Her skal vi si litt om hver av de 66 bøkene og gi noen stikkord om hva du kan vente å finne der. I en slik kort oversikt er det vanskelig å bestemme hva man skal ta med, og dette er selvsagt ingen erstatning for selv å lese Bibelen. Men hvis du ønsker en liten orientering og "forhåndsvisning" av hva de forskjellige bøkene handler om, kan dette være til hjelp. Vi tar da disse bøkene i den rekkefølgen du finner dem i en vanlig, norsk Bibel, men du må huske på at dette ikke nødvendigvis er kronologisk. Hvis du ønsker å vite litt mer om historie og kronologi, kan du blant annet finne det i en bibelkommentar eller en bibelhåndbok.

Det gamle testamentet

Mosebøkene: Disse fem bøkene begynner med beretningen om skapelsen og syndefallet. Så følger vi historien frem til den store vannflommen, og senere til Guds kall til Abraham om å bli stamfaren til et folk som Gud på en særskilt måte ville lede. Vi får høre om hvordan Abrahams familie bosetter seg i Kaanan, og senere får et langt opphold i Egypt. Her vokser de til et tallrikt folk, som egypterne til slutt gjør til slaver. Så kommer frigjøringen og vandringen gjennom ørkenen tilbake til det lovede landet, Kanaan. Under ørkenvandringen fikk folket de ti bud, og Gud gav dem lover og forskrifter både om det sivile og religiøse livet. Ved slutten av 5. Mosebok står Israels folk på grensen til Kanaans land.

Josvas bok: Josva var Moses' etterfølger som Israels leder, og denne boken beskriver hvordan Israel inntok Kanaan, fordelte landet mellom stammene og etablerte seg der. Boken slutter med Josvas appell til nasjonen om å være trofaste mot den Gud som hadde ledet dem. Josva stiller dem på valg og gir dem sitt eget vitnesbyrd: "velg i dag hvem dere vil tjene .... Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren." (Jos 24,15).

Dommerne: Denne boken omhandler en turbulent periode i Israels historie. På grunn av frafall fra Gud opplevde nasjonen mange problemer, blant annet gjentatte invasjoner fra nabofolk. Gud sendte ledere som kalles "dommere", for å kalle Israel tilbake til troskap mot ham. Blant disse var Otniel, Debora, Gideon og Samson. Israels historie i denne perioden fortoner seg som en berg-og-dal-bane, med fred og fremgang når