Ressurser/Livet som kommer

Livet som kommer

Av Jens Madsen

 

I de praktfulle hagene ved slottet Sandringham finnes en grav som turistene alltid stopper ved. Den tilhører kong Georg VI sin yngre bror, som døde mens han ennå var barn. Selv om hans far regjerte i et av de største rikene i verden på den tiden, kunne han ikke skaffe sin sønn sunnhet og helse. Den unge prinsen fikk aldri oppleve hva det vil si å være ung med en sprudlende energi og livslyst. Han led meget, og måtte utholde store smerter i sitt korte liv. Datidens leger kunne ikke gjøre noe for ham, selv hvor dyktige de var. Fjorten år gammel sovnet han inn i sin siste drømmeløse søvn. Omringet av vakre blomster har graven hans fått en beskjeden gravstein med disse slående ordene: «I ditt rike skal han få fred.»

I denne verden må vi leve våre liv under mange forskjellige kår. Noen mennesker fødes inn i lyse og vennlige omgivelser, andre møter mørke og triste forhold. En ting er felles for oss alle: Vi skal avslutte livet på samme måte — vi skal dø! Dette er noe vi ikke riktig forstår når det gjelder tilværelsen her på jorden. Tilsynelatende er noen så heldige at de kommer gjennom livet både lettvint og behagelig og nyter gode materielle kår. Andre må leve i dypeste fattigdom uten en sjanse til utdannelse eller timelige goder. Besøker vi Afrikas og Indias millioner, vil vi sannsynligvis bli sjokkert, og kanskje overbevist om at godene på denne kloden er urettferdig fordelt. Mange fører en kummerlig tilværelse i elendighet og nød, andre lever et liv i rikdom og overflod.

Hva er meningen med livet, og hvorfor er vi her? Livet er uhyre kort. Vi gjør visse erfaringer, vinner venner, elsker og blir elsket, og plutselig — når det går bedre enn noensinne, og vi har nådd livets høydepunkt — da er alt forbi. Døden sender bud. Hva så... ?

Kanskje kommer oppbruddets time i det øyeblikk kunstneren holder på å skape et mesterverk på lerretet. Nettopp når han føler at det han prøver å uttrykke, virkelig lykkes for ham — da begynner hånden å skjelve. Han må stanse sin lovende karriere og legge ned vandringsstaven. Skjebnen rammer også den berømte sangerinnen. Nettopp som hun best behersker de store oratorier, mens ære og berømmelse fører henne mot nye høyder, da svikter stemmen. I skyggen av sorg og bitterhet brister livstråden. Hjertet slår sitt siste slag. Hvorfor? Fordi mennesket spiste av den forbudte frukt og valgte å dø istedenfor å leve (Rom 5,12). Men Gud vil ikke at mennesket skal forbli i dødens mørke skyggedal. Døden er ikke det siste. Foran oss ligger en vei til liv, men for millioner av mennesker er spørsmålet om et fremtidig liv et tåket begrep eller en ufattelig gåte.

Finnes det noen garanti for et liv etter dette? Eksisterer det en virkelig sjanse for å få del i et liv etter døden? I så fall, hva slags liv er dette? Vil vi være i stand til å huske noe av det som skjedde her i verden? Vil menneskene være i stand til å gjenkjenne sine kjære i livet etter dette? Disse og lignende spørsmål opptar de fleste av oss før eller senere. De er aktuelle for oss alle, for det har bare eksistert to mennesker i jordens historie som har sluppet å gå gjennom dødens port. Den ene var Enok, den andre Elias (1 Mos 5,24; 2 Kong 2,11). Alle andre har vært nødt til å gå gjennom dødens kvaler. På dette punkt er vi alle like. Døden kalles i Guds ord for en fiende.

