Syvendedags adventistene har Bibelen som sin eneste trosbekjennelse, og mener at skriften inneholder en del fundamentale læresetninger. Disse læresetningene, slik de er gjengitt i det følgende, uttrykker Syvendedags Adventistkirkens forståelse av Bibelen. Endringer av de følgende punktene kan bare skje ved en generalforsamling i kirkens verdensorganisasjon (the General Conference of Seventh-day Adventists), når Den hellige ånd leder menigheten til en fullere forståelse av bibelsk sannhet, eller man finner at Guds ords lære rent språklig kan uttrykkes på en bedre måte.

1. Den hellige skrift
Den hellige skrift, Det gamle- og Det nye testamente, er Guds skrevne ord, gitt ved guddommelig inspirasjon gjennom hellige Guds menn, som talte og skrev ledet av Den hellige ånd. I sitt ord har Gud gitt menneskene den nødvendige kunnskapen for at de kan bli frelst. Den hellige skrift er den ufeilbarlige åpenbaringen av hans vilje. Den er karakterens rettesnor, normen som menneskets handlinger kan prøves mot, den autoritative åpenbaring av læresetninger og den pålitelige framstilling av Guds gjerninger i historien. 
(2 Peter 1:20-21; 2 Timoteus 3:16-17; Salmene 119:105; Ordspråkene 30:5-6; Jesaja 8:20; Johannes 17:17; 1 Tessaloniker 2:13; Hebreerne 4:12).

2. Treenigheten
Det er én Gud: Fader, Sønn og Hellige ånd, en enhet av tre personer i evig sameksistens. Gud er udødelig, allmektig og allvitende. Han står over alt og er allestedsnærværende. Gud er uendelig og står utenfor rekkevidden av menneskelig fatteevne. Likevel er han kjent, for han har åpenbart seg selv. Han er for evig verdig at hele skapningen tilber, opphøyer og tjener ham. 
(5 Mosebok 6:4; Matteus 28:19; 2 Korinterbrev 13:13; Efeserne 4:4-6; 1 Peter 1:2; 1 Timoteus 1:17; Åpenbaringen 14:7).

3. Faderen
Gud, den evige Fader, er Skaperen, Kilden, Opprettholderen, og Herskeren over alt det skapte. Han er rettferdig og hellig, barmhjertig og nådig, sen til vrede og alltid rik på kjærlighet og trofasthet. De egenskaper og den makt som kommer til syne hos Sønnen og Den hellige ånd, er også en åpenbaring av Faderen. 
(1 Mosebok 1:1; Åpenbaringen 4:11; 1 Korinterbrev 15:28; Johannes 3:16; 1 Johannes 4:8; 1 Timoteus 1:17; 2 Mosebok 34:6-7; Johannes 14:9).

4. Sønnen
Gud, den evige Sønn, ble menneske i Jesus Kristus. Ved ham ble alle ting skapt. Han åpenbarte Guds karakter og gjennomførte menneskets frelse. Ved ham skal verden dømmes. Som sann Gud fra evighet til evighet ble han også sant menneske, Jesus Kristus. Han ble unnfanget ved Den hellige ånd og født av jomfru Maria. Han levde og ble fristet som et menneske, men var et fullkomment eksempel på Guds rettferdighet og kjærlighet. Ved sine mirakler åpenbarte han Guds kraft og var i seg selv en bevitnelse på at han var den Messias Gud hadde lovt. Frivillig led og døde han på korset for våre synder og i vårt sted. Han ble oppreist fra de døde og for opp til himmelen for å gjøre tjeneste i den himmelske helligdom på våre vegne. Han skal komme tilbake i herlighet for den siste utfrielsen av sitt folk og gjenopprettelsen av alle ting. 
(Johannes 1:1-3, 14; Kolosserne 1:15-19; Johannes 10:30; 14:9; Romerne 6:23; 2 Korinterbrev 5:17-19; Johannes 5:22; Lukas 1:35; Filipperne 2:5-11; Hebreerne 2:9-18; 1 Korinterbrev 15:3-4; Hebreerne 8:1-2; Johannes 14:1-3).

