Noen beklager at så få tror på Gud. Men kanskje er det mer skandaløst å tro på en kris-telig karikatur av Gud som sier at han skal forevige menneskelig lidelse? Ja, han skal intensivere den...

Han hadde vært gjennom to operasjoner, den ene en hjerteoperasjon, den andre for kreft. Resultatet var glimrende begge ganger. Nå satt han på legens kontor. «Du har mye å være takknemlig for», tillot legen seg å bemerke. Han ble stram i ansiktet da det ble sagt. Øynene lyste nærmest av indignasjon. «Det er ikke slik at jeg ikke er takknemlig,» sa han, «men hvis du tenker på takknemlighet til en høyere makt, greier jeg ikke å se det. Jeg får det ikke til å stemme at jeg blir velsignet med spesiell omsorg når jeg vet så mye om tusener som aldri fikk realisert sine inderligste forhåpninger.»

Så fortalte han om konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen. Der drev nazistleger forsøk på mennesker, både voksne og barn. De brukte ikke bedøvelse. Når de var ferdig med eksperimentene, lot de ofrene dø. Han hadde tatt det onde inn over seg med full tyngde ved også å besøke Auschwitz, Dachau, Mauthausen og Belsen mer enn én gang. Selv om han var aldri så takknemlig over sin egen erfaring, kunne det ikke oppveie summen av den smerten han hadde sett med egne øyne på disse stedene.

Men det heftige utbruddet utelukker ikke at det likevel finnes en kjærlig hånd i tilvær-elsen. Hans dypfølte refleksjon er ikke en hindring for å fatte interesse for Bibelens budskap. Det er heller den aller beste forutsetningen for å gjøre det. Bibelens lave status i dag skyldes ikke at det stilles for mange kritiske spørsmål, men at det stilles for få. I det lange løp er det lettere å forholde seg til den som har bevart respekten for de store ugjerningene i vårt århundre, enn å la seg begeistre av overbevisninger som ikke bryr seg om å forklare hvordan en kjærlig Gud kan utholde vår tids forbrytelser uten å gjøre noe med det.

En større skandale
Noen synes det er skandaløst at så få tror på Gud. Kanskje det er mer skandaløst å tro den Gud som sies å være der. Det er en sammenheng mellom moderne menneskers skepsis og overgrep som er begått i Guds navn gjennom århundrer. Enkelte ideer ble så uutholdelige at de bare lot seg fordrive ved å forkaste troen på en høyere makt. Guds sterkeste sympatisører tegnet ham i et så lite tiltalende lys at det ikke er til å undres over at mange tenkende mennesker kom til at det er best å greie seg uten.

Charles Darwin skrev i sin selvbiografi at han ikke så noen grunn til å felle tårer over kristendommens undergang. «Jeg kan ikke skjønne hvorfor noen skulle ønske at kristendommen skulle være sann», skrev Darwin. «Hvis det skulle være tilfelle, synes tekstens klare tale å være at mennesker som ikke tror, vil bli straffet i all evighet. Dette ville innbefatte min far, bror og nesten alle mine beste venner. Dette er en lære som fortjener å bli fordømt uten forbehold.»

Darwin siktet til forestillingen om evig pine, en idé som har gjennomsyret kristen tan-kegang i århundrer. Ifølge denne forstillingen må de fortapte leve videre i tid uten ende og oppleve en grad av lidelse som det ikke finnes ord for. Lidelsen i Mauthausen og Belsen var bestialsk, men den kan ikke sammenlignes med det som venter mennesker i den tradisjonelle forestillingen om helvete. Derfor er det ikke så rart at kristne har hatt så lite å si om det ondes vesen, når de mer enn noen andre har forkynt at menneskers lidelse skal foreviges; ja, den skal intensiveres, og i motsetning til nazistenes tortur skal den aldri ta slutt. Dette er for mange fremdeles en helt uunnværlig grunnpilar i det kristne budskap. Det er usannsynlig at mennesker som mistet sin tro på Gud på grunn av ondskap og folkemord, vil finne den igjen ved å høre om en Gud som har tenkt å torturere en stor del av menneskeheten i all evighet. Skulle det likevel la seg gjøre, kan det bli vanskelig å fortrenge medmenneskelige følelser og elske en slik person.

Skandaler i Bibelen
Noe må ha gått galt et sted, skrekkelig galt. Det har aldri vært Bibelens bilde av Gud at han skal påføre milliarder av mennesker større lidelser enn Hitler og hans medarbeidere. Det er et vrengebilde. Og fordi det er en karikatur av sannheten, er det mindre skandaløst at så få forholder seg til Bibelens Gud enn at mange som ivrer for å bidra til Bibelens anseelse, tviholder på forestillingen om evig lidelse for dem som ikke vil tro. Da er alminnelige medmenneskelige følelser tapt, sammen med evnen til å yte Bibelen rettferdighet.

Nylig fikk jeg en bok som gav seg ut for å være en omvisning i helvete, med Jesus som personlig guide. Lidelsene til de fortapte var beskrevet med det mest makabre språk. Boken inneholdt et etterord der helvetes beliggenhet var stedfestet dypt under jorden i Sibir! Den som lurer på om han skal le eller gråte av slike budskaper, bør ikke være i tvil: Det er grunn til å gråte. Mangelen på kritisk sans er iblant så iøynefallende hos troens forkjempere at det blir lett å forstå hvorfor mange stiller seg skeptisk til alt sammen. Forestillingen om evig pine trenger neppe slike desperate utspill for å overleve. Den hedenske tanken om sjelens udødelighet gjennomsyrer de fleste religioner, og har i kristen tradisjon gitt seg utslag i de mest hårreisende bilder av hvordan det vil gå med de fortapte. Da det bibelske menneskesynet gikk tapt, var det fritt fram for slike ideer. Det er umulig å anslå omfanget av skadevirkningene dette har hatt.

Men selv med et bibelsk menneskesyn som er befridd fra illusjonen om den udødelige sjel, ligger ideen om helvete hyllet i et tåkeslør. Mange ser på det endelige oppgjøret på dommens dag som en forsinket hevn over alt det onde som er gjort i tidens løp. De tenker seg et krematorium der mennesker fortæres levende til de har fått sin velfortjente straff. Femtiårsmarkeringen for nazismens uhyrligheter krever at vi tenker gjennom saken enda en gang. Selv i forbedret utgave stiller ideene om helvete Gud i samme klasse som ondskapens ingeniører i vårt århundre. Det er skandaløst.

Sigve Tonstad