til dem at «det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder». Han viser at det er bare Jesu blod som kan sone for synd. Og da Jesus ropte på korset: «Det er fullbrakt,» da revnet tempelets forheng i to deler fra øverst til nederst. Jesus brakte «slaktoffer og matoffer til å opphøre» som forutsagt i Dan. 9,27. Og dette skjedde nøyaktig på det tidspunkt som engelen Gabriel hadde forutsagt. Den seremonielle skyggelov, Moseloven, ble da avskaffet. Skyggene var nådd til ham som de var en skygge av, og da opphørte de. Idet Jesus ble naglet til korset, ble også den lov som påbød disse skyggeofringer, naglet til korset med ham. Heb. 10,1.4.

Jødene hadde vanskelig for å forstå dette. Derfor forfulgte de dem som sa at ofrene ikke hadde noen betydning lenger, fordi Guds Sønn nå som det fullkomne offer hadde betalt for alles synd, så nå behøvde ingen å komme med flere offer.

Da Stefanus ble dømt til døden, var vitnenes anklage mot ham: «Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal bryte ned dette sted og forandre de skikker som Moses ga oss.» Og det var samme anklage som ble rettet mot Paulus etter hans omvendelse til troen på Jesus: «Dette er det menneske som allesteds lærer alle imot folket og loven og dette sted. Denne anklage var delvis sann. For Paulus har tydelig skrevet at jødene ikke lenger var Guds særskilte folk, men at de troende av hedninger eller jøder var de sanne israelitter, Abrahams ætt og løftets arvinger. Likeså at offerloven og det Moses har skrevet om atskillelsen mellom jøder og hedninger, nå ikke lenger sto ved makt. Han skrev også om at det jordiske tempel bare var en skygge av det himmelske, hvor Jesus nå er vår yppersteprest og talsmann. Om noen vil studere dette nøyere, så les følgende skriftsteder: Apg. 6,14; 21,28; Rom. 2, 28.29; 9,6-8; Gal. 3,29: 4,28; 5 Mos. 23,1-6; Ef. 2,11-20.

Denne lov, som skilte jøder fra hedninger, opphørte «idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter» for å «forlike dem begge (jøder og hedninger) i ett legeme med Gud ved korset». Fra nå av hadde jøder og hedninger samme rett til å bli Guds barn ved troen på Jesus. Gal 3,28.

Endog mange av de jøder som var kommet til troen på Jesus, hadde vanskelig for å forstå at Moseloven om ofringer, høytider o. a. var avskaffet. Da Paulus og Barnabas virket i Antiokia og mange hedninger var kommet til troen, «kom noen ned fra Judea og lærte brødrene: Dersom I ikke blir omskåret etter Mose skikk, kan I ikke bli frelst». Det ble en stor strid i menigheten om dette, for Paulus og Barnabas visste at Moseloven var avskaffet. Til slutt vedtok de å sende noen opp til Jerusalem og legge saken frem for apostlene og de eldste. Da de kom dit, var det «noen av fariseernes parti som hadde tatt ved troen», som sa: «De må omskjæres og bydes å holde Mose lov. Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak.» Etter en drøftelse hvor både Peter, Paulus, Barnabas og Jakob talte imot Moseloven og omskjærelsen, ble det vedtatt å skrive til de troende hedninger i Antiokia at de ikke skulle bry seg om disse som lærte at de måtte omskjæres og holde Moseloven. De var ikke sendt ut av apostlene og de eldste, men reiste uten å være sendt av menigheten. Men de ba dem avstå «fra avgudsoffer og blod og det som var kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel», skrev de. Judas og Silas ble sendt med brevet sammen med Paulus og Barnabas for at de «skal forkynne det samme muntlig». Apg 15.

Mange misforstår dette kapitlet og tror at det er tibudsloven som ble avskaffet. Men det sa Jesus at vi ikke måtte tro. Moseloven og Guds lov er to klart atskilte lover. Daniel ba til Gud og sa: «Hele Israel overtrådte din lov ... Derfor ble den utøst over oss den forbannelse ... som står skrevet i Mose, Guds tjeners lov.» Dan 9,11.

Om disse to lover og om hvordan Gud befalte Moses å skille klart mellom dem, leser vi: «Han (Herren) skrev på tavlene ... de ti ord som Herren hadde talt til eder på fjellet midt ut av ilden.» Og Moses gikk ned av fjellet og la tavlene i Paktens ark, «således som Herren hadde befalt». «Da Moses var ferdig med å skrive denne lovs ord i en bok helt til enden, bød han levittene, som bar Herrens pakts-ark, og sa: Ta denne lovens bok og legg den ved siden Herrens, eders Guds pakts ark! Der skal den ligge som et vitne mot deg.» 5 Mos 10, 4.5; 31,24-26.