Når vi ser på alt som skjer rundt oss i verden, spør vi: Hva er meningen med livet? Hvorfor har vi fått livet? Hvis vi har fått livet bare for å leve noen få år, da har vår tilværelse liten hensikt. Da ville det være bedre for de fleste om de aldri var blitt født. Vi opplever store øyeblikk i livet som vi ønsker vi aldri må glemme, men vi opplever også mye som vi helst vil glemme. Livet er som en blomst som vokser og utvikles. Når den endelig står der i all sin prakt, er det like før den begynner å falle sammen, den visner og dør. (1 Pet 1,21). Hvorfor ble blomsten egentlig skapt? Hvorfor gav Gud livet? Livet begynte slik vi leser på Bibelens første blad: «Herren Gud plantet en hage i Eden, et sted i øst. Der satte han manne som han hadde formet.» 1 Mos 2,8.

Det første Gud gjorde for mennesket etter at han hadde skapt det, var å legge alt til rette for en vidunderlig tilværelse på jorden. Derfor plasserte han mennesket midt i paradisets have. Adam fikk ikke sitt hjem i en ørken, i en mørk bakgate eller i et skittent, trekkfullt skur. Nei, Gud plasserte ham i de vakreste omgivelser som fantes på jorden, midt i paradisets herlighet. Alt hva en allmektig skaperånd kunne gjøre, ble gjort for at Adam skulle begynne sin tilværelse i herlighet og skjønnhet. Det var Guds hensikt at livet alltid skulle være fylt av glede, men våre første foreldre falt i synd, og fordi de var ulydige, måtte de forlate paradiset. Slik kom mennesket til å havne utenfor, mens Gud var innenfor. Vi har alle syndet og derfor er vi alle utenfor paradisets porter. Likevel er det håp for oss! For snart to tusen år siden sendte Gud sin sønn til denne mørke jorden for at han skulle vinne mennesket tilbake til paradiset. «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Joh 3,16.

På Golgatahøyden drepte man Guds Sønn og korsfestet to forbrytere sammen med ham. Den ene hånet Kristus og døde som fritenker, den andre ba kanskje sin første og siste bønn: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Det var en kort bønn, men den var innholdsrik, og den kom fra et sønderknust hjerte. Den som ber på samme måten vil alltid få svar. «Du skal være med meg i Paradis,» var Jesu løfte til røveren på korset. Her møter vi igjen ordet «paradis», et ord vi nesten ikke bruker lenger. Paradiset er borte, men likevel lovet Kristus røveren en plass i paradiset.

Finnes det i dag et annet paradis i universet, et paradis vi ikke kan se, eller hvordan skal vi forstå dette løftet? «Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds Paradis.» Åp 2,7. Bibelen omtaler et paradis som hører fremtiden til. Kristus understreker dette i disse dyrebare løftene: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.» Joh 14,2.3. På denne vidunderlige måten taler Kristus om et liv etter dette. Døden er ikke det siste punktum i livet. Der kommer et annet og bedre liv — et skjønnere liv — enn det vi kjenner i denne verden. Et evig liv venter alle mennesker som tror. Men tilbake til spørsmålet: Hva er evig liv? Hva er Guds rike?

Vi snakker vanligvis om at alt på denne jord tilhører plante-, dyre- eller mineralriket. Det finnes et fjerde rike som vi regner altfor lite med, nemlig Guds rike. Dette riket er for det første i himmelen. Det var dette riket Kristus forlot da han kom til denne verden, og det var dette riket han reiste tilbake til da han forlot denne verden. Kristus visste hva han snakket om da han skildret sin Fars hus. Han hadde vært der, og han er der nå.
Hvor er Guds rike? Er det en planet lik vår klode, eller er det selve grunnvollen hele universet hviler på? Hvor Guds rike er vet ingen. Det finnes ikke et teleskop som kan avsløre alle universets hemmeligheter. Vi møter stadig mørke felter ingen kan trenge gjennom, og stjerner og stjernetåker som ikke noe teleskop kan nå. Men Guds rike eksisterer. Apostelen Paulus kaller Guds rike for den tredje himmel. Den første himmel er atmosfæren som omgir vår egen jord. Den annen himmel er synlig for oss når solen går ned. Det er stjernehimmelen. Den tredje himmel er Guds himmel.

