Kirken skal være motkultur som stiller spørsmål ved vold og maktbruk, ikke minst når det skjer i Guds navn. Vi vet godt at det ikke alltid har vært slik, og også i Bibelen ser vi spor av en krigersk guddom - som vi strever med å forstå.

I Det nye testamente er det ingen tekster som oppfordrer oss til å bruke andre våpen enn ikkevold. Ja, evangeliene inneholder avsnitt som er grunnlag for prinsipiell pasifisme. Det mener i alle fall teologen Oddbjørn Leirvik, og han har tatt konsekvensen av en slik innsikt.

– Jesus legitimerer ingen voldshandlinger, ikke engang i selvforsvar. "Stikk sverdet i sliren!" sier han til Peter. Han står for en total avvisning av det å utøve verdslig makt i Guds navn. Tankene om en rettferdig krig oppstod først etter at kristendommen ble statsreligion noen hundreår senere, påpeker Leirvik. Som forsker er han spesielt opptatt av dialogen mellom kristendom og islam.

– Vi har et felles problem med muslimene, for både Bibelen og Koranen inneholder tekster med en aggressiv tone som kan nøre opp under de krigerske impulser og gi et alibi til vold i Guds navn. Og i dagens situasjon trekker både George Bush og terroristlederen Osama bin Laden Gud inn i kampbildet, i mindre eller større grad.

Det er bare én gud
Dagen etter terrorangrepet i New York dro Leirvik til Sarajevo sammen med Lena Larsen i Islamsk råd. De tok del i en konferanse for kristne og muslimske ledere i Europa. Det ladede forholdet mellom religion og vold hadde eksplodert i hele verdens synsfelt og det ble et høyaktuelt tema ved konferansen. En lignende eksplosjon skjedde nettopp i Bosnia i 1995: I Srebrenica drepte bosniske serbere 7000 muslimske gutter og menn i et område som FN hadde erklært som trygt.

Teologen mener at vi tror på samme Gud som muslimene.  - Det gir seg selv når vi tror at det bare finnes en Gud, sier han. - Men jeg sidestiller ikke Kristus og Muhammed. For meg er det Kristus som er det levende ordet, ikke boken. Bibelen er mangfoldig og rik på indre spenninger, og vi må lese den i lys av Kristus. Det er et klassisk luthersk prinsipp.

– Hvordan kommer disse spenningene til uttrykk i synet på voldsmakt?

Kongen og profeten
– Når jødefolket kjemper for å innta eller forsvare landet, går det fram av de gammeltestamentlige skriftene at det er deres Gud som regisserer omfattende drap av fiendene. Vi hører nesten stemmen til Bin Laden i beretningene om Josva og dommerne. På den andre siden refser profetene maktmisbruk i Guds navn og tegner vakre fredsvisjoner.

Det er mulig å se to hovedstrømninger i Det gamle testamente: I de historiske bøkene stifter vi bekjentskap med en nasjonalreligiøs agenda, hvor gudstroen ikke blir skilt så klart fra de politiske interesser. I den profetiske litteraturen, på den andre siden, er det et stadig tilbakevendende oppgjør med urett og vold, og en radikal kritikk av kongen, hoffprofetene og de herskende klasser, sier Leirvik. Og som en liten parentes føyer han til:

– Det sier noe om Bibelens storhet at den inneholder sin egen kritikk. Islam har ikke det samme skille mellom kongen og profeten, men man står overfor lignende problemer som oss i tolkningen av de religiøse tekster. Koranen slår fast at Gud ikke liker de aggressive, at det ikke er noen tvang i religionen og at Moseloven og evangeliene er guddommelige skrifter. Ikke desto mindre godkjenner de såkalte sverdversene at Muhammed og muslimene i Medina kunne drive fiendene ut av Mekka og drepe avgudsdyrkerne overalt hvor de kom over dem, når de fredlyste månedene var til ende. Vi finner en oppfordring om å gjøre klar mot de vantro alt det de makter av stridskrefter og rytteri. Dette er en tekst som Den muslimske brorskapen har gjort til mottoet sitt. Andre mener at teksten bare gjelder for den spesielle historiske situasjonen, da muslimenes adgang til helligdommen i Mekka var blokkert.

– Vi kan ikke unngå å nevne korstogene ...
– Det første opprop fra pave Urban - til Kristi stridsmenn - var et dramatisk brudd med forståelsen av en rettferdig forsvarskrig. Kirken legitimerte angrepskrig - for å befri de hellige steder. Etter erobringen av Jerusalem i 1099, skrev man en hymne til Herrens pris for blodet som fløt i gatene. I ettertid står de hemningsløse myrderiene for muslimene som det store, uhyggelige eksempel på at de kristne bærer et skjult ønske om å bekjempe islam.

Det er en dramatisk spenning i kristendommen mellom den ur kristne pasifismen og den umenneskelige volden som korsfarerne stod for. Muslimene hevder at de i større grad har klart å begrense bruken av sverd i historiens løp. Da Saladin gjenerobret Jerusalem i 1187, for eksempel, var det nesten uten blodsutgytelser. Man unnlot å ta hevn.

– I dag er det en alminnelig mening at terror og krig i Guds navn er misbruk av religionen for å rettferdiggjøre etniske, politiske eller egoistiske interesser. Er det sant?
– Det er mer eller mindre sant om oss, i dag og i går. Det er så altfor menneskelig. Men samme hvordan vi snur og vender på det, står vi i Bibelen igjen med ord som gir seg ut for å være gudstale og som forsvarer aggressive holdninger mot religionspolitiske fiender. Og for Det gamle testamentes del: Krigsforbrytelser. Dette tror jeg vi må sette navn på og innrømme, sier teologen.

Hvor er Gud med oss?
Han illustrerer spenningene i spørsmålet med fortellingen om Abraham og Isak, en fortelling som er felles for kristendommen og islam, i tillegg til jødedommen, og som alle abrahamittiske religioner har problemer med.

– Vi kan lese historien som et protest rop: Aldri mer et slikt offer. Men det er kanskje også slik at de hellige skrifter speiler en indre strid i Gud som ender med at han kaster kniven og legger ned våpnene?

Jeg finner løsningen på korset. Jeg tror at dette dypest sett handler om Gud som kjemper med seg selv, og selv blir et offer. Bare i et sårbart ansikt kan vi vite sikkert at Gud er med oss.

– Hva skal vi så si i dag?
– Som kristne kan vi aldri forsvare vold. Det er kirkens oppgave å stille spørsmål ved makten, å være samvittighetens røst i en krigersk verden, slik at ingen skal føle seg fri til å løfte våpen i Guds navn. Krig er alltid en flukt og en forenkling.

De lutherske bekjennelsesskriftene bagatelliserer problemet, og sammenligner krigstjenesten med ekteskap og forretninger. Det er en tradisjon vi bør ta et kraftig oppgjør med. Når de stridende parter hver for seg mener å ha de gode makter på sin side, er det en karikatur som tvinger oss til å spørre: "Hvem er du, Gud?" Det er bare ett sted vi ser Gud tydelig, og det er i ofrenes øyne, sier Oddbjørn Leirvik.

Som pasifist tilhører han mindretallet i kristenheten, men han mener at ingen har rett til å tale om Gud på en måte som tjener til å legitimere voldelige metoder.

Intervju med Oddbjørn Leirvik av Ove Berntsen i Tidens Tale nr. 6, 2001.