Hvordan er det mulig å identifisere denne makten? Er vår tids økumenisme en oppfyllelse av Jesu bønn om kristen enhet?

Da Jesus for to tusen år siden fikk sine første tilhengere, valgte han ut tolv menn blant dem. De fleste var ulærde fiskere. Sammen med andre drog disse ut for å forkynne budskapet om frelse ved troen på Jesus. Slik ble menigheten til, og den vokste seg sterk og virksom. Dette var en gruppe troende mennesker med et enestående fellesskap. Bibelen sier at de hadde alt felles. Det var ikke sosiale reformer eller politiske ideer som samlet dem. Det var deres felles tro på Jesus Kristus. Dette var så påfallende at noen begynte å kalle dem «kristne». Navnet fikk de først i Antiokia (Apg 11,26), og det var nok ment som et økenavn. Men gjennom de troendes oppofrelse og karakterstyrke ble kristenbetegnelsen et hedersnavn. De representerte virkelig ham de var oppkalt etter. De var ett i tro, kjærlighet og lære.

Satan, Guds store motstander, kunne ikke la denne første menigheten være i fred. Medlemmenes enhet og harmoni gjorde ham urolig. Han gjorde hva han kunne for å splitte menigheten. Han var klar over at det ikke nyttet å lokke disse menneskene tilbake til deres tidligere liv. Derfor måtte han finne nye veier å villede dem på og nye snarer å fange dem i. Dette gjorde han ved å føre falske læresetninger inn i menigheten.

Apostlene advarte mot dette og formante menigheten til å holde fast ved Kristi lære. Paulus gikk hardt til felts mot vranglærerne. Med dyp sorg sa han til menighetens eldste i Efesos: «Pass på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg» Apg 20, 28-30.

Og ulvene kom
Vranglærere stod frem i hopetall. Det var ingen ende på de mange merkelige læresetninger som etter hvert fikk innpass i menigheten. Resultatet ble splittelse. En gruppe samlet seg om en spesiell læreform, og brøt ut. En annen gruppe holdt seg til en annen tolkning. Midt i denne forvirring vokste det frem et religiøst makt- og læresystem som ned gjennom århundrene var ansvarlig for mange ubibelske dogmer og overleveringer. Denne religiøse maktstruktur påberopte seg å være «moderkirken», og forfulgte med hard hånd alle som tenkte annerledes. På denne måten ble Kristi sanne lære skjult og for en stor del glemt.

I våre dager er religionsforvirringen satt i system mer enn noen gang. Det finnes hundrevis av ulike trossamfunn. Alle har sin spesielle lære og sitt eget bibelsyn. Derfor er det ikke underlig at mange spør, i likhet med Pilatus på sin tid: «Hva er sannhet?» Når vi stiller spørsmålet: «Hva er sannhet?» hvem skal vi da vende oss til? Ønsker vi et korrekt svar? Eller har vi på forhånd gjort oss opp en mening om hva vi ønsker skal være sannhet? Godtar vi bare de svar som passer med vår forutfattede mening? Den eneste pålitelige forklaring på hva sannhet virkelig er, finner vi i Bibelen. Den er Guds egen åpenbaring av sannhet.

Den økumeniske bevegelse
I begynnelsen av 1800-tallet vokste det frem en sterk religiøs vekkelse. Kristne forkynnere stod frem med et klart reformasjonsbudskap som bygget på Bibelens rene lære. Samtidig var det også krefter som ivret for enhet i tro og religionsutøvelse på tross av alle ulikheter. Kristelige organisasjoner prøvde å forene de mange trosretninger under en felles struktur. På verdensmisjonsmøtet i Skottland i 1910 ble denne idéen satt i system. Det resulterte i stadig nye fellesorganer som skulle arbeide for kirkelig enhet under mottoet «Enhet i Kristus». Den økumeniske tanke hadde dermed sett dagens lys. Ordet «økumenisme» rommer tanken om en verdensomfattende felleskirkelig enhet på tvers av bekjennelsesgrensene.

