Fred taler et mildt språk, som når kveldsvinden hvisker, når en katt maler, som suset i skogen langs en stille sti, som under våpenhvile på slagmarken, som når en mor synger vuggesangen eller når englene synger om fred på jorden.

Fred maler rolige bilder, et fjell som speiler seg i et vann, en tropisk sol-nedgang, et landskap dekket av nysnø, undertegnelsen av en fredsavtale, en toåring som sover i vuggen, Jesus som sover i båten på den opprørte sjøen, eller Jesus som byr vinden “Stille! Vær rolig!”

Fred undrer og beroliger, som når en mor vugger barnet sitt, når det settes plaster på et sår, når tørre lepper får vann, når tidligere fiender trykker hverandre i hånden, når venner slår armene om hverandre, når Jesus helbreder en kvinne i mengden og sier mildt: “Gå bort med fred; du skal være fri for din plage.”

Fredens profil
Shalom, Det gamle testamentes uttrykk for fred, og det tilsvarende uttrykket i Det nye testamente, eirene, betyr fullstendighet, sunnhet, velstand, velvære, og helhet.[1] Dette var den normale tilstanden før synden kom inn i verden[2], og dette vil gjenopprettes når Kristus kommer igjen.[3]

Vi kan også oppleve fred her og nå. Menneskets indre fred som ble ødelagt da synden kom inn i verden, kan gjenopprettes gjennom tillit til Jesus Kristus. J. H. Thayer beskriver denne indre freden som “den fredfylte tilstand som råder i sjelen når man har forvissningen om frelse i Kristus og derfor har intet å frykte fra Guds side. Da er man tilfreds med sin skjebne her på jorden, hva den enn måtte være.”[4]

Det er kaos på jorden i dag, krig, hungersnød, oversvømmelser, jordskjelv og dødelige sykdommer. Det er kaos i byene våre, opptøyer, streik, narkotikafeider, ran, overfall, voldtekt, mord og urettferdighet. Det er kaos i hjemmene, kriminalitet, forsømmelse, utroskap, separasjon, skilsmisser, psykiske lidelser, fysiske og seksuelle overgrep. Det er kaos i hjertene våre, ensomhet, skyldfølelse, sinne, bekymring, frustrasjon, depresjon og vonde minner.

Når Kristus kommer igjen og setter alt i rette skikk og gjenoppretter den fullkomne tilstanden som er Guds mål, vil freden komme til vår jord. Men vi kan oppleve fred i hjertet allerede nå, dersom vi lar Kristus overta herredømmet. Han vil sette sammen alt som er brutt i stykker og gjøre oss til hele mennesker igjen. Gordon McDonald omtaler dette som å “skape orden i din private verden.”[5] Ellen White kaller det “sinnets hvile.”[6]

Jean fant denne sinnets hvile mens hun lå på sykehuset etter en hjerteoperasjon. Legen hadde forklart at det var en mulighet for at operasjonen ikke ville lykkes og at blodåren ville tettes igjen i løpet av de neste 24 timene. Hun ble grepet av frykt og plaget av fortvilelse. Hva om hun ikke ville overleve? Da hvisket Gud til Jean: “Hvem er det som har kontrollen her, Jean?” “Det har du, Gud,” svarte hun. Akkurat da, fortalte Jean senere, følte hun en mektig fredsbølge som fylte tankene hennes, og bekymringen ble borte. Hun forstod at livet hennes var fullstendig i hendene på en kjærlig, nådig Gud.[7]

H. G. Spafford fant denne freden mens han gikk frem og tilbake på dekket av et skip ute på Atlanterhavet, nær det stedet hvor hans fire barn fikk en våt grav da de sank med Ville du Havre den 22. november 1873. Hans kone hadde sendt et telegram fra Wales: “Bare jeg ble reddet.”

Mens han stirret ned i den mørke graven der barna hans lå blant tang og mudder på den grumsete bunnen langt der nede, overveldet sorgen ham, og han følte at hjertet ville briste. Men så ble han omsluttet av en dyp fred som brakte ham trøst, og hans sorgtunge sjel fant legedom. Han gikk til lugaren, og der skrev han sangen “Når fred som en flod i min sjel flyter inn ...”[8]

Løftet om fred
Den pakten Gud sluttet med sitt folk ved Sinai, var en fredspakt. Den var et løfte om at han ville sørge for sine utvalgtes helse og velferd, og gi dem fremgang og frelse (3 Mos 26, 6; 4 Mos 25, 12). Profetene gjentok løftet om fred (Jes 52, 7; Esek 34, 25). Jesus, Fredsfyrsten, gav løftet på nytt i Joh 14, 27: “Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.”

Bibelen omtaler fred som en gave fra Gud. David sier: “Herren gir kraft til sitt folk, han signer det med lykke og fred” (Sal 29, 10-11). Paulus understreker det samme: “Må han, fredens Herre, gi dere sin fred, alltid og på alle måter” (2 Tess 3, 16).