Noen mennesker forestiller seg Guds rike som et uvirkelig sted, et slags åndelig rike som ingen kan se. Bibelen derimot taler om himmelen som et virkelig sted. «Det skal dere vite: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket.» Matt 8,11. Mange skal komme fra alle himmelstrøk og sitte til bords med de store trosheltene, Abraham, Isak og Jakob. De skal ikke sitte ved et «luft bord» på en eller annen sky. De skal ikke sitte til bords med skyggevesener, de skal sitte til bords ved det himmelske festbord.

Et spørsmål mange har stilt seg er dette: Vil de frelste bli i stand til å gjenkjenne hverandre? Det ville være merkelig om Abraham skulle sitte til bords med sin sønn Isak uten å kjenne ham, og det ville være merkelig om Jakob skulle sitte til bords med sin far og bestefar uten å kjenne dem. Det er også vanskelig å forestille seg den situasjon at to ektefeller skulle møtes ved samme bord uten å kjenne hverandre. Jeg gikk en dag på gaten i millionbyen New York, hvor så mange raser og nasjonaliteter møtes. Tusener av mennesker passerte forbi i alle retninger, men jeg oppdaget ikke et eneste ansikt jeg kjente, og jeg følte meg ensom. Man kan være ensom selv i en storby hvis man ikke kjenner et eneste menneske. De verdier som gjør livet innholdsrikt, er nettopp de kontakter vi knytter med andre mennesker. Det er ikke bygninger og moderne bekvemmeligheter som gjør livet verd å leve, men samværet med venner og gleden ved vennskap. Det er ikke de døde tingene vi har så vanskelig for å skilles fra her i verden. Langt tyngre er det å ta farvel med en venn i dødens stund. De vennskapsbåndene vi knytter her på jorden vil bli fornyet i Guds rike. Himmelen vil aldri bli et ensomt sted, tvert imot, her skal venner møtes og aldri skilles igjen. Om vi skulle tenke oss at et menneske som kom til himmelen ikke kunne huske at det hadde levd før, og ikke ville kjenne et eneste ansikt, ville himmelen ikke fylle den plass i menneskets hjerte som Gud hadde tenkt den skulle. Hensikten med det evige livet er nettopp å gi tilbake det som var tapt.

I den tredje trosartikkel bekjenner vi at vi tror på «legemets oppstandelse». Det er ikke her tale om en åndsoppstandelse, det er personen — individet — som skal oppstå. Håpet om en dag med oppstandelse for den enkelte, rekker ut over hver eneste kirkegård. Hvis de forløste ikke skulle huske noe fra denne verden, ville de heller ikke kunne huske at de er blitt forløst, og Gud kunne like godt skape helt nye mennesker og la de gamle bli i sine graver. Forløsningsplanen ville være overflødig. Kristus hadde en eneste hensikt med å komme til denne verden. Gjennom sin død ville han kjøpe tilbake det som var dømt til evig død. Han kom for å gi livet tilbake. Det evige livet består i å glede seg over det som er og det som ikke er mer.

Nå vil kanskje en eller annen spørre: Sier ikke Bibelen at det gamle vil bli glemt og aldri mer husket? «Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer.» Jes 65,17. Hva betyr egentlig «de første ting»? Betyr det at Adam ikke vil være i stand til å huske det første paradis, det skjønne hjemmet han mistet på grunn av synden? Eller vil det si at ingen kan huske at Kristus gav sitt liv for å frelse det fortapte? Vi må ikke glemme at det står: «I mine hender har jeg tegnet deg.» Det var Jesu hender som overbeviste den tvilende Tomas. Arrene i Jesu hender etter oppstandelsen vitner om smerten han led på korset. Merkene kunne ikke fjernes og vil aldri bli fjernet. Alltid skal de vitne for universet om hva det kostet å frelse den forløste skare. Jesu hender skal alltid minne de forløste om hans ufattelige kjærlighet. Altså må «de første ting» bety noe ganske annet. «De første ting» er alt det som brakte sorg i denne verden. Uten tvil vil Adam gjenkjenne paradisets herlighet, og han vil bli lykkelig når han ser sin sønn Abel igjen. Samtidig vil han glemme at han hadde en annen sønn, Kain, som ble den første morder. Ingen ting er umulig for Gud. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er veket bort.» Åp 21,4.