Det er helt klart at Bibelen hevder tanken om kristen enhet. Jesus la vekt på dette i sin øversteprestelige bønn: «Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» Joh 17,21. Hvordan oppnår man en slik enhet? Skjer det ved en verdensomfattende sammenslutning av alle kristne retninger som hver følger sin egen vei?

I økumenisk sammenheng har Kirkenes Verdensråd gjort store anstrengelser for å samle alle kristne. Man har felleskirkelige bønnemøter hvor både protestanter og katolikker tar del. Protestantiske ledere fra forskjellige grupper taler i hverandres kirker. Både protestantiske og katolske kirkeledere gjør hva de kan for å bygge bro over det svelg reformasjonen skapte. Splittelsen som oppstod mellom ortodoks og romersk katolisisme i 1054, har man forsøkt å bygge bro over. Man setter meget inn på å nå frem til kristen enhet. Sterke krefter arbeider målbevisst for å virkeliggjøre en universell verdenskirke. En av representantene uttalte nylig: «Jeg tror at de kristne samfunn skulle, burde og kunne forene seg i en verdensomfattende Kristi kirke.»

Tre av de siste paver har arbeidet meget iherdig for å fremme tanken om en forening, selv om en slik enhet defineres annerledes i «moderkirken» enn i de protestantiske samfunn. En katolsk talsmann uttalte for en tid siden: «Rom er tilfreds med at andre kristne marsjerer frem mot enhet, for vi mener at dette uvegerlig vil lede tilbake til folden under den ene hyrde, paven.» Slik har romerkirken talt i alle år. Da verden i 1939 stod like foran en uunngåelig verdenskonflikt, talte den katolske representanten John G. Alexander til Representantenes hus i USA og sluttet sitt innlegg slik: «I håp om at vi alle må kunne ta imot guddommelig inspirasjon, og for at en materialistisk verden kan ta imot åndelig ledelse, anbefaler jeg paven for dere. Hvorfor skulle vi ikke redde oss selv og verden fra en ødeleggende krig, og alle ta hverandre i hendene, protestanter, jøder, katolikker og ikke-troende, og så stille oss solidariske bak paven?» Ordene gir gjenklang ned til våre dager. Under pavens triumfferd i Amerika ble han omtalt som «verdensborger nr. 1». Millioner er overbevist om at det er ham vi må stille oss bak, dersom vi skal sikre verdensfreden.

Guds målestokk for kristen enhet
Jesus ønsker enhet blant sine etterfølgere. Han bad om «at de alle må være ett». Det samme gav han uttrykk for da han sa at han var den gode hyrde: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede; de skal høre min røst, og det skal bli én hjord og én hyrde.» Joh 10,16. Først når Jesu ønske og profeti om én hjord og én hyrde blir til virkelighet, opplever vi sann kristen enhet. Den kan ikke komme i stand på noen annen måte. Johannes skiver: «Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde» 1 Joh 2,6. Peter uttrykker det slik: «Det var jo dette dere ble kalt til; for Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor» 1 Pet 2,21. Vi kan ikke søke kristen enhet på kompromissets vei, gjennom religionsblanding og ved å gå på akkord med et klart «så sier Herren». Dersom alle fulgte i Jesu spor, som Peter uttrykker det, ville de vandre på samme sti. Jesus gikk bare én vei, han har bare én fold, og er bare én hyrde.

Det hender at man sier, når det er tale om de mange forskjellige trossamfunn: «Det er vel ikke så nøye. Alle tror på Kristus. Vi kommer nok alle frem til målet, selv om vi går forskjellige veier.» Likevel er disse trossamfunn så ulike som natt og dag. Studér deres troslære, og du vil finne stor forskjell. Den økumeniske tanke går ut på å samle seg om likhetspunktene, og glemme ulikhetene. I dag har man rakt hendene ut til andre religioner, både muslimer og buddhister. På felleskirkelig grunn er man opptatt av politiske frigjøringsbevegelser og motstandsgrupper. Noen ivrer for en ny felles bibel hvor alt som kan skape uenighet er fjernet. Ved slike midler vil man finne frem til religiøs enhet. Det er som om man har glemt hva saken egentlig gjelder. Man er opptatt med å behandle og helbrede symptomer. Men man glemmer hva sykdommen egentlig består i, at kristenheten har forlatt de spor Kristus etterlot seg.

