Hvordan er det mulig å tro på en god og allmektig Gud som tilsynelatende ikke griper inn overfor alt det onde som skjer i verden?

Dette er en klassisk problemstilling som filosofer og teologer har stridd med i alle år. Det er også den vanligste innvendingen mot kristen tro. Det er ikke vanskelig å ha sympati for den tanken. Sorg, smerte og lidelse er ikke mulig å bortforklare med ord, om aldri så vakre og trøstende ment. Smerten og fortvilelsen er reell. Årsakssammenhengene er som regel vanskelige å forklare eller fatte. Det nytter ikke å bortforklare det ondes tilstedeværelse i verden.

Like fullt er det mulig å behandle problemstillingen litt mer kjølig og logisk når man ikke står midt oppe i smerten, mener den svenske teologen og apologeten Stefan Gustafsson. Samtidig er det viktig å skille mellom smertelindring og teoretisk forklaring på saken, understrekte han. På et kurs for lærere i de kristne videregående skolene i Norge i høst, forsøkte han å sette problemstillingen i perspektiv. Det er med bakgrunn i hans forelesning jeg vil forsøke å se på dette klassiske problemet.

– Vår tid er svak på definisjoner, fremholdt Gustafsson. Vi uttrykker oss som regel for allment og generelt. Hva mener vi for eksempel med «det onde?» Fordi vi erfarer smerte lar vi oss lett styre av følelser og mangler konsekvens i tenkningen. Fordi vi mangler svar, lar vi lett tomrommet bli et svar i seg selv som slår i hjel det vi faktisk vet og kan forstå.

Det er interessant at også Bibelen er åpen om det ondes problem. Flere av Bibelens forfattere uttrykker fortvilelse og spørsmålstegn i møte med det onde. Profeten Habakkuks rop er et eksempel: «Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du gir meg svar, klage og skrike til deg om vold uten at du frelser? Hvorfor lar du meg se urett og være vitne til ulykke? Jeg ser bare ødeleggelse og vold, det kommer til strid og trette» (Habakkuk 1:2-3).

Det er ikke vanskelig å identifisere seg med Habakkuk.

Hvordan kan man tenke om det onde i verden?
Hva er «det onde»? Prinsipielt kan man tenke seg at: Det onde…
… finns ikke
… er en likestilt motsetning til Gud
… kommer fra noe som Gud har skapt 
… kommer fra Gud
… er en del av Gud

I de ulike verdensreligionene finner vi alle disse måtene å forholde seg til det onde på. Kjernen i spørsmålet er Guds forhold til det. Kommer det fra ham eller ei? I Islam, for eksempel, er Allah suveren og alene med kontroll over både det onde og det gode i verden. Han bestemmer vår skjebne enten den er god eller ond.

I kristendommen, derimot, skilles det onde fra Gud. Det onde kommer fra noe Gud har skapt. Men like lite som et løsrevet eple som råtner på bakken kan skylde på treet for sin elendighet, kan Gud beskyldes for det onde noen av hans skapninger utfører.

Det ondes problem … det logiske problemet
Det var den greske filosofen Epikur (342-271 f.Kr), som fremsatte denne klassiske argumentasjonsrekken først:

•    Om Gud er god vil han gjøre noe med det onde
•    Om Gud er allmektig kan han gjøre noe med det onde
•    Det onde kan Gud ikke gjøre noe med – altså er han ikke allmektig

Men et slikt resonnement inneholder flere logiske utydeligheter. For å begynne med første ledd:

1. Forutsetningen om at hvis Gud er god vil han gjøre noe med det onde, bygger på en påstand om at Gud aldri kan ha en moralsk god grunn til å tillate det onde.

Men fri vilje må anses som en moralsk verdi. Derfor kan en verden med frihet, der det onde samtidig finnes, være bedre enn en verden uten det onde. Alternativet er at alle skapninger er roboter eller tråddukker Skaperen leker seg med.

2. Likedan er det med det neste leddet i argumentasjonen, om Gud er allmektig kan han gjøre noe med det onde.

Denne påstanden bygger på en forutsetning om at allmakt kan gjøre alle ting. Men allmakt betyr bare at Gud kan gjøre alt som er logisk mulig å gjøre. En allmektig Gud kan ikke skape frie skapninger som aldri kan falle. Eller lage en stein han ikke kan løfte. Om derfor Gud vil ha en verden med frihet må det finnes en anledning også til å gjøre det onde.

Allmektig og god likevel?
Dette rokker logikken i den tradisjonelle tankerekken vår. Det gjelder også konklusjonen: Det onde kan Gud ikke gjøre noe med – altså er han ikke allmektig.

Denne konklusjonen forholder seg til det faktum at det onde fortsatt eksisterer. Men den tar ikke høyde for at det en gang kan bli annerledes. En opplagt mulighet er jo at den Gode og Allmektige Gud faktisk vil komme til å gjøre noe med det onde.

Altså finnes det ingen logisk motsetning mellom Guds godhet, allmakt og det ondes eksistens. Det er rasjonelt forsvarlig å hevde at alle disse påstandene er sanne.

Gud kan og vil
Dette er også Bibelens svar. Vi får noen glimt inn i Guds fremtidsplaner. Men vi forstår ikke og kan ikke forklare alt han vil gjøre. Det beste eksemplet på hvordan Bibelen ber oss forholde oss til det onde i verden på, finner vi i Jobs bok. Den er en tilsynelatende endeløs fortelling om all den lidelse et enkelt menneske kan utsettes for. Job fristes av venner og slektninger til å forbanne Gud for alt han opplever. Likevel klamrer han seg til håpet om at Gud er god på tross av det livet byr ham. Tilslutt får han høre fra den Allmektige. Job blir minnet om forskjellene mellom Skaper og skapninger. Gud gjør ham oppmerksom på at det finnes noen som holder kontroll på universet. At ting til slutt vil bli forståelige. I sin lidelse får likevel ikke Job det forløsende svaret han brenner etter. Men han får trøst!

Det er der vi også er. Vi har ikke alle svarene. Men vi har håp. Fordi vi i Guds ord i og i vår erfaring får glimt av den godhet og allmakt vår Skaper og Frelser besitter.

Atle Haugen