Menneskene har felt mange tårer her i verden, og millioner gråter i dag, men Gud skal tørke alle tårene bort og fjerne alt det som gir grunn til å gråte. Døden skal ikke være mer, og dermed er også sorgen borte. All sykdom er borte, ingen skal lide, og ingen skal pines mer. Det evige liv begynner i himmelen og fortsetter siden på den nye jord. «Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom» Åp 21, 1.2.

Universets hovedstad, det nye Jerusalem, er i dag i himmelen, men vil en dag bli overflyttet til den nye jord. Når alt i denne verden er forbi, vil Gud ta de frelste til himmelen for en stund. Når vår jord så er blitt renset fra syndens følger, vil han gjenskape den slik at den står der i all den herlighet den hadde før synden holdt sitt inntog. Den vil bli de frelstes evige hjem. Da er Guds evige plan fullbyrdet. Det høyeste mål er nådd. Gud er tilfreds, og hele universet er fylt med en ufattelig lykke.

Vil de forløste være tilfredse? Nå er alle utstyrt med den styrke og sunnhet som hører ungdommen til, og denne skal de eie evig og alltid. Selv ikke Salomo i all sin herlighet kunne nyte et slikt privilegium. De syke og svake er blitt sunne og friske. De fattige er blitt rike, ja rikere enn noen jordisk regent noensinne har vært. Sorg og tårer er fjernet for alltid, og ord kan ikke beskrive den jubel og glede som de frelste føler. Foran dem ligger grenseløse muligheter. Her i verden led de nederlag og nådde ikke de høyder de hadde satt seg som mål. Der skal de nå langt over de høyder de aldri nådde her på jorden.

Tror du at alle som når dette mål, vil være glade og tilfredse? Fullt ut tilfredse? Tror du at du noensinne klarer å bli fullt ut tilfreds her på jorden uten å ha målet om himmelen for øyet?

Guds rike vil bringe mange overraskelser. Den største overraskelsen som vil møte de frelste i Guds rike, vil kanskje nettopp være dette ufattelige at de selv er der! (Se Matt 25,34-40.) Vil du være der?

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» Matt 6,33. Alt står ferdig for deg. Kom og ta imot det!

Jens Madsen

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Er døden en øyeblikkelig overgang til pine eller salighet?Hva sier Guds ord om våre kjære som er gått bort? «Livet etter livet» var tittelen på en bok som kom ut for en del år siden. Hensikten med boken var å fortelle oss at i samme øyeblikk som dette livet tar slutt, begynner en ny tilværelse med en annen og meget bedre livsform. Boken...
Les mer
Er en sjel uten legeme et menneske? Hvis et legeme i materialistisk forstand er en maskin, er en sjel uten et legeme ingenting. Det er et luftslott uten forankring i virkeligheten. Bibelens menneskesyn gir et tredje alternativ. I bøkene The Open Society and Its Enemies markerte Karl Popper seg som en klartenkt og konsekvent forkjemper for...
Les mer
Mye tyder på at Jesus her brukte en historie som var kjent blant folk på den tiden for å illustrere et poeng. Slike historier som lever i "folkereligionen" inneholder ofte elementer av overtro og fantasi. Men de handler om hva mange mennesker er opptatt av og blir derfor et godt kontaktpunkt for den som ønsker å formidle åndelige sannheter....
Les mer
Powered by Cornerstone