Det står i 1 Kor 11,14-15: «Lærer ikke selve naturen at dersom en mann har langt hår, er det til skam for ham? Men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære, for det lange hår er gitt henne til slør».

På Paulus’ tid var det vanlig i den jødiske, greske og romerske kulturen at menn hadde kort hår. Blant israelittene ble det sett på som upassende for en mann å ha langt hår, med unntak av de som hadde et Nasareer-løfte på seg (se f.eks. 4 Mos. 6,1-5).

Dette må sees på som en kulturell sak, heller enn et spørsmål om evige og universelle absolutter eller sannheter. Den dag i dag har forskjellige kulturer forskjellige syn på hva som er passende og respektfylt når det gjelder hårlengde, hodeplagg, skjegg, osv. Det bibelske prinsippet her er at vi ikke provoserer eller skiller oss ut på en utidig måte, og at vi viser respekt i den kulturen som vi lever og bor.

Når Paulus skriver i vers 14 om at «naturen» lærer oss at langt hår er til skam for mannen, refererer han til det man anså som naturens orden, altså hva som var allment akseptert og den rådende praksis.

I f.eks. Norge i dag er det vanlig for begge kjønn å ha både kort og langt hår, og man vekker neppe tanker om manglende respekt ved hårlengden, så sant man er velstelt slik man er.

Hårlengde er altså mer et spørsmål om kultur, tid, sted, smak og behag, enn om absolutte, universelle sannheter.

Kjell Aune