5. Den Hellige Ånd
Gud, den evige Ånd, var aktiv sammen med Faderen og Sønnen i skapelsen, inkarnasjonen og gjenløsningen. Han inspirerte de mennesker som skrev Den hellige skrift. Han fylte Kristi liv med kraft. Han kaller og overbeviser mennesker. De som reagerer positivt, fornyer og forvandler han til Guds bilde. Han er sendt av Faderen og Sønnen for alltid å være hos Guds barn. Han gir menigheten de åndelige gaver, utruster den med kraft til å vitne for Kristus, og leder den til hele sannheten slik den finnes i skriften. 
(1 Mosebok 1:1-2; Lukas 1:35; 4:18; Apostlenes gjerninger 10:38; 2 Peter 1:21; 2 Korinterbrev 3:18; Efeserne 4:11-12; Apostlenes gjerninger 1:8; Johannes 14:16-18, 26; 15:26-27; 16:7-13).

6. Skapelsen
Gud har skapt alt, og i skriften har han gitt den autentiske beretningen om sin virksomhet som skaper. På seks dager skapte Herren «himmelen og jorden» og alt liv på jorden. Han hvilte på den sjuende dagen i den første uken. Slik innstiftet han sabbaten som et vedvarende minne om sitt fullendte skaperverk. Den første mann og kvinne ble skapt i Guds bilde som kronen på skaperverket. De mottok herredømmet over verden og fikk ansvaret for å ta vare på den. Da verden var ferdig var skaperverket «overmåte godt» og forkynte Guds herlighet. 
(1 Mosebok 1:2; 2 Mosebok 20:8-11; Salmene 19:2-7; 33:6, 9; 104; Hebreerne 11:3).

7. Menneskets natur
Mann og kvinne ble skapt i Guds bilde med personlig særpreg og med evner og frihet til å tenke og handle. Selv om de ble skapt som frie vesener, er de en udelelig enhet av legeme, sjel og ånd som er avhengige av Gud for liv og ånde og alt annet. Da våre første foreldre var ulydige mot Gud, fornektet de sin avhengighet av ham og falt fra sin høye stilling hos Gud. Guds bilde i dem ble skjemmet og de ble underlagt døden. Deres etterkommere er underlagt denne falne natur og følgene av dette. De blir født med svakheter og med tilbøyelighet til det onde. Men i Kristus forsonte Gud verden med seg selv, og ved sin Ånd gjenoppretter han skaperens bilde i angrende dødelige mennesker. Skapt til Guds ære, kalles de til å elske ham og hverandre, og til å ha omsorg for verden omkring seg. 
(1 Mosebok 1:26-28; 2:7; Salmene 8:5-9; Apostlenes gjerninger 17:24-28; 1 Mosebok 3; Salmene 51:7; Romerne 5:12-17; 2 Korinterbrev 5:19-20; Salmene 51:12; 1 Johannes 4:7-8, 11, 20; 1 Mosebok 2:15).

8. Den store konflikt
Hele menneskeheten er nå involvert i en stor konflikt mellom Kristus og Satan vedrørende Guds karakter, hans lov og hans herredømme over universet. Denne konflikten begynte i himmelen da et skapt vesen som var utrustet med frihet til å velge, i selvopphøyelse ble til Satan, Guds motstander, og fikk en del av englene til å gjøre opprør. Han førte opprørets ånd inn i denne verden da han fikk Adam og Eva til å synde. At mennesket syndet den gang, førte til at Guds bilde i menneskeheten ble forvrengt, at den verden Gud hadde skapt, kom i ulage og senere gikk til grunne i en verdensomfattende vann flom. Alt det skapte er vitne til at denne verden er blitt en skueplass for den universelle konflikten som til slutt vil vise at kjærlighetens Gud er rettferdig. For å hjelpe sitt folk i denne kampen sender Kristus Den hellige ånd og lojale engler for å gi veiledning, beskyttelse og støtte på frelsens vei. 
(Åpenbaringen 12:4-9; Jesaja 14:12-14; Esekiel 28:12-18; 1 Mosebok 3; Romerne 1:19-32; 5:12-21; 8:19-22; 1 Mosebok 6-8; 2 Peter 3:6; 1 Korinterbrev 4:9; Hebreerne 1:14).

