Ressurser/Du kan få tilgivelse

Du kan få tilgivelse

Av Ellen G. White

 

Tilgivelse, nåde, rettferdiggjørelse. «Den som skjuler sin synd går det ikke vel; den som bekjenner sin synd og vender seg fra den, han finner barmhjertighet» (Ordspr 28,13).

Betingelsene for å bli tilgitt er enkle, rettferdige og rimelige. Herren krever ikke at vi skal gjøre noe dramatisk for å få tilgivelse. Det er unødvendig med lange, besværlige pilegrimsreiser eller plagsomme botsøvelser for å oppnå Guds velbehag eller betale for våre overtredelser. Den som bekjenner sin synd og tar avstand fra den, skal finne barmhjertighet.

Apostelen sier: «Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet» (Jak 5,16). Bekjenn dine syn Herren. Bare han kan tilgi dem. Har du gjort noe galt mot en venn eller nabo, så innrøm det. Da har han plikt til å tilgi. Deretter skal du be Gud om tilgivelse, for den bror du har såret, tilhører Gud. Derfor har du syndet mot hans skaper og frelser. Din sak blir da ført fram for den eneste sanne mellommann, vår yppersteprest, som «er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. Han «kan ha medlidenhet med vår svakhet» og rense oss fra all urettferdighet».

Vær oppriktig
De som lar være å ydmyke seg for Herren og bekjenne sin synd fyller ikke den første betingelsen for å bli tatt imot. Har vi ikke opplevd den følelsen av skyld som ingen behøver å angre, og derfor latt være å bekjenne synden og vise avsky for den i en sønderbrutt ånd, har vi ikke oppriktig søkt om syndenes forlatelse. Da har vi heller ikke funnet fred med Gud.

Den eneste grunnen til at vår synd ikke blir tilgitt, er uviljen til å ydmyke oss og å handle i samsvar med de betingelser Guds ord setter. Den er utvetydig klar på dette punktet. Offentlig eller privat bekjennelse av synd må komme fra hjertet uten noen form for tvang. En synder skal ikke presses til å bekjenne. En bekjennelse må ikke framføres på en overflatisk og likegyldig måte, eller tvinges fra noen som ikke forstår hvor avskyelig synd er. Den bekjennelse som kommer fra et menneskes aller innerste vesen, finner veien til Guds grenseløse medfølelse. Salmisten skriver: «Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og han frelser dem som har en knust ånd» (Sal 34,19).

Gå rett på sak
Oppriktig bekjennelse går alltid rett på sak og retter seg mot spesielle synder. Noen synder bør bare bringes fram for Gud. Andre gjelder personer vi har skadet med våre handlinger. Synder kan også være av en slik karakter at de bør bekjennes offentlig. I alle tilfelle bør bekjennelsen gå rett på sak og uttrykke følelsen av skyld.

Mens Samuel levde, forlot israelittene Gud og måtte bære konsekvensene av sitt frafall. De mistet troen på Gud og tapte av syne hans makt og visdom til å styre. De trodde ikke lenger at han maktet å føre sin sak fram til seier. De vendte ryggen til universets herre og ønsket seg det samme styresett som nabolandene hadde.

De fikk ikke fred før de hadde bekjent: «Vi la enda en ond gjerning til alle våre synder, da vi krevde en konge» (1 Sam 12,19). De bekjente akkurat den synden de var blitt fordømt for. De var fylt av utakknemlighet, og det skilte dem fra Gud. Gud godtar ingen bekjennelse uten anger og reformasjon. Det bør skje en merkbar forandring i livet. Alt Gud misliker, må legges vekk. Det blir resultatet av oppriktig anger over synd. Dette har vi fått vite:

«Vask dere, gjør dere rene! Få de onde gjerningene bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre ondt, lær å gjøre det gode! Legg vinn på det som rett er, før voldsmannen på den rette vei, hjelp den farløse til hans rett, og ta dere av enkers sak!» (Jes 1, 16.17) «Han gir tilbake det pant han har tatt, erstatter det han har røvet, og følger de forskrifter som gjelder for livet, så han ikke gjør noen urett. Da skal han ikke dø, men leve» (Esek 33,15). Paulus sier dette om anger: «Se hva det førte til at dere lot sorgen bli som Gud vil: iver, forsvar, harme og frykt, lengsel, alvor og vilje til å straffe. På alle måter har dere vist at dere er uten skyld i denne saken» (2 Kor 7,11).

