Menneskets natur, de dødes tilstand, engler, englene, sjelens udødelighet, sjelen, kontakt med avdøde, skjærsilden

For å forstå dette temaet rett må vi la Bibelen være vår rettesnor. En tekst i Det nye testamente minner oss om hvor viktig dette er. Her får jødene i Berøa anerkjennelse fordi de var opptatt nettopp av dette. De hadde fått Paulus på besøk, og han hadde forkynt en del som var nytt for dem. Paulus var på dette tidspunktet nok ikke av alle anerkjent som en ”inspirert” predikant, og spesielt blant jøder var det naturlig at man ikke uten videre aksepterte hans forkynnelse. Disse jødene var imidlertid åpne for å høre og overveie hans budskap, men var opptatt av at det skulle være i harmoni med ”Skriften”, det vil si Det gamle testamente som var deres Bibel. Derfor forteller Lukas at ”jødene der var mer høysinnet enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte” (Apg 17,11).

Det er denne ”høysinnede” innstillingen Bibelen anbefaler. Det vil si at vi skal være åpne og lærevillige, og ta oss tid til å ”granske skriftene daglig” og alltid la Bibelen bli rettesnoren for hva vi tar imot.  Dette prinsippet var grunnlaget for reformasjonen, og det var dette som lå i Luthers ”slagord” som var ”Bibelen, og Bibelen alene” som rettesnor for tro og lære.

I Bibelen finner vi en klar fremstilling av at når et menneske dør, er det en virkelig død, ikke bare overgang til en annen type liv. Bibelen beskriver døden som en ubevisst tilstand som varer frem til Jesu annet komme. Først da vil oppstandelsen finne sted, og menneskene vil bli vekket opp fra døden og leve igjen. (Dette spørsmålet kommer vi inn på i mer detalj i noen av våre andre kurs.)

Selv om et annet syn var vanlig i middelalderkirken, er det interessant å se at det under reformasjonen etter hvert kom frem andre tanker. Luther skrev blant annet:

“Så når et menneske dør blir kroppen begravet og går i oppløsning, ligger i jorden og vet ingen ting. Men når det første menneske står opp på den siste dag, vil han føle at han bare har ligget der knapt en time. Så vil han se seg omkring og finne ut at mange mennesker som er født av ham og er hans etterkommere har kommet til verden uten at han overhodet visste noe om det» (Hugh T. Kerr, red.: A Compend of Luther’s Theology [Philadelphia, Penn.: Westminster Press, 1666], side 238). 

«Hva angår skjærsilden, er den ingen steder nevnt i Skriften. Derfor må vi heller ikke på noen måte akseptere den, for denne læren formørker og undervurderer vår kjære og velsignede frelser Jesu Kristi nåde, gaver og fortjeneste. Skjærsilden strekker seg ikke utover denne verden, for her i dette livet blir rettskafne, gode og gudhengivne kristne renset og skrubbet med all nødvendig grundighet»(Samme, side 243).
 
Her hadde Luther altså en annen forståelse enn middelalderkirken som lærte at et menneske ved døden fortsetter å eksistere i en bevisst tilstand. Kirken lærte at for de fleste betydde dette et kortere eller lengre opphold i skjærsilden før noen da til slutt havnet i himmelen. Luther forstod at dette ikke var Bibelens lære. I moderne tid er det etter hvert flere bibelforskere som har sett at det Bibelen lærer er at når et menneske dør går det inn i en ubevisst tilstand og at det først er i oppstandelsen vi blir vekket til live og får oppleve det evige livet. En av dem som i moderne tid satte dette temaet på dagsordenen i kristne kretser, var den franske bibelforskeren Oscar Cullmann som skrev en bok med tittelen ”Udødelighet eller oppstandelse”. Han hevder at tanken om den udødelige sjel og om at mennesket fortsetter i en bevisst eksistens uten avbrudd ved døden, ikke kommer fra Bibelen, men fra gresk, hedensk filosofi. Siden er det mange andre teologer som har kommet til samme konklusjon.

I likhet med mange andre kirkesamfunn har også Den lutherske kirke til tider tatt med seg noe av middelalderkirkens syn på døden og det evige livet. Men i vår tid er det mange lutherske bibelforskere som ser at Bibelens lære er at det er oppstandelsen ved Jesu annet komme som er vår inngang til det evige livet. Det skjer ikke umiddelbart når vi dør. For eksempel har en gruppe lutherske teologer uttalt følgende: 

«Skriftens vitnesbyrd peker på legemets oppstandelse heller enn sjelens udødelighet» (Oversatt fra: Lutherans & Adventists in Conversation [Silver Spring, MD, U.S.A. og Geneva, Switzerland: General Conference of Seventh-day Adventists, 2000], side 18).