9. Kristi liv, død og oppstandelse
I Kristi liv med fullkommen lydighet mot Guds vilje - i hans lidelse, død og oppstandelse - skaffet Gud til veie det eneste som kan sone for menneskets synd, slik at de som i tro tar imot denne soningen, kan få evig liv. Derved vil hele universet bedre forstå Skaperens uendelige og hellige kjærlighet. Denne fullkomne soningen bekrefter Guds lovs rettferdighet og hans nådefulle karakter, fordi den både fordømmer vår synd og gjør det mulig for oss å få tilgivelse. Kristi død i menneskets sted soner, forliker og forvandler. Kristi oppstandelse forkynner Guds seier over det ondes makt og garanterer den endelige seier over synd og død for dem som tar imot soningen. Oppstandelsen utroper Jesus Kristus som Herre. For ham skal hvert kne i himmel og på jord bøye seg. 
(Johannes 3:16; Jesaja 53; 1 Peter 2:21-22; 1 Korinterbrev 15:3-4, 20-22; 2 Korinterbrev 5:14-15, 19-21; Romerne 1:4; 3:25; 4:25; 8:3-4; 1 Johannes 2:2; 4:10; Kolosserne 2:15; Filipperne 2:6-11).

10. Frelsens erfaring
I Guds uendelige kjærlighet og nåde gjorde han Kristus, som ikke visste av synd, til synd for oss, slik at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. Ledet av Den hellige ånd, innser vi vårt behov, innrømmer vår syndighet, angrer våre overtredelser og viser tro på Jesus som Herre og Kristus som stedfortreder og eksempel. Denne troen, som mottar frelsen, kommer ved ordets guddommelige kraft og er en gave av Guds nåde. Gjennom Kristus blir vi rettferdiggjort og tatt imot som Guds sønner og døtre og befridd fra syndens herredømme. Ved Ånden blir vi født på nytt og helliggjort. Ånden fornyer vårt sinn, skriver Guds kjærlighets lov i vårt hjerte, og vi får kraft til å leve et hellig liv. Ved å bli i ham får vi del i guddommelig natur og har forsikringen om frelse både nå og i dommen.
(2 Korinterbrev 5:17-21; Johannes 3:16; Galaterne 1:4; 4:4-7; Titus 3:3-7; Johannes 16:8; Galaterne 3:13-14; 1 Peter 2:21-22; Romerne 10:17; Lukas 17:5; Markus 9:23-24; Efeserne 2:5-10; Romerne 3:21-26; Kolosserne 1:13-14; Romerne 8:14-17; Galaterne 3:26; Johannes 3:3-8; 1 Peter 1:23; Romerne 12:2; Hebreerne 8:7-12; Esekiel 36:25-27; 2 Peter 1:3-4; Romerne 8:1-4; 5:6-10).

11. Vekst i Kristus
Ved sin død på korset seiret Jesus over ondskapens krefter. Han som i sitt jordiske liv hadde myndighet over de onde ånder, har brutt deres makt og sikret deres endelige dom. Jesu seier gir oss seier over de onde maktene som fremdeles prøver å utøve kontroll over oss, slik at vi kan vandre med ham i fred, glede og trygg forvissning om hans kjærlighet. Nå bor Den Hellige Ånd i oss og gir oss kraft. Når vi til enhver tid er overgitt til Jesus som vår frelser og herre, er vi satt fri fra byrden av tidligere gjerninger. Vi lever ikke lenger i det mørke, den frykten for onde makter og den uvitenheten og meningsløsheten som tidligere kjennetegnet våre liv. I denne nye friheten i Jesus er vi kalt til å vokse slik at vår karakter formes etter hans bilde, ha samfunn med ham gjennom daglig bønn, finne næring i hans ord, grunne over Ordet og den måten han har ledet oss på, synge til hans pris, samles i tilbedelse og ta del i menighetens oppdrag. Når vi gir oss selv i kjærlig tjeneste for andre og vitner om hans frelse, vil hans stadige nærvær hos oss ved sin Ånd forvandle hvert øyeblikk og hver oppgave til en åndelig erfaring. 
(Salmene 1:1-2; 23:4; 77:12-13; Kolosserne 1:13-14; 2:6, 14-15; Lukas 10:17-20; Efeserne 5:19-20; 6:12-18; 1 Tessaloniker 5:23; 2 Peter 2:9; 3:18; 2 Korinterbrev 3:17-18; Filipperne 3:7-14; 1 Tessaloniker 5:16-18; Matteus 20:25-28; Johannes 20:21; Galaterne 5:22-25; Romerne 8:38-39; 1 Johannes 4:4; Hebreerne 10:25).