Fordi Jesus døde på Golgata og sonet alle våre synder, har vi fred med Gud. Det er en gave han gir oss i nåde, og vi kan ikke gjøre annet enn å ta imot den med takknemlighet og glede.

Fredens helligdom
Vi finner fred i Jesu nærvær. Da han levde på jorden, gav han helbredelse og helse til dem som kom inn i hans nærhet. Han helbredet mennesker som var blitt ødelagt av sykdom og brutt ned av sorg. Han fikk folkemengden til å lytte i stillhet, han kastet ut onde ånder, han drev pengevekslerne bort fra tempelplassen og stillet stormen på sjøen.

Den søndagen han stod opp fra de døde, viste han seg uventet for disiplene og sa: “Fred være med dere.” Og utallige ganger ned igjennom tidene har han kommet til sine etterfølgere med fred midt i deres kaotiske liv.

Jill Briscoe våknet en morgen og var bekymret over et problem hun stod overfor. Hun fant frem Bibelen sin fordi hun visste av erfaring at i Guds nærhet var det ikke mulig å være bekymret svært lenge. Gud ledet henne til å lese Matt 6, 34: “Vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.” Så følte hun at Gud talte til henne: “Bekymringene dine hører morgendagen til, og du hører dagen i dag til. Overlat dine bekymringer til meg.”

Etter dette begynte hun å behandle bekymringer på en ny måte. Hver gang “morgendagsbekymringer” begynte å uroe henne, sa hun til den: “Det er ikke din tur ennå. Gud vil ta seg av deg i sin tid.”[9] Jill hadde oppdaget hemmeligheten til fred og hadde funnet fredens hellig¬dom, et stille sted, en stille stund i Guds nærhet som bringer helsebot til sjelen.

Da min mann og jeg var sammen med våre trosfeller på Krimhalvøya, hilste vi på menighetens medlemmer etter gudstjenesten, og deretter ble vi med pastoren hjem til middag. Etter å ha spist av de velsmakende rettene, lente vi oss tilbake i stolene for å ta en liten pause. Da vi kom til hjemmet deres, hadde jeg lagt merke til den humpete grusveien. Jeg hadde også merket meg at de ikke hadde innlagt vann, men en brønn som de måtte dra alt vannet fra, til matlaging, vasking og bading. Vi hadde også fått vite at den eldste sønnen deres, som nå satt stille i bakgrunnen, var hjemme fra sanatoriet i helgen, han hadde tuberkulose.

Jeg satt der i stillheten og prøvde å fordøye alle inntrykkene. Her var vi i et gjestfritt hjem, og godhet og lykke strålte ut av ansiktene. Men i skyggene lå dagliglivets strabaser og smerter på lur. Livet var i sannhet ingen dans på roser for denne familien!

Ved de åpne vinduene på hver side av bordet blafret rosenfargede gardiner i vinden. “Hva er det for duft jeg kjenner?” spurte jeg. “Lavendel,” svarte vår vert. “Det dufter så herlig!” sa jeg med et smil.

Pastorens datter reiste seg med det samme og skyndte seg ut bakdøren. Noen få øyeblikk senere var hun tilbake med en håndfull av de mest velluktende lavendelblomster jeg noen gang hadde opplevd. Jeg måtte føre dem opp til nesen flere ganger for riktig å nyte naturens parfyme, og på den andre siden av bordet satt pastorens kone og smilte. Det var tydelig at hun var glad for at de hadde funnet noe som jeg satte slik pris på. “Ja,” sa hun med et hjertelig smil. “Vi er så heldige som kan bo her midt i en eng med lavendel.”

Ordene hennes gjorde inntrykk på meg. Jeg så hennes hjertelige smil for meg lenge etter jeg hadde forlatt det gjestfrie hjemmet. Og jeg lovte meg selv at i fremtiden ville jeg også, selv når mine omstendigheter måtte være alt annet enn fullkomne, velge å bo i en eng med lavendel i fred med min Gud.

Rose Otis

[1]. Baker’s Dictionary of Theology (Grand Rapids: Baker Book House, 1960), side 399.
[2]. Theological Dictionary of the New Testament (Grand Rapids: William B. Eerdmans, 1964), side 412.
[3]. Samme, side 405.
[4]. A Dictionary of the Bible (Peabody, Mass.: Henrickson Publishers, 1988), bind 3, side 733.
[5]. Gordon MacDonald: Ordering Your Private World (Nashville: Thomas Nelson Publishers, 1985).
[6]. E. G. White: Veien til Kristus (Norsk Bokforlag, Røyse), side 81.
[7]. William Backus: “How to (Alomst) Stop Worrying,” Virtue, mai/juni 1992, side 59.
[8]. Mary Lou Carney. Spiritual Harvest (Nashville: Abingdon Press, 1987), side 47-50.
[9]. Jull Briscoe, “When Tomorrow’s Troubles Throw Tantrums,” Virtue, mai/juni 1992, side 72.