Guds vei går ikke gjennom en verdensomfattende blanding av alle religioner, sekter og samfunn. Den består ikke i kompromiss, i å glemme stridspunkter eller i å samles om det man kan være enige om. Guds vei til frelse er ene og alene å følge Jesus som vårt store forbilde, og å gå i hans fotspor. Han sa da han stod i Salomos buegang i Jerusalem: «Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg» Joh 10,17. Alle som hører hans røst og følger ham, vil gå samme vei. Gud har aldri tvunget noen til å gå på den ene eller den andre veien. Han viser oss den rette veien, og så må vi selv velge. Vi har fullstendig frihet til å velge hva vi vil. Men han peker på resultatet av det valget vi gjør. Den ene veien fører til fortapelse, den andre til liv. Det finnes ingen mellomvei eller snarvei til Guds rike. Kain prøvde seg på en slik snarvei. Han ville ikke lyde Herren, men ville ofre slik som det passet ham selv. Adam og Eva hadde vært i samme situasjon. De ble stilt på valg, og måtte selv ta avgjørelsen.

Den store Antikrist
«Den som synder, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen» 1 Joh 3,8. Profeten Jesaia forteller om djevelens plan da han var Lucifer, en strålende kjerub: «Å, at du er falt fra himmelen, du morgenstjerne, daggryets sønn! At du er slengt til jorden, du som seiret over folkeslag! Det var du som sa med deg selv: Til himmelen vil jeg stige opp; høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass på tingfjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp over de høye skyer og gjøre meg lik Den Høyeste» Jes 14,12-14.

Her er den ondes store synd beskrevet. Han ville gjøre seg lik Gud. Han ville herske over Guds skapning. I Edens hage hadde han hellet med seg. Han fristet menneskene til å være ulydige mot Gud, og han ble «denne verdens fyrste», som Jesus kaller ham. Siden den gang har menneskene falt for djevelens besnærende fristelser og bedrag. De har samarbeidet med ham og hjulpet ham til å reise sin trone her i verden. Bibelen stempler denne handlemåte som Antikrist.

La oss et øyeblikk se på hva Johannes sier om Antikrist og Antikristens ånd. «Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden» 1 Joh 4,3. Johannes sier at Antikristens ånd allerede var i verden på hans tid. Og videre: «Mine barn, nå er det den siste tid. Dere har hørt at Antikrist skal komme, og mange antikrister har alt stått fram. Derfor vet vi at den siste tid er kommet» 1 Joh 2,18. Hvem er Antikrist? Det enkleste ville være å si at det er alt som er mot Kristus, på samme måte som det finnes mange anti-bevegelser. Men dette er ikke en fullstendig forklaring. Uttrykket kommer fra to greske ord: ”anti” og ”christos”. Ordet ”anti” betyr ikke bare ’mot’, men også ’i stedet for’. Antikrist er altså ikke nødvendigvis i opposisjon til Kristus. Han trenger ikke motarbeide ham. En slik person eller makt vil nok arbeide i Antikristens ånd. Men Antikrist påberoper seg å ha tatt den plassen Jesus skal ha. Bibelen forteller hvem den virkelig store Antikrist er: «Jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste,» sa Satan. Han som har satt seg selv i Guds sted, er den egentlige Antikrist.