12. Menigheten
Menigheten er fellesskapet av de troende som bekjenner Jesus Kristus som Herre og Frelser. Som en videreføring av Guds folk i Det gamle testamentets tid, er vi kalt ut fra verden. Vi kommer sammen for å tilbe, for å oppleve fellesskap, for å bli undervist i ordet, for å feire Herrens nattverd, for å tjene menneskeheten, og for å forkynne evangeliet over hele verden. Menigheten har sin myndighet fra Kristus, ordet som ble menneske, og fra Bibelen, som er det skrevne ord. Menigheten er Guds familie, adoptert av ham som sine barn, og dens medlemmer lever på grunnlaget som ble lagt i den nye pakt. Menigheten er Kristi legeme, et troens fellesskap der Kristus selv er hodet. Menigheten er bruden som Kristus døde for, så han kunne hellige og rense den. Når han kommer tilbake som seierherre, vil han personlig ta imot en herliggjort menighet, de trofaste fra alle slektsledd, de som er frikjøpt med hans blod og som ikke har flekk eller rynke, men er hellig og uten feil. 
(1 Mosebok 12:3; Apostlenes gjerninger 7:38; Efeserne 4:11-15; 3:8-11; Matteus 28:19-20; 16:13-20; 18:18; Efeserne 2:19-22; 1:22-23; 5:23-27; Kolosserne 1:17-18).

13. Menigheten i endetiden og dens oppgave
Den universelle menighet består av alle som oppriktig tror på Kristus, men i de siste dager vil det på grunn av et utbredt frafall bli kalt ut en «rest» som skal holde seg til Guds bud og troen på Jesus. Denne «resten» forkynner at dommens time er kommet, at frelsen finnes i Kristus, og at hans gjenkomst er nær. Forkynnelsen er symbolisert ved de tre englene i Åpenbaringsbokens 14. kapittel. Den foregår samtidig med domshandlingen i himmelen og fører til et arbeid for anger, omvendelse og reformasjon på jorden. Hver enkelt troende er kalt til personlig å være med i denne verdensomspennende vitnetjenesten. 
(Åpenbaringen 12:17; 14:6-12; 18:1-4; 2 Korinterbrev 5:10; Judas 3, 14; 1 Peter 1:16-19; 2 Peter 3:10-14; Åpenbaringen 21:1-14).

14. Enhet i Kristi legeme
Menigheten er ett legeme med mange lemmer som er kalt fra alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. I Kristus er vi en ny skapning. Særpreg i rase, kultur, utdanning og nasjonalitet eller ulikheter mellom høy og lav, rik og fattig, mann og kvinne må ikke få splitte oss. Vi er alle likeverdige i Kristus, som med én Ånd har knyttet oss sammen i ett fellesskap med ham og med hverandre. Vi skal tjene og bli tjent uten å være partiske og uten å stille betingelser. Gjennom skriftens åpenbaring av Jesus Kristus, deler vi den samme troen og det samme håpet. Vi går ut med et felles vitnesbyrd til alle mennesker. Denne enheten har sitt opphav i den samstemmig treenige Gud, som har tatt imot oss som sine barn. 
(Romerne 12:4-5; 1 Korinterbrev 12:12-14; Matteus 28:19-20; Salmene 133:1; 2 Korinterbrev 5:16-17; Apostlenes gjerninger 17:26-27; Galaterne 3:27, 29; Kolosserne 3:10-15; Efeserne 4:14-16; 4:1-6; Johannes 17:20-23).

