Å snekre seg en identitet: Elementer og tenkning som former Syvendedags Adventisters identitet

Da en av de første lederne for Adventistkirken, William Ambrose Spicer ble spurt, «Hva ville du ha vært om du ikke var en Syvendedags Adventist?», forventet man nok et annet svar enn det man fikk. Uten å nøle svarte han, «jeg ville ha vært skamfull».

Skamfull? Hvorfor? Hva er en Syvendedags Adventist? Hvorfor valgte vi det navnet? Hvorfor må vi ha et navn i det hele tatt? En av historiene fra 2 Mosebok illustrerer spørsmålene rundt vår identitet: 

I etterkant av de voldsomme oppgjørene etter at Israel danset rundt gullkalven ved foten av Sinaifjellet, sa Gud til Moses at han skulle ta med seg Israel til det lovede land. Men Moses var uvillig til å gjøre det alene. Han ville gjøre det bare dersom Gud gikk med dem. 

I 2 Mosebok kapittel 33 finner vi en tredelt samtale mellom Moses og Gud, og vi oppdager det nære forholdet mellom de to, denne lederens inntrengende ønske om å kjenne Gud, og også hemmeligheten til vår identitet. 

Første del (2 Mosebok 33:12-14)
Moses begynner med å definere sitt problem, «Se, du sier til meg: Før dette folket opp! Men du har ikke latt meg vite hvem du vil sende med meg.» Moses er fremdeles rystet etter det budskapet Gud gav ham i vers 1-3 «Dra nå bort herfra, både du og det folket som du har ført opp fra landet Egypt, til det landet som jeg med ed har lovt Abraham, Isak og Jakob, da jeg sa: Din ætt vil jeg gi det. Jeg vil sende en engel foran deg og drive ut kana'aneerne, amorittene og hetittene og ferisittene og hevittene og jebusittene. Dra opp til et land som flyter med melk og honning. Jeg vil ikke selv dra opp med deg, for du er et hårdnakket folk. Jeg ville da komme til å ødelegge deg på veien.»

Etter denne uttalelsen ydmyket Israel seg og tok av seg smykkene sine, slik Gud bad dem om, og på nytt la Moses fram sitt ønske for Gud. I vers 12 minner han Gud på hva han har lovet, «… du selv har sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne.»

«Dersom jeg nå har funnet nåde for dine øyne, så la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne.» Her formulerer Moses en underlig sirkulær beskrivelse av hvordan man kan kjenne Gud. 
 1. «Dersom jeg nå har funnet nåde
 2. la meg se din VEI,
 3.så jeg kan kjenne DEG, 
 4. (så jeg kan) finne nåde…»
Vi blir kjent med Gud ved å se hans VEI, og denne prosessen fører oss inn i et forhold som beskrives som å «finne nåde». 

Så minner Moses Gud på noe annet. «Og kom i hu at dette folket er ditt folk!» (2 Mosebok 33:13). Dette kan være et tilbakeblikk på den befalingen Gud gav i vers 1, «Dra nå bort herfra, både du og det folket som DU har ført opp fra landet Egypt» (2 Mosebok 33:1). Men disse ordene må ha blitt revet ut av Moses’ hjerte på grunn av Guds budskap i det forrige kapitlet, «Da sa Herren til Moses: Skynd deg og stig ned! Ditt folk, som du har ført opp fra landet Egypt, har gjort en skammelig ting. De har allerede veket av fra den veien jeg bød dem å vandre! De har gjort seg en støpt kalv, den har de tilbedt og ofret til og sagt: Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt» (2 Mosebok 32:7-8).

Så svarer Gud mildt, «Da sa han: Mitt åsyn (min tilstedeværelse) skal gå med, og jeg vil føre deg til hvile» (2 Mosebok 33:14).

Andre del (2 Mosebok 33:15-17)
Men Moses gir seg ikke så lett. «Men han sa til ham: Dersom ditt åsyn ikke går med, da la oss ikke dra opp herfra!» (2 Mosebok 33:15). Med andre ord: «Jeg vil ikke lede DITT folk en mil eller en kilometer, hvis ikke du er vår leder.» Og så begrunner han det: «Hvordan kan jeg da vite at jeg har funnet nåde for dine øyne, jeg og ditt folk, hvis ikke du går med oss, slik at jeg og ditt folk blir æret framfor alle folkeslag på jorden?» (2 Mosebok 33:16). Det er selve Guds tilstedeværelse som identifiserer oss fra alle andre folk. Det er hans TILSTEDEVÆRELSE som gir oss IDENTITET.

Herren forsikrer Moses, «Også det du nå ber om, vil jeg gjøre. For du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn» (2 Mosebok 33:17).

Tredje del (2 Mosebok 33:18-23)
Disse løftene fra Gud gav Moses mot til å be om en ting til: «La meg da få se din HERLIGHET!» (2 Mosebok 33:18). «Du har lovt at ditt ansikt, din tilstedeværelse, skal gå med oss – Vis meg.»

Og Gud svarer, «Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn» (2 Mosebok 33:19). Og hva er den godheten? «For jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over», forsikrer Gud (2 Mosebok 33:19). Men hva med Guds ansikt? «Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve» (2 Mosebok 33:20). Men «Tett ved meg er et sted, still deg der på klippen. Og når min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. Så vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se» (2 Mosebok 33:21-23).

Sammendrag
1. Å se Guds vei er det samme som å kjenne ham, (vers 13). Moses sier: «la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg».

2. Navnet til et menneske beskriver dets vei. I vers 19 bekrefter Gud at hans navn er hans karakter – hans vei. Slik blir navnet ens identitet.

3. Guds tilstedeværelse hos oss definerer vår vei, og blir derfor vår identitet og skiller oss fra andre, (vers 16).

Stanley D. Hickerson.