Som i alle andre spørsmål som angår livets viktigste spørsmål og vår kristne tro, må vi ta utgangspunkt i Bibelen. Her finner vi en klar fremstilling av at når et menneske dør, er det en virkelig død, ikke bare overgang til en annen type liv. Bibelen beskriver døden som en ubevisst tilstand som varer frem til Jesu annet komme. Da vil oppstandelsen finne sted, og menneskene vil bli vekket opp fra døden og leve igjen. (Dette spørsmålet kommer vi inn på i mer detalj i noen av våre andre kurs.)

Mange mennesker har imidlertid en annen oppfatning av dette, og det var også tilfelle i middelalderkirken. Det er nok bakgrunnen for noe av den kunst som ble fremstilt, som du henviser til, der engler fremstilles som de avdøde som nå angivelig lever i en annen verden. En interessant uttalelse fra Martin Luther, viser imidlertid at det under reformasjonen kom frem andre tanker om dette. Han skriver blant annet:

“Så når et menneske dør blir kroppen begravet og går i oppløsning, ligger i jorden og vet ingen ting. Men når det første menneske står opp på den siste dag, vil han føle at han bare har ligget der knapt en time. Så vil han se seg omkring og finne ut at mange mennesker som er født av ham og er hans etterkommere, har kommet til verden uten at han overhodet visste noe om det.”

Selv om tradisjonen om sjelens udødelighet i praksis fortsatt definerer mange kristnes syn, er det blant teologer en økende forståelse av at dette ikke er Skriftens lære. En gruppe lutherske teologer uttalte for eksempel nylig at lutheranere anerkjenner at «Skriftens vitnesbyrd peker på legemets oppstandelse heller enn sjelens udødelighet.»

Forfatteren og filosofen Jostein Gaarder – best kjent for boken Sofies verden forstår også den kristne tanken slik. I ”Sofies verden” skriver han blant annet:

«Og nå, kjære Sofie, nå får du notere deg at det her på jødisk grunn ikke dreier seg om «sjelens udødelighet» eller noen form for «sjelevandring ». Det var en gresk – og altså indoeuropeisk – tanke. Men ifølge kristendommen er det ikke noe i mennesket – for eksempel menneskets «sjel» – som er udødelig i seg selv. Kirken tror på «legemets oppstandelse og et evig liv», ... »

Og i en lærebok i kristendom for den videregående skolen kan vi lese følgende:

«Det er et sentralt moment i det kristne menneskesyn at mennesket ikke er en sammensetning av forskjellige deler – som sjel og legeme. Et slikt syn finner vi for eksempel i gresk filosofi og i indiske religioner. Bibelens syn er at mennesket er en helhet som Gud har frembrakt og gitt liv. Det er derfor ikke helt dekkende for det kristne menneskesyn å si at mennesket har en sjel. Bibelen fremholder at mennesket som en levende helhet er sjel. Men mennesket er samtidig «kjøtt». Det vil si at det er forgjengelig, at det skal dø. For det er ikke noe i mennesket – for eksempel menneskets sjel – som er udødelig i seg selv. Når kristendommen forkynner håpet om frelse for mennesket, er det «det hele mennesket» som blir frelst. I trosbekjennelsen bekjenner den kristne troen på «legemets oppstandelse og et evig liv.»

Dette betyr at det ikke er mulig for oss å ha kontakt med de avdøde nå. Dersom vi har opplevelser, drømmer eller syner der en som er død angivelig viser seg for oss, må dette ha en annen forklaring. I noen tilfeller kan det bare være drømmer der vi synes å se en eller annen person nokså livaktig. Det er som regel en som har stått oss nær, og det skjer oftest i tiden like etter et dødsfall. Men det er altså ikke en virkelig, levende person vi ”ser” – det er bare en drøm.

I andre tilfeller kan det være åndevesener som viser seg for oss og som fremstiller seg for oss på en måte som er så likt den avdøde personen at vi faktisk tror det er vedkommende. Men dersom Bibelen er vårt utgangspunkt, vet vi at dette ikke kan være den avdøde personen. Vi vet også at dette ikke kan komme fra Gud, for han kan ikke handle i strid med sitt eget Ord. Derfor må det være andre åndsmakter som står bak, og det er mest nærliggende å tro at det har sitt opphav hos den Onde.

Det er naturlig at den som har opplevd tapet av en nær og kjær person føler sorg og savn. Ønsket om å møte vedkommende igjen, er sterkt. Det kan også føles som en kjærkommen trøst og hjelp til å bære sorgen at man får en slik erfaring av det man opplever som et møte med den avdøde. Dette kan onde makter benytte seg av, og dersom man ikke er forankret i Bibelens lære, kan opplevelsen være så realistisk og virkelighetstro at man blir forført.

Bibelens trøst til oss som sørger over tapet av våre kjære er noe helt annet. Paulus sier følgende i 1 Tess 4, 13-18: ”Brødre, vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden; for dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med ham. Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som nå lever og blir tilbake til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord!” (min utheving).

Her snakker Paulus om oppstandelsen og forteller oss at det er da vi skal møtes. Inntil da hviler de døde, ubevisst, i sine graver. De er trygge i Guds hånd. De har ingen bevissthet om hverken de gleder eller de sorger deres etterlatte på jorden opplever. Vi som lever er også trygge i Guds hånd. Vi har Jesu løfte for dagen i dag: ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile” (Matt 11,28). Og vi har hans løfte om oppstandelsen, da de som ”døde i troen på Kristus” skal stå opp, og det blir en vidunderlig gjenforening!

Per W. Næsheim