15. Dåpen
I dåpen bekjenner vi vår tro på Jesu Kristi død og oppstandelse, og vitner om at vi er døde for synden og har til hensikt å leve et nytt liv. Vi erkjenner at Kristus er Herre og Frelser. Vi blir hans folk og opptatt som medlemmer i hans menighet. Dåpen er et symbol på at vi er forent med Kristus, at vår synd er tilgitt, og at vi har mottatt Den hellige ånd. Den foregår ved nedsenking i vann og er betinget av bekjennelse av tro på Jesus og anger over synd. Dåpen skjer etter at vi er blitt undervist i Den hellige skrift og har akseptert det den lærer. 
(Romerne 6:1-6: Kolosserne 2:12-13; Apostlenes gjerninger 16:30-33; 22:16; 2:38; Matteus 28:19-20).

16. Herrens nattverd
I Herrens nattverd får vi del i symbolene på Jesu legeme og blod og uttrykker dermed troen på ham som vår Herre og Frelser. Vi opplever et fellesskap der Kristus møter og styrker sitt folk. Når vi tar del, forkynner vi med glede Herrens død til han kommer igjen. Forberedelsen til nattverden innbefatter selvransakelse, anger og bekjennelse. Mesteren innstiftet fotvaskingen som et uttrykk for fornyet renselse, for å symbolisere villighet til å tjene hverandre i Kristus-lik ydmykhet, og for å forene våre hjerter i kjærlighet. Nattverden er åpen for alle troende kristne. 
(1 Korinterbrev 10:16-17; 11:23-30; Matteus 26:17-30, Åpenbaringen 3:20; Johannes 6:48-63; 13:1-17).

17. Åndens gaver og tjenester
I enhver tidsalder gir Gud åndelige gaver til medlemmene av sin menighet. Disse gavene skal de enkelte medlemmer bruke i kjærlighetens tjeneste til det beste for menigheten og menneskeheten. De deles ut av Den hellige ånd, som gir hvert enkelt medlem etter som han vil. Disse gavene gir de nødvendige egenskaper og tjenester som menigheten behøver for å oppfylle sine gudgitte funksjoner. Skriften forteller at disse gavene innbefatter tjenester som tro, helbredelse, profeti, forkynnelse, undervisning, administrasjon, forlik, barmhjertighet, og selvoppofrende tjeneste og nestekjærlighet til hjelp og oppmuntring for mennesker. Noen medlemmer er kalt av Gud og utrustet av Ånden til anerkjente funksjoner i menigheten som pastorer, evangelister, apostler og lærere som trenges spesielt for å utruste medlemmene til tjeneste, for å føre menigheten fram til åndelig modenhet, og for å fremme enhet i troen og kunnskapen om Gud. Når medlemmene som trofaste forvaltere for Guds mangfoldige nåde, bruker disse åndelige gaver, blir menigheten beskyttet mot den ødeleggende virkningen av falsk lære. Den vil oppleve en vekst som er fra Gud, og bli oppbygd i tro og kjærlighet. 
(Romerne 12:4-8; 1 Korinterbrev 12:9-11, 27-28; Efeserne 4:8, 11-16; Apostlenes gjerninger 6:1-7; 1 Timoteus 2:1-3; 1 Peter 4:10-11).

18. Den profetiske gave
En av Den hellige ånds gaver er den profetiske gave. Denne gaven er et kjennetegn på den siste menigheten og viste seg i Ellen G. Whites virksomhet. Som Herrens budbærer, er det hun skrev en varig og autoritativ kilde med sannhet som trøster, veileder, underviser og irettesetter menigheten. Hennes skrifter gjør det klart at Bibelen er standarden som alle læresetninger og all erfaring må testes mot. 
(Joel 3:1-2; Apostlenes gjerninger 2:14-21; Hebreerne 1:1-3; Åpenbaringen 12:17; 19:10).

