Hvordan kan vi forene Guds allmakt med verdens lidelser? 1) Gud vil overvinne det onde, men kan ikke; 2) han kan, men vil ikke; 3) han verken kan eller vil; 4) han kan og vil overvinne det onde. Hvilken påstand er riktig?

De fleste som har holdt et spedbarn i armene, har en intuitiv assosiasjon: Så uskyldig, så ren, så fremmed for ondskap. Og i ettertenksomhet prøver vi å forestille oss hvordan resten av verden ville være hvis den lignet barnet!

Hvorfor er det så mye ondskap? Vi hører og ser den daglig, i vårt nærmiljø, brakt rett inn i vår stue.

Jeg har en bok som består av en samling fotografier fra det århundret vi nettopp har lagt bak oss. Noen bilder er interessante. Noen er grusomme. Spesielt tre bilder har brent seg inn i mitt minne. Ett viser en tysk offiser som skyter en mor som holder sitt lille barn i armene. Det andre viser en ung farget gutt som blir brent levende mens den hvite mobben står leende og ser på. Et tredje bilde viser en innfødt i Sør Amerika som er hengt opp ned fra et tre, mens noen menn med macheter står omkring ham, ferdig til å utføre sin grusomme gjerning. Boken, som jeg fikk gjennom en bokklubb, har jeg hatt lyst til å kaste. Brenne opp. Men ondskapen forsvinner ikke så lett.

Hvor kommer den fra? Vil den alltid fortsette? Hvem har skylden, og hvor er Gud midt i det hele?

Dette er uten sammenligning det vanskeligste problemet mennesker har strevd med, og som filosofer og teologer i århundrer har prøvd å finne ut av, men uten å gi noe fullgodt svar. Jeg gir ikke noe håp om å finne nye svar, men tror likevel at det er nyttig å drøfte fundamentale spørsmål om den uomtvistelige virkelighet som vi alle står overfor.

To slags ondskap
Først noen kjennetegn ved ondskapen: Når vi snakker om det onde som et problem, skjelner vi gjerne mellom det naturlige onde og det moralske onde. Det naturlige onde er en lidelse som blir påført oss uten at noen har villet det. Dersom jeg står ved kanten av et stup, og det skjer et jordras, eller om et kraftig vindkast kaster meg ned i avgrunnen, er dette et naturlig onde. Hvis noen derimot med vilje skyver meg utfor stupet, et det et moralsk onde. Det moralsk onde ligger i den viljestyrte handlingen, men det naturlig onde er å forstå ut fra lover om fallhøyde og tyngdekraft. Eksemplet viser også at det onde kan utøves ved naturgitte, eller gudgitte lover - som en direkte følge av de konsekvenser disse lover medfører.

Det er særlig den moralske ondskap vi tenker på når vi snakker om det onde, men også ulykker og naturkatastrofer er en del av den ondskapen som rammer oss. Og la oss slå fast med en gang: Stort sett er det Gud som har fått skylden for tilstedeværelsen av ondskapen.
  «Hvorfor skapte Gud engler og mennesker med en fri vilje som kunne velge det onde?»
  «Var det ikke Gud selv som hadde skapt dette onde som de kunne velge?»
  «Er det ikke Guds skyld at det onde fortsetter?»

Man må derfor kunne si seg enig med Thomas Arneberg når han sier: «Det ondes problem er en hemsko for de troende og et våpen for ateistene» (Guds moral, Oslo 1999).

Opp igjennom århundrene har likevel forsøkene vært mange for å frikjenne, og rettferdiggjøre Gud for anklagene. Disse forsøkene på å rettferdiggjøre Gud sammenfattes under begrepet en teodicé. Uttrykket stammer fra filosofen Leibniz og er sammensatt av ordene teos og dike, Gud og rettferdighet. Sammenfattende går disse forklaringene ut på at det onde bare er uforståelig fordi mennesket ikke har den fulle oversikten. Det har bare Gud. Dersom vi hadde den samme oversikten, ville vi ikke anklage ham.

Det vil føre for vidt i å ramse opp alle disse argumentene, men ingen gir noen fullgod forklaring, og resultatet blir heller tvilsomt og lite troverdig. I stedet for å bli rettferdiggjort, blir Gud i siste instans sittende igjen med ondskapen.

Synden og viljen
Men ett av disse argumentene er det verd å gå nærmere inn på. Det går ut fra at lidelsen og ondskapen er et resultat av synd og fri vilje, og regner med to fall, menneskets fall og Lucifers fall i himmelen. La oss derfor se litt nærmere på disse to begivenhetene.

På Bibelens første sider finner vi beretningen om de første mennesker. De ble skapt i Guds bilde på den sjette dagen, og når han så på alt det han hadde gjort, var det «overmåte godt».

Et par kapitler senere leser vi om fristelsen og fallet. Hvilken dramatisk kontrast! Hvordan kunne dette være mulig? 

