De gamle egypterne trodde at den dødes hjerte ble lagt i en vektskål etter døden og veid mot en fjær fra Ma'at. Bare den som hadde et skyldfritt hjerte, som veide mindre enn en fjær, fikk reise til etterlivet.

Kanskje denne gamle legenden påvirket Dr. Duncan Macdougall. I 1907 gjennomførte legen fra Haverhill, Massachusetts, en rekke eksperimenter for å fastslå akkurat hvor mye en sjel veier. Idet pasienten hans var i ferd med å dø satte han hele sykesengen på en superfølsom industrivekt som registrerte gjenstander under et gram. Da han sammenlignet vekten på seks pasienter like før og like etter døden, kom han til at alle hadde mistet 21 gram. Fordi han trodde sjelen forlot kroppen ved døden, konkluderte han at sjelen må veie 21 gram.

Det er lett å forstå hvorfor så mange lenge har tenkt slik om sjelen. De fleste av oss konfronteres med døde mennesker kun i begravelser. Og da sier vi gjerne at «han [eller hun] ser så naturlig». Men det sier vi gjerne for å trøste de etterlatte. De fleste som har sett en død kropp vet at det er grunnleggende unaturlig. Enten det er sjelen eller noe annet, er det noe som mangler.

Når vi ser på hvordan et menneske er laget, har vi ca. et dusin organer, 200 bein, 600 muskler, og utallige nerver i kroppen vår som er organisert i nervesystemet, sirkulasjonssystemet, respirasjonssystemet, og så videre. Men det er kun en liste av de ulike komponentene i kroppen og hvordan de fungerer. Selv om alle bein og muskler er tilstede i et lik, finnes ikke personen lenger.

Vi vet instinktivt at hver enkelt av oss er mer enn en samling av muskler og bein, organer og ensymer, minner og ferdigheter. At «mer» er det vi ofte tenker på som «sjelen».

Det tradisjonelle synet
I tusenvis av år har mennesker oppfattet sjelen som en egen, bevisst enhet som lever i kroppen. Mange av disse tradisjonene sier at sjelen ikke består av materie i det hele tatt, at den ikke har masse eller vekt, ikke engang 21 gram. Disse tradisjonene ser også kroppen som forgjengelig, mens sjelen er evig, udødelig. Kanskje det er fordi forråtnelsesprosessen frastøter oss, mens minnene om den avdøde vil at personen skal leve videre.

Psykologisk sett er det derfor behagelig å skille mellom en ikke-fysisk ånd eller sjel, og den meget fysiske og forgjengelige kroppen. Ulike kulturer har beskrevet disse ønskene på forskjellige måter. Hinduer, buddhister og andre østlige kulturer nedvurderer den fysiske delen av vår menneskelige natur, kanskje fordi kroppen er en kilde til lidelse. For troende i disse religionene, skal man leve et godt liv for å unnslippe kroppen og dens fysiske lidelse.

Selv om Østens religioner og kristendommen oppfatter sjelen ulikt, er de fleste kristne enig i det grunnleggende konseptet. De oppfatter sjelen som en ikke-fysisk enhet som lever i kroppen gjennom dette livet, men som forlater kroppen i dødsøyeblikket for å fortsette en bevisst tilværelse et annet sted, vanligvis himmelen eller helvete.

Bibelens syn
Bibelen tilbyr et radikalt alternativ til dette dualistiske menneskesynet. Den bibelske fortellingen begynner med skapelsen i 1 Mosebok: «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2:7).

Gud formet mannen av jord fra marken
1 Mosebok viser at Gud er personlig involvert i utformingen av de første menneskene. Han benyttet det mest grunnleggende elementet, jorda selv. Ved å kalle det første menneske Adam, som betyr «rød», gjorde Gud sammenhengen mellom liv og materie, den fysiske jord, klar. I Det gamle testamente beskriver navn ofte personens karakter. Så ved å kalle det første menneske Adam, eller «rød» (for fargen på leire), knyttet Gud for alltid menneskeheten til jorden.

Gud pustet inn i hans nese livets ånde
Når en lege gir kunstig åndedrett til en pasient, kaller vi det gjerne «livets kyss». Enhver som har studert hjerte-lungeredning (HLR) forstår dette uttrykket. Og det er nettopp en slik nærkontakt 1 Mosebok antyder. Gud skapte oss i sin egen lignelse, og han pustet selve livet inn i sitt kunstverk.

Først da ble mennesket et levende vesen, eller som noen oversettelser har det, en levende sjel. Dermed oppfatter ikke Bibelen sjelen som noe atskilt fra kroppen. Tvert imot. Helt fra begynnelsen i 1 Mosebok, skildrer Bibelen foreningen av det fysiske og det åndelige, og ser mennesket som en helhet snarere enn en samling av ulike deler. Skapelsesberetningen fremstiller ikke dette som en påtvunget sammenstilling av motstridende komponenter, men som en sammensmelting av komplementære elementer. I 1 Mosebok er kroppen og sjelen ett. Gud ga ikke Adam en sjel. Han gav Adam liv, og Adam ble en sjel.

Til tross for dette føler vi kanskje at sjelen må eksistere uten kroppen, når den er atskilt fra materie. Et eksempel vil hjelpe oss å forstå dette bedre.

Et eksempel
Jeg skriver denne artikkelen på en datamaskin. En fungerende datamaskin består av tre komponenter. 1: Maskinvaren; datamaskinen, en skjerm, og et tastatur. 2: Programvaren; en rekke instruksjoner som er installert på datamaskinen slik at den kan utføre sine funksjoner. 3: Strøm. Trekk fra noen av disse tre, og maskinen er «død». I alt vesentlig opphører den å eksistere.

Det samme gjelder for oss. Kroppene våre er maskinvaren. Våre hjerner er lastet med «programvare» - instinkter, minner, og kunnskap som gjør oss til dem vi er. Til slutt gir Gud oss liv, den elektriske strømmen. Fjern noen av disse tre, og vi slutter å fungere. Vi opphører å eksistere.

Bibelen bekrefter at bevisstheten opphører ved døden. «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingen ting. De har ingen lønn i vente, for minnet om dem er glemt. Det er for lenge siden slutt med deres kjærlighet, med både hatet og misunnelsen deres» (Forkynneren 9:5-6).

Bibelen forteller oss også gjentatte ganger hvilket stort privilegium det er å være en sjel. Det å være menneske, å være en sjel, er å være noe Gud elsker, og gir oss muligheten til å nyte et nært forhold til Ham som skapte oss.