19. Guds lov
De store prinsippene i Guds lov er uttrykt i de ti bud og kom til syne i Kristi liv. De uttrykker Guds kjærlighet og vilje og forteller hvordan menneskene skal leve og behandle hverandre. De gjelder for alle mennesker til alle tider. Budene danner grunnlaget for Guds pakt med sitt folk og er Guds målestokk i dommen. Gjennom Den hellige ånds påvirkning påpeker budene synd og får oss til å føle behovet for en frelser. Frelsen gis helt og holdent av nåde og ikke på grunn av gjerninger, men dens frukt viser seg i lydighet mot budene. Denne lydigheten utvikler kristen karakter og gir en følelse av velvære. Den er et tegn på vår kjærlighet til Herren og vår omsorg for våre medmennesker. Troens lydighet demonstrerer Kristi kraft til å omdanne liv og slik styrker den det kristne vitnesbyrd. 
(2 Mosebok 20:1-17; Salmene 40:8-9; Matteus 22:36-40; 5 Mosebok 28:1-14; Matteus 5:17-20; Hebreerne 8:8-10; Johannes 15:7-10; 1 Johannes 5:3; Romerne 8:3-4; Salmene 19:6-13; Efeserne 2:8-10).

20. Sabbaten
Etter skapelsens seks dager hvilte Skaperen på den sjuende dagen og innstiftet sabbaten som en gave til alle mennesker og som et minne om skapelsen. Det fjerde budet i Guds uforanderlige lov krever at vi helligholder denne sjuende dags sabbaten som en dag til hvile, tilbedelse og tjeneste i harmoni med den undervisning og det eksempel Jesus gav, han som er Herre over sabbaten. Sabbaten er en dag hvor en kan glede seg over fellesskapet med Gud og hverandre. Den er et symbol på vår gjenløsning i Kristus, et tegn på vår helliggjørelse, et uttrykk for vår troskap og en forsmak på en evig framtid i Guds rike. Sabbaten er Guds varige tegn på hans evige pakt mellom ham og hans folk. Ved å overholde denne hellige tiden med glede fra kveld til kveld, fra solnedgang til solnedgang, feirer vi Guds gjerning i skapelsen og gjenløsningen. 
(1 Mosebok 2:1-3; 2 Mosebok 20:8-11; Lukas 4:16; Jesaja 56:5-6; 58:13-14; Matteus 12:1-12; 2 Mosebok 31:13-17; Esekiel 20:12, 20; 5 Mosebok 5:12-15; Hebreerne 4:1-11; 3 Mosebok 23:32; Markus 1:32).

21. Kristen forvaltning
Vi er Guds forvaltere. Han har betrodd oss tid og muligheter, evner og eiendeler, og jordens grøde og ressurser. Vi er ansvarlige overfor ham for at alt dette blir brukt på en riktig måte. Vi erkjenner Guds eiendomsrett ved at vi trofast tjener ham og våre medmennesker og ved å gi tilbake tiende og gi gaver til evangeliets forkynnelse og hans menighets underhold og vekst. Å være forvalter er en forrett Gud har gitt, så vi kan bli styrket i kjærlighet og seire over selviskhet og begjær. Forvalteren gleder seg over de velsignelser andre får på grunn av hans troskap. 
(1 Mosebok 1:26-28; 2:15; 1 Krønikebok 29:14; Haggai 1:3-11; Malaki 3:8-12; 1 Korinterbrev 9:9-14; Matteus 23:23; 2 Korinterbrev 8:1-15; Romerne 15:26-27).

22. Kristen livsførsel
Vi er kalt til å være et gudfryktig folk som tenker, føler og handler i harmoni med himmelens prinsipper. For at Ånden skal kunne gjenskape Herrens karakter i oss, må vi bare være med på det som fører til Kristuslik renhet, helse og glede i våre liv. Det betyr at all vår fornøyelse og underholdning må svare til den høyeste standard for kristen smak og skjønnhet. Selv om vi erkjenner kulturelle ulikheter, må vi kle oss enkelt, sømmelig og smakfullt, som det passer seg for dem som oppfatter at den sanne skjønnhet ikke består av ytre stas, men av den uforgjengelige skjønnheten av et mildt og rolig sinn. Det betyr også at vi må ta vare på kroppen vår på en forstandig måte, fordi kroppen er et tempel for Den hellige ånd. Sammen med tilstrekkelig bevegelse og hvile, må vi velge den sunnest mulige kost, og holde oss borte fra å spise det Bibelen klassifiserer som uren mat. Fordi alkoholholdige drikker, tobakk, narkotiske stoffer og en uansvarlig bruk av medikamenter skader kroppen, må vi også holde oss borte fra dette. I stedet bør vi være med på slikt som leder både våre tanker og vår kropp til lydighet mot Kristus, som ønsker at vi skal ha god helse, glede og alt godt. 
(Romerne 12:1-2; 1 Johannes 2:6; Efeserne 5:1-21; Filipperne 4:8; 2 Korinterbrev 10:5; 6:14-7:1; 1 Peter 3:1-4; 1 Korinterbrev 6:19-20; 10:31; 3 Mosebok 11:1-47; 3 Johannes 2).