Legg merke til at Guds lov ble skrevet på steintavler av Herren selv og på Guds befaling lagt i arken, mens Moseloven ble skrevet av Moses i en bok og lagt ved siden av arken. Ikke noe av det som var en skygge og som skulle avskaffes ved Jesu død, ble lagt i Paktens Ark. Da apostelen Johannes i syner på Patmos fikk se frem til de siste dager, så han Guds tempel i himmelen og Paktens Ark «ble sett i hans tempel». Der, under nådens trone, ligger den lov som er et uttrykk for Guds hellige og rettferdige natur», den lov han regjerer hele universet etter. Den skal Guds folk få «se», bli oppmerksom på, i de siste dager og adlyde den, for at de kan bli i harmoni med Guds vilje og bestå for ham når Jesus kommer. Åp 11,19.

Etter møtet med apostlene og de eldste i Jerusalem var det mange som ikke bøyde seg for møtets vedtak. Disse judaistiske lov lærere, som var for selvkloke til å bøye seg for apostlenes og de eldstes avgjørelser som Den Hellige Ånd hadde ledet dem til (Apg 15,28), reiste omkring og forvirret menighetene og lærte at de måtte omskjæres og holde skyggeloven, som var påbudt av Moses. Derfor skrev Paulus flere av sine brev for å advare mot disse. Både brevet til galaterne og deler av andre brev er skrevet for å motvirke disse judaistiske villfarelser: at Moseloven og omskjærelsen fremdeles var bindende for omvendte hedninger. Han skrev: «Dersom I lar eder omskjære, så vil Kristus intet gagne eder. Atter vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han er skyldig å holde hele loven.» Her taler selvfølgelig Paulus om den lov som påbød omskjærelse, altså ikke om de ti bud, men om skyggeloven, om ofringer o. a. Galaterbrevet taler nettopp mot disse judaistiske lov lærere som forvirrer menighetene. Gal 5,1-3.

Derfor ble også brevet til hebreerne skrevet for å hjelpe disse til å forstå at når det fullkomne offer var brakt på korset, var alle slaktoffer og matoffer ikke lenger av noen betydning. Det samme var tilfellet med den levittiske prestetjenesten. Da tempelets forheng revnet ved Jesu død på korset, var det et tegn på at tjenesten i den jordiske helligdom var avskaffet, og at en nå måtte vende seg til Jesus som vår yppersteprest og talsmann i «det sanne tabernakel» i himmelen. Derfor sies det om skyggeloven: «For dette er et bilde inntil den nåværende tid, og svarende til dette bæres det da frem både gaver og slaktoffer, som dog ikke makter å gjøre den fullkommen etter samvittigheten som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk ...» Da Kristus kom og sonet på korset, opphørte alle disse skygger og forbilder. Heb 9,9-12.

Det var altså Moseloven om matoffer, drikkoffer og andre offer samt om omskjærelse, jødiske høytider, nymåner og i alt syv jødiske høytidssabbater som ble avskaffet og naglet til korset. Om denne lov sa Moses: «Den skal ligge der (ved siden av arken) til et vitne mot deg.» Og om samme lov skrev Paulus: «Det som gikk oss imot, og det tok han bort i det han naglet det til korset.» Vil noen studere dette nøyere, så les 3 Mos 23,1-38 og Kol 2,13-17.

Om det Paulus har skrevet, sier apostelen Peter at mange tyder det vrangt til sin egen undergang. Det er nettopp det som blir gjort når en bruker det han har skrevet om skyggeloven, som om det var skrevet om Guds lov, de ti bud. Som Melanchthon sa om dem som ikke skiller mellom de to lovene, de «faller i mange slags villfarelser» 2 Pet 3,15-18.

Paulus har inspirert av Guds Ånd forutsagt dette frafall fra Guds lov: «Lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, ryddes av veien; og da skal han virke «med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen». Nemlig den bestemte løgn: at de kristne er løst fra lydighet mot Guds lov, de ti bud. 2 Tess 2,7-10.

Jesus selv har også advart mot denne villfarelse: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» Matt 7,21-23.

Måtte Jesus som døde for å frelse oss, bli så kjær for oss at vi aldri med vilje kan gjøre ham imot og bryte hans hellige bud.

T. S. Valen