Kan vi så forstå dette i lys av menneskets frihet til å velge? Men helt problemfritt blir dette argumentet likevel ikke, for det forutsetter informasjon om hva synd er, med muligheten for et bevisst valg mellom det onde og det gode. Visste Eva hva synd var? Hadde hun noe reelt valg? Et valg innebærer kunnskap om valgets alternativer. Mange har hevdet at det var først etter at Eva ble fristet og falt at hun fikk kunnskap om synd (Lars Svendsen: Ondskapens filosofi).

En innvending mot dette har vært at siden syndefallet synes å ha funnet sted i himmelen før menneskets fall, ville Gud ha advart dem. Eva hadde ikke noen erfaringer som kunne rettlede henne i valgsituasjonen, men hadde hun likevel fått tilstrekkelig informasjon på forhånd til å foreta et reelt valg?

Kommer vi nærmere sannheten ved å hevde at Eva ble lurt inn i ondskapen.? I 2 Kor 11,3 advarer Paulus korinterne om å bli ført på avveier på samme måten som Eva: «Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier.»

Dette argumentet, at ondskapen kom inn i verden ved en Satan som fristet de første menneskene, plasserer ansvaret for ondskapen hos djevelen.

«Hvor er Gud?»
Hva så med Lucifers eget fall i Guds nærhet? Hvem hadde ansvaret her? Dersom Eva ble narret, hva var årsaken til det første valg av synd og ondskap?

Den tyske filosofen Immanuel Kant var opptatt av dette problemet. Han finner ikke noe annet svar enn at dette valget kjennetegnes av en «ubegripelighet», at vi ikke finner «noen forståelig grunn for det».
  «Dersom vi kunne forklare det onde, ville det opphøre å være ondt,» sier Ellen White.

Vi kan forstå disse argumentene dersom vi holder det klart for oss at Lucifers opprinnelige valg var foretatt med fri vilje, uten noen årsak. Ondskap var det frivillige valget å synde. Dersom noen opplever dette uforståelig, så er opplevelsen på sin plass. For det onde som stammer fra den frie vilje må forbli uforståelig, da denne frie viljehandling ikke kan forstås kausalt.

En påvisning av en hvilken som helst årsak til det onde må derimot nødvendigvis føre til at vi kan anklage Gud. Lenger kommer vi ikke. Så mye om det ondes oppkomst. Hva så med avslutningen? Noen har laget dette oppsettet om Guds allmakt og verdens lidelser (Laktans: De ira dei):
  Gud vil overvinne det onde, men kan ikke.
  Gud kan overvinne det onde, men vil ikke.
  Gud verken kan eller vil overvinne det onde.
  Gud kan og vil overvinne det onde. 
 
Jeg regner med at de fleste av leserne vil ende på det siste alternativet - kanskje med tilføyelsen ’til sist’. Men så kommer det vanskelige, og som generasjoner av ateister har kastet mot de kristne og Gud: Dersom Gud både kan og vil overvinne det onde, til sist, men ikke har gjort det til nå, er han da ansvarlig for ikke å ha gjort det. Med andre ord: Er han ansvarlig for at ondskapen fortsetter?

Jeg tror det er Elie Wiesel som har fortalt beretningen fra Auschwitz om den unge gutten som var så avmagret og spinkel at han ble hengende i flere timer i galgen før han døde. Etter å ha blitt tvunget til å se på dette, spør en av fangene halvhøyt: «Hvor er Gud?» Etter en halvtime er det en annen som svarer: «Han er her, han henger i galgen.»

Spørsmålet melder seg: «Har vi å gjøre med en lidende, men maktesløs Gud når det gjelder det onde?»

La oss stanse her. Hvorfor lar Gud ondskapen fortsette? Hvilke konsekvenser for det ondes problem har det at Gud lider? Kan Gud bruke ondskap for å stanse ondskapen? Straffer Gud i det hele tatt - eller hvem er det som straffer? Og til sist: Hvor hentet Lucifer ondskapen fra? Disse problemer vil vi prøve å nærme oss i artikkelen nedenfor. 

Litteraturhenvisninger:
Thomas Anderberg: Guds Moral. Humanist Forlag. Oslo 1999.
Immanuel Kant: Religion innerhalb der Grenzen der blossen Vernunft. Kants Werke bind VI. Berlin 1968.
Jeffrey Burton Russel: The Devil. Perceptions of Evil in the Modern World. Ithacha and London,1986.
Lars Svendsen: Ondskapens Filosofi. Universitetsforlaget, 2002.
Trond Berg Eriksen (red.)Vestens Tenkere, bind l, 2 og 3. Aschehoug, 1993.
Ellen G. White: Alfa og Omega. Norsk Bokforlag, 1994.

Terje Solbakken i Tidens Tale nr. 4, 2002.