23. Ekteskapet og familien
Ekteskapet ble innstiftet av Gud i Eden og bekreftet av Jesus til å være en livslang forbindelse mellom en mann og en kvinne i et fellesskap preget av kjærlighet. For den kristne er ekteskapsløftet gitt både til Gud og ektefellen. Ekteskap bør kun inngås mellom parter som har den samme tro. Dette fellesskapet er bygd på gjensidig kjærlighet, ærbødighet, respekt og ansvarlighet. Det skal gjenspeile kjærligheten, helligheten, samholdet og det ubrytelige fellesskapet mellom Kristus og hans menighet. Jesus lærte at den som skiller seg fra sin ektefelle for annen årsak enn utukt, og gifter seg med en annen, driver hor. Selv om forholdene i enkelte familier ikke svarer til idealet, kan ektefeller som fullt ut knytter seg til hverandre i Kristus, oppnå et fellesskap preget av kjærlighet ved Åndens ledelse og menighetens støtte. Gud velsigner familien og det er hans hensikt at dens medlemmer skal hjelpe hverandre fram mot full modenhet. Foreldre skal oppdra sine barn til å elske og lyde Herren. Ved ord og eksempel skal de lære dem at Kristi disiplin er grunnlagt på en kjærlighet som alltid preges av medfølelse og omsorg, og at han ønsker at de skal bli lemmer på hans legeme, som er Guds familie. At samholdet i familien blir bedre, er ett av kjennetegnene på det evangelium som forkynnes i de siste dager. 
(1 Mosebok 2:18-25; Matteus 19:3-9; Johannes 2:1-11; 2 Korinterbrev 6:14; Efeserne 5:21-33; Matteus 5:31-32; Markus 10:11-12; Lukas 16:18; 1 Korinterbrev 7:10-11; 2 Mosebok 20:12; Efeserne 6:1-4; 5 Mosebok 6:5-9; Ordspråkene 22:6; Malaki 4:5-6).

24. Kristi tjeneste i den himmelske helligdom
I himmelen er det en helligdom, det sanne tabernakel som Herren har reist, og ikke et menneske. Der gjør Kristus tjeneste for vår skyld og gjør godene av hans sonende offer som én gang for alle ble ofret på korset, tilgjengelig for de troende. Han ble innsatt som vår store øversteprest og begynte sin tjeneste som mellommann ved sin himmelfart. I 1844, ved slutten av den profetiske perioden på 2300 kvelder og morgener, begynte Jesus den andre og siste fasen av sin soningstjeneste. Den innebærer en undersøkende dom som utgjør en del av den endelige utrydding av all synd, slik det ble symbolsk framstilt ved rensingen av den gamle hebraiske helligdommen på den store soningsdagen. I den forbilledlige tjenesten ble helligdommen renset med blod fra offerdyrene, mens de himmelske ting blir renset ved det fullkomne offer, av Jesu blod. Den undersøkende dom vil åpenbare for himmelske vesener hvem blant de døde som sovnet inn i Kristus, og hvem som derfor i ham er verdige til å få del i den første oppstandelsen. Den vil også vise hvem blant de levende som er i Kristus, hvem som holder seg til Guds bud og troen på Jesus, og derfor i ham er klar til å bli tatt med til hans evige rike. Denne domshandlingen stadfester at Gud er i sin fulle rett når han frelser de som tror på Jesus. Den forteller at de som har forblitt lojale mot Gud, skal motta riket. Avslutningen av denne tjenesten til Kristus vil markere slutten av den menneskelige nådetid før Kristi annet komme. 
(Hebreerne 8:1-5; 4:14-16; 9:11-28; 10:19-22; 1:3; 2:16-17; Daniel 7:9-27; 8:13-14; 9:24-27; 4 Mosebok 14:34; Esekiel 4:6; 3 Mosebok 16; Åpenbaringen 14:6-7; 20:12; 14:12; 22:12).