Når synden har drept den moralske dømmekraft, forstår ikke synderen sine karaktersvakheter og fatter ikke rekkevidden av det onde han har gjort. Overgir han seg ikke til Den Hellige Ånds overbevisende makt, fortsetter han mer eller mindre å være blind for synden. Når han først bekjenner, er det gjerne med et eller annet påskudd som unnskyldning for sin handlemåte. Han lar skinne igjennom at visse omstendigheter var skyld i det han er blitt anklaget for.

Skyld ikke på andre
Adam og Eva følte skam og frykt da de hadde spist av den forbudte frukten. Deres første tanke var hvordan de skulle unnskylde sin synd og unngå dødsdommen. Da Herren spurte Adam om hva de hadde gjort, la han skylden delvis på Gud og delvis på Eva: «Adam svarte: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.»» Kvinnen skyldte på slangen og sa:

«Slangen lokket meg, og jeg spiste.» (1 Mos 3, 12.13) Hvorfor skapte du slangen? Hvorfor lot du ham komme inn i Eden? Disse spørsmålene lå bak Evas unnskyldning for sin synd. Slik la hun ansvaret for sitt og Adams fall over på Gud. Selvrettferdigheten, som oppstod hos løgnens far, djevelen, har preget alle Adams sønner og døtre. Slike bekjennelser er ikke inspirert av Guds Ånd og kan derfor ikke godtas av ham. Oppriktig anger fører til innrømmelse av skyld uten forsøk på hykleri. Lik den stakkars tolleren, som ikke våget å løfte øynene mot himmelen, vil synderen rope:

«Gud, vær meg synder nådig!» De som erkjenner sin skyld, blir erklært rettferdige, for Jesus vil henvise til sitt blod på vegne av den angrende synder. Guds ord viser til eksempler på oppriktig anger og ydmykhet. De åpenbarer viljen til å bekjenne uten unnskyldninger eller forsøk på selvrettferdiggjørelse. Paulus forsøkte ikke å beskytte seg selv. Han malte sin synd i mørke farger uten å undervurdere sin skyld. Han sier: «Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det tale om å henrette dem, stemte jeg for. Rundt omkring i synagogene fikk jeg dem ofte straffet for å tvinge dem til å spotte, og i mitt raseri forfulgte jeg dem helt til byer i utlandet» (Apg 26, 10.11). Han nølte ikke med å si at «det er et troverdig ord, vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere; og blant dem er jeg den største» (1 Tim 1,15).

Stol på Guds løfte
Et ydmykt og sønderbrutt hjerte vil vite å verdsette Guds kjærlighet og hva Golgata kostet. Som en sønn bekjenner overfor en kjærlig far, vil en angrende synder bringe alle sine synder fram for Gud. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett» (1 Joh 1,9).

Ellen G. White, Tidens Tale, NR 5, 1990

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Viktige steg på himmelveien Alle mennesker ønsker å være lykkelige og vil gjerne få noe positivt ut av livet. Alle lengter etter trygghet, fred og glede. Alle kan oppnå dette, om de lar Jesus få slippe til. Det vil kanskje forundre deg at vi også må snakke om synd i denne forbindelse. Er ikke synd et uvirkelig og foreldet ord? Går det...
Les mer
Våre synder skal bekjennes for Gud. Han er den eneste som kan gi tilgivelse. Johannes sier: "Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett." 1 Joh. 1,9. Den gang fariseerne satt og hørte på Jesus tilgi en mann hans synder, sa de: "Hvem andre enn Gud kan tilgi...
Les mer
Er det sant at jeg må angre før jeg kan komme til Jesus? Eller er Guds kjærlighet så stor at han vil frelse selv dem som forkaster hans nåde? Hvorfor er frelsens dag i dag? 1. Jeg må angre før jeg kan komme til Jesus. Det er ikke sant at du ikke kan komme til Jesus med mindre du angrer. Det er riktig nok at anger går forut for...
Les mer
Powered by Cornerstone