Helt fra begynnelsen har han arbeidet sammen med mennesker eller andre slags medier. I Edens hage brukte han slangen. Og overfor Kain og Abel opptrådte han gjennom to religionsoppfatninger. Gjennom Kain skapte han en falsk gudsdyrkelse. Abel viste troens lydighet. Han fulgte Guds klare rettledning. Kain viste ulydighet, som er grunnlaget for all falsk tilbedelse. Bibelen sier: «Lydighet er bedre enn slaktoffer.» Gud vil at vi skal vise vår kjærlighet til ham gjennom trofast lydighet mot hans vilje.

Da Peter ble stilt for retten, sa han: «En skal lyde Gud mer enn mennesker» Apg 5,29. Dette er forskjellen mellom den smale og den brede vei. Vi må velge lydighet mot Gud eller lydighet mot mennesker. Valget har vært det samme gjennom alle generasjoner. Den økumeniske tanke er en menneskelig plan for å bringe kristen enhet.

De to menigheter
Guds ord fremhever på flere steder kontrasten mellom det sanne og det falske. Åpenbaringsboken fremstiller to menigheter — Guds menighet og en fallen menighet. De er fremstilt ved det symbolet Bibelen bruker for en menighet, nemlig en kvinne. I Åp 12-14 leser vi om den gigantiske maktkampen mellom den trofaste kvinnen, som er Guds sanne menighet, og dragen, som er Satan og hans redskaper. Kvinnen, Guds sanne menighet, kjemper en bitter kamp mot dragen, som forsøker å sluke guttebarnet som hun skulle føde. Men guttebarnet blir tatt opp til Guds trone. Det er Jesus Kristus som her er beskrevet. Han blir senere kalt Guds lam. Den rene menighet står til sist på Sions berg sammen med Lammet. Guds sanne menighet som har vært forfulgt opp gjennom tidene, vil til slutt stå seirende med Kristus i hans rike, ved hans nåde.
Hva så med den andre menigheten? Johannes ser den symbolisert ved en kvinne. «I Ånden førte han meg ut i ødemarken, og der fikk jeg se en kvinne som satt på et skarlagenrødt dyr. Dyret var oversådd med navn som var en spott mot Gud, og det hadde sju hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler. I hånden holdt hun et gullbeger fylt av hedensk styggedom og all slags urenhet fra hennes utukt. På hennes panne stod skrevet et navn med skjult mening: Babylon den store, mor til skjøgene og all styggedom på jorden» Åp 17,3-5.

Kvinnen på det skarlagenrøde dyret symboliserer den falne menighet. Det er den antikristelige makt som har forkastet sannheten og satt sine egne dogmer og tradisjoner i stedet. Johannes kaller det Babylon, og advarer mot dette falske religionssystem. Det motarbeider sann kristentro, og har gått til krig mot de hellige. Særlig i Åp 14,16,17,18 lyder advarslene tydelig: Babylon er en fallen menighet, den er en antikristelig makt og vil møte Guds endelige dom. Den er en fiende av Guds sanne menighet. Derfor heter det: «Dra bort fra henne mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager» Åp 18,4. Dette er den store, antikristelige makt, som har brukt sin religiøse maktposisjon til å forfølge og undertrykke Guds sanne menighet, «de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» Åp 14,12. Det er «Den Lovløse», som ifølge Paulus «står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud» 2 Tess 2,2-12.

Det er nødvendig for en kristen i disse siste dager av verdens historie å forstå hva og hvem Babylon er. Tidligere leste vi at det var mange antikrister. Her forteller Åpenbaringsboken at Babylon er mor til «skjøgene» på jorden. Babylon er den ledende blant alle antikristelige makter. Reformatorene på 1500-tallet tvilte ikke på hvem den fremste antikristelige makt var. Etter å ha kjempet seg fri fra sitt forhold til romerkirken sa Martin Luther: «Jeg gleder meg over å lide for en sak som er den beste av alle. Jeg føler allerede større frihet i mitt hjerte, for til sist vet jeg at paven er Antikrist og at hans trone er Satans trone» (J.H.M.D'Aubigne, «History of the Reformation», Bind 6 kap. 9).

