Er det sant at jeg må angre før jeg kan komme til Jesus? Eller er Guds kjærlighet så stor at han vil frelse selv dem som forkaster hans nåde? Hvorfor er frelsens dag i dag?

1. Jeg må angre før jeg kan komme til Jesus.
Det er ikke sant at du ikke kan komme til Jesus med mindre du angrer. Det er riktig nok at anger går forut for tilgivelse. Ja, det er bare et angrende og sønderknust hjerte som i det hele tatt vil føle behov for en frelser. Men du trenger ikke å vente på angeren før du kommer til Kristus.

Han sa simpelthen: "Kom til meg" (Matt 11,28). Han gir den dyd som fører til anger. Det er like umulig å angre uten ham som det er å bli tilgitt uten ham. Det er Guds godhet som skaper et ønske om forandring i livet.

2. Jeg er OK som jeg er.
Noen ganger smigrer vi oss selv med at vi er bra nok som vi er; vi er skikkelige folk som gjør rett og skjel. Vi regner ikke oss selv som urene og syndige, og derfor innser vi ikke at hjertet må bli ydmyket og fornyet overfor Gud.

Profeten Jesaja var en ærlig, ren og trofast person ut fra enhver menneskelig målestokk. Men da han så Gud, utbrøt han: "Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen" (Jes 6,5). Han var overveldet av sin svakhet og ufullkommenhet.

Det er verdien av Kristi liv som ene og alene avgjør vår verdi. Han døde for oss. Men det betyr ikke at vi er moralsk akseptable. Jo mer vi lærer ham å kjenne, jo klarere ser vi oss selv, med alle våre urene tanker, ord og gjerninger.

Paulus sier at i det ytre, i forhold til lovens krav om rettferdighet, var han "uklanderlig" (Fil 3,6). Men i lys av lovens åndelige karakter så han seg selv som han virkelig var - en synder. Det er også sant om oss.

3. Det finnes grove og mindre grove synder - og mine tilhører den siste gruppen.
Vi forakter kanskje mannen i rennesteinen, og tenker i vårt stille sinn: "Han vil i alle fall ikke komme til himmelen. Gud må da se at jeg er bedre enn ham." Men det er grunn til å tenke seg om to ganger. Gud ser annerledes på tingene enn vi vanligvis forventer. Jesu behandling av de tilsynelatende ranke og rettlinjede religiøse lederne i hans tid, er et bevis på dette. Det er synder som stolthet, selvopptatthet og begjær - som vi ofte ikke legger merke til og derfor ikke refser - som Gud virkelig avskyr. Derfor gikk han så langt som å kalle fariseerne og saddukeerne hyklere og ormeyngel. Kanskje gav de inntrykk av å leve rett og riktig, men det var ren selvrettferdighet.

Folk som synder slik at alle ser dem, har også en klar opplevelse av skammen og av at de trenger Guds nåde. Men stoltheten er slik at den ikke føler noe behov og ber heller ikke om tilgivelse. Lignelsen om fariseeren og tolleren illustrerer dette. "Gud, vær meg synder nådig!" sa tolleren" (Luk 18,13). Han betraktet seg selv som en stor synder, en ond mann. Han var klar over sin situasjon og spurte om Guds tilgivelse.

På den andre siden hører vi den selvrettferdige fariseerens stolte bønn, som viste at hjertet hans var lukket for Den Hellige Ånd. Han kjente ikke noe behov. Så han forventet - og fikk - ingenting.

4. Jeg må få orden på min oppførsel før Gud kan ta imot meg.
Du må ikke vente og prøve å forbedre deg selv før du kommer til Kristus. Det vil aldri skje. Leoparden kan ikke forandre sine flekker. Du kan heller ikke rense deg selv; du må komme til Kristus som du er. Nå! Vent ikke på en sterkere overbevisning, en mer beleilig tid eller en mer "hellig" sinnsstemning.

5. Guds kjærlighet er uten grenser; han vil frelse selv dem som forkaster hans nåde.
Hvis du har en slik oppfatning, bør du huske at Jesus døde på et kors. Det viser hva Gud mener om synden. Vi får en anelse om hvor ond den er i hans øyne når vi ser hvor store lidelser Jesus var villig til å holde ut for å betale løsesummen. Hver eneste synd fortjener døden. Korsfestelsen er Guds ord for at en eneste av våre synder vil frarøve oss frelsen. Vårt eneste håp er å ta imot nåden i Jesus Kristus.

6. Jeg tar meg godt ut i sammenligning med dem.
Den som tror dette, sier: "Se på dem som kaller seg kristne. Jeg er like god som dem." Av og til tyr vi til denne rettferdiggjørelsen som en unnskyldning for vår oppførsel. Men det er en feilslutning. Andre menneskers synder og feilsteg kan ikke unnskylde våre. Kristus er vårt eneste eksempel.

Ja, faktisk talt er det mer logisk å si at de som klager over andres oppførsel, øyensynlig har en mer finstilt moralfølelse, og de er derfor mer forpliktet til å leve rent og rett. Hvis de har en så klar forståelse av hva som utgjør en edel livsførsel, er vel deres egen ugjerning så mye verre?

7. Det kommer alltid en dag i morgen.
Det som er sant på andre områder av livet, er også sant om frelsen. Vær på vakt mot å utsette det som hører til dagen i dag. Vent ikke med å ta imot Kristi nåde og tilgivelse.

For det første er livet kort og usikkert. Men vi står også overfor en annen fare: Ved å stille deg avventende til samvittighetens stemme, risikerer du å kvele den. Ved å velge å fortsette med et syndig liv, risikerer du at synden overvinner deg helt og fullt.

Hver gang du gir etter og roer ned samvittigheten med tanken om at i morgen vil du begynne et nytt og bedre liv, risikerer du å nøytralisere evangeliets kraft i ditt liv. Tilbøyeligheten til å forandre livskurs blir mindre med tiden. "Nå er frelsens dag" (2 Kor 6,2).

8. Jeg vet; derfor er jeg.
Noen mennesker tror på Kristus og forsoningen, de ytre, legale aspekter ved evangeliet, men har ingen lengsel etter å oppleve hans nærvær personlig. De bør be som David: "Skap et rent hjerte i meg, Gud" (Sal 51,12). En forstandsmessig religion som ikke fører med seg noen forandring av hjertet, er bare en religiøs form uten noe innhold. Vær sannferdig overfor deg selv.

9. Frelsen er for hard.
Ettersom du ser deg selv og det syndige livs sanne natur, kan du føle deg fristet til fortvilelse. Men gi ikke opp. Kristus kom til verden for å frelse syndere. Og å finne frelsen er virkelig ikke så vanskelig. Når alt kommer til alt er det ikke vår oppgave å forsone Gud med oss. Han har forsont oss med seg selv (2 Kor 5,19).

Han kaller seg vår Far. Ingen jordisk far kan noensinne være så tålmodig overfor sine barns feil og mangler som Gud er overfor oss. Og hvis du tror at ditt liv er så elendig at frelsen ikke gjelder deg (slik Satan vil at vi skal se det), så bør du lese beretningen om Maria, skjøgen. Kristus elsket og tok imot henne. Han tilgav henne like så sikkert som han tilgav "mindre" syndere (se Luk 7). Kristus sier det samme til deg som han sa til Maria, og som han sier til enhver annen synder: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile" (Matt 11,28).

Artikkelen er satt sammen av utdrag fra Ellen White: Veien til Kristus. 

Lee Dunstan i Tidens Tale nr. 2, 1999.