Fra et par norske kilder er det også interessant å se det understreket at tanken om at de døde lever i en bevisst tilstand ikke kommer fra Bibelen:

«Og nå, kjære Sofie, nå får du notere deg at det her på jødisk grunn ikke dreier seg om «sjelens udødelighet» eller noen form for «sjelevandring». Det var en gresk – og altså indoeuropeisk – tanke. Men ifølge kristendommen er det ikke noe i mennesket – for eksempel menneskets «sjel» – som er udødelig i seg selv. Kirken tror på «legemets oppstandelse og et evig liv», men det er nettopp et Guds under at vi blir reddet fra døden og «fortapelsen». Det er ikke vår egen fortjeneste, og det skyldes heller ikke noen naturlig – eller medfødt – egenskap» (Jostein Gaarder: Sofies Verden. Aschehoug & Co, Oslo 1991, side 162). 

«Det er et sentralt moment i det kristne menneskesyn at mennesket ikke er en sammensetning av forskjellige deler – som sjel og legeme. Et slikt syn finner vi for eksempel i gresk filosofi og i indiske religioner. Bibelens syn er at mennesket er en helhet som Gud har frembrakt og gitt liv. Det er derfor ikke helt dekkende for det kristne menneskesyn å si at mennesket har en sjel. Bibelen fremholder at mennesket som en levende helhet er sjel. Men mennesket er samtidig «kjøtt». Det vil si at det er forgjengelig, at det skal dø. For det er ikke noe i mennesket – for eksempel menneskets sjel – som er udødelig i seg selv. Når kristendommen forkynner håpet om frelse for mennesket, er det «det hele mennesket» som blir frelst. I trosbekjennelsen bekjenner den kristne troen på «legemets oppstandelse og et evig liv» (Hellern, Notaker, Gaarder: Kristendommen. Gyldendal Norsk Forlag 1987, side 32. Tidligere pensumbok for kristendomsundervisningen i videregående skole).

Dette betyr at det ikke er mulig for oss å ha kontakt med de avdøde nå. Dersom vi har opplevelser, drømmer eller syner der en som er død angivelig viser seg for oss, må dette ha en annen forklaring. I noen tilfeller kan det bare være drømmer der vi synes å se en eller annen person nokså livaktig. Det er som regel en som har stått oss nær, og det skjer oftest i tiden like etter et dødsfall. Men det er altså ikke en virkelig, levende person vi ”ser” – det er bare en drøm.

I andre tilfeller kan det være åndevesener som viser seg for oss og som fremstiller seg for oss på en måte som er så likt den avdøde personen at vi faktisk tror det er vedkommende. Men dersom Bibelen er vårt utgangspunkt, vet vi at dette ikke kan være den avdøde personen. Vi vet også at dette ikke kan komme fra Gud, for han kan ikke handle i strid med sitt eget Ord. Derfor må det være andre åndsmakter som står bak, og det er mest nærliggende å tro at det har sitt opphav hos den Onde.

Det er naturlig at den som har opplevd tapet av en nær og kjær person føler sorg og savn. Ønsket om å møte vedkommende igjen, er sterkt. Det kan også føles som en kjærkommen trøst og hjelp til å bære sorgen at man får en slik erfaring av det man opplever som et møte med den avdøde. Dette kan onde makter benytte seg av, og dersom man ikke er forankret i Bibelens lære, kan opplevelsen være så realistisk og virkelighetstro at man blir forført.

Bibelens trøst til dem som sørger over tapet av sine kjære er noe helt annet. Paulus sier følgende i 1 Tess 4, 13-18: ”Brødre, vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden; for dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med ham. Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som nå lever og blir tilbake til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord!”

Her snakker Paulus om oppstandelsen og forteller oss at det er da vi skal møtes. Inntil da hviler de døde, ubevisst, i sine graver. De er trygge i Guds hånd. De har ingen bevissthet om hverken de gleder eller de sorger deres etterlatte på jorden opplever. Vi som lever er også trygge i Guds hånd. Vi har Jesu løfte for dagen i dag: ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile” (Matt 11,28). Og vi har hans løfte om oppstandelsen, da de som ”døde i troen på Kristus” skal stå opp, og det blir en vidunderlig gjenforening!

Norsk Bibelinstitutts fremste mål er å gi kursdeltakere en mulighet til selv å studere Bibelen. Derfor må enhver som tar kurs hos oss føle det som sitt personlige ansvar å gi Bibelen sin rette plass under studiene og ikke føle seg bundet av det som måtte stå i et eller annet kursbrev. Det er helt i orden å være uenig i noe man måtte finne i kursbrevene! Disse er tross alt forfattet av vanlige mennesker og ikke av inspirerte profeter og apostler – selv om det er mennesker som ønsker å være tro mot Bibelens lære. Men dersom man etter grundig bibelstudium er overbevist om at Bibelen lærer noe annet, må man følge sin egen overbevisning.

Per W. Naesheim