Og i et brev til sine tilhengere blant den tyske adel skrev han: «Pavestolen er den sanne og skinnbarlige Antikristens stol.»

Første gang Babylon er nevnt, er i 1 Mos 11. Her fortelles det om menneskehetens første organiserte forsøk på å klare seg uten Guds ledelse. De ville bygge et tårn som skulle nå opp til himmelen. Gud forpurret deres planer, og stedet ble kalt Babel eller Babylon. Navnet betyr forvirring. I denne beretningen møter vi Babylons antikristelige system for første gang. Sammen ville menneskene forme sin egen skjebne, på tvers av Guds vilje. Her finner vi fundamentale trekk i en antikristelig handlemåte: De tvilte på Guds ord. Gud hadde lovet dem at han aldri mer ville ødelegge jorden ved en vannflom. Han satte regnbuen som et tegn på sine løfter, men de trodde ham ikke. De ville finne frelse i tårnet de selv hadde bygd.

Vi ser hvordan mennesker fremdeles bygger på selvlagede teorier og oppfatninger. Dette var også tilfelle på Jesu tid. Derfor sa han: «De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.» «Og dere, hvorfor bryter dere Guds bud av hensyn til de forskrifter dere har overtatt?» Matt 15,9.3. Enhver læresetning som ikke finnes i Bibelen, er av Babylon. Menneskelagede læresetninger og tradisjoner er antikristelige virkemidler. Helt tilbake i Kains handlingsmønster finner vi samme tankegang. Abel viste lydighet i sin gudsdyrkelse, men Kain forlangte å gjøre alt etter sin egen modell. Dette er grunndrag ved Babylon, den falne menighet. Her finner vi Antikristens ånd. Han vil gjerne ta Kristi plass. Antikristen setter opp andre læresetninger i stedet for Kristi rene lære, og på den måten ønsker han å herske over menneskene. Han leder deres hengivenhet bort fra Jesus og til seg selv. Den store Antikrist har mange medhjelpere. Han er virksom gjennom alt det som setter Jesu vilje til side til fordel for menneskebud.

Dra bort fra henne!
Hvordan bør vi møte denne Antikristens ånd? «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager.» De første protestanter henviste djervt til Jesajas modige uttalelse: «Til ordet og til vitnesbyrdet.» Jes 8,20. La oss samles om den tanken Jesaja gir uttrykk for. Dersom teorier, skikker og tradisjoner i kristen sammenheng ikke stemmer med Guds ord og Jesu vitnesbyrd, bør vi i Guds navn forkaste det. Alt som ikke er av Guds ord, er Babylons besnærende vin.

Jesus sa i sin øversteprestelige bønn: «Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg.» Denne enhet må bygges på sannhet, ikke på kompromiss. Jesus svarte slik på et direkte spørsmål: «Jeg er veien, sannheten og livet» Joh 14,5. La oss finne denne veien, gripe sannheten i Guds ord og vinne det evige liv!

Hva skal vi så leter etter når vi søker den rene menigheten Johannes skildrer i Åp 12 under symbolet av en trofast kvinne? Bibelen gir et klart svar, blant annet i Åpenbaringsboken. Dragen, den store motstander av alt som hører Jesus til, angriper den sanne menigheten: «Fylt av raseri mot kvinnen gikk dragen av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus» Åp 12,17. «Her gjelder det at de hellige står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» Åp 14,12.

Leter du etter den menigheten som Bibelen betegner som ren, må du ikke lete etter en organisasjon som for enhver pris søker religiøs enhet med andre på bekostning av sannheten. Du må lete etter den kristentro som skaper enhet mellom troende mennesker, og som først og fremst skaper enhet mellom mennesker og Kristus. Åpenbaringsboken forteller at den siste menighet vil holde Guds bud. Den forkynner at timen for Guds dom er kommet. Den er en verdensomfattende menighet som forkynner evangeliet for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Det er i denne menigheten du vil finne frem til enhet i Kristus.

A. C. Berger