25. Kristi annet komme
Kristi annet komme er menighetens salige håp og evangeliets store høydepunkt. Frelserens gjenkomst blir virkelig, personlig, synbar og verdensomspennende. Når han kommer tilbake, blir de rettferdige døde vekket opp. Sammen med de rettferdige som lever, blir de herliggjort og ført til himmelen, mens de urettferdige vil dø. Det at nesten alle profetier som dekker historien fram til de siste tider, på det nærmeste er fullstendig oppfylt, sammen med de rådende forholdene i verden, indikerer at Kristi gjenkomst er nært forestående. Tidspunktet for denne begivenheten har ikke blitt åpenbart, og vi er derfor blitt oppfordret til alltid å være beredt. 
(Titus 2:13; Hebreerne 9:28; Johannes 14:1-3; Apostlenes gjerninger 1:9-11; Matteus 24:14; Åpenbaringen 1:7; Matteus 24:43-44; 1 Tessaloniker 4:13-18; 1 Korinterbrev 15:51-54; 2 Tessaloniker 1:7-10; 2:8; Åpenbaringen 14:14-20; 19:11-21; Matteus 24; Markus 13; Lukas 21; 2 Timoteus 3:1-5; 1 Tessaloniker 5:1-6).

26. Døden og oppstandelsen
Syndens lønn er døden, men Gud som alene er udødelig, vil gi evig liv til de frikjøpte. Inntil den dagen er døden en ubevisst tilstand for alle mennesker. Når Kristus, vårt liv, åpenbarer seg, vil de rettferdige som er blitt levende, og de rettferdige som lever, bli herliggjort og rykket opp for å møte Herren. Den andre oppstandelsen, som er oppstandelsen av de urettferdige, finner sted tusen år senere. 
(Romerne 6:23; 1 Timoteus 6:15-16; Forkynneren 9:5-6; Salmene 146:3-4; Johannes 11:11-14; Kolosserne 3:4; 1 Korinterbrev 15:51-54; 1 Tessaloniker 4:13-17; Johannes 5:28-29; Åpenbaringen 20:1-10).

27. Tusenårsriket og utryddingen av synd
Tusenårsriket er den tusenårige perioden mellom den første og den andre oppstandelsen, hvor Kristus hersker i himmelen sammen med sine frelste. I denne tidsperioden blir de onde døde dømt. Jorden vil være fullstendig forlatt, uten noe levende menneske, men bebodd av Satan og hans engler. Ved avslutningen av de tusen år kommer Kristus sammen med de frelste og den hellige by ned fra himmelen til jorden. De urettferdige døde blir vekket til live, og sammen med Satan og hans engler omringer de byen. Men ild fra Gud vil fortære dem og rense jorden. Da vil universet for all tid være befridd for synd og syndere. 
(Åpenbaringen 20; 1 Korinterbrev 6:2-3; Jeremia 4:23-26; Åpenbaringen 21:1-5; Malaki 4:1; Esekiel 28:18-19).

28. Den nye jord
På den nye jord, hvor rettferdighet bor, vil Gud skape et evig hjem for de frelste, og i fullkomne omgivelser skal de oppleve evig liv, kjærlighet, lykke og utvikling sammen med ham. Gud skal selv bo sammen med sitt folk. Lidelse og død er borte. Den store konflikten er slutt, og synd finnes ikke lenger. Alt, fra det levende til det livløse, erklærer at Gud er kjærlighet, og han skal herske i all evighet. Amen. 
(2 Peter 3:13; Jesaja 35; 65:17-25; Matteus 5:5; Åpenbaringen 21:1-7; 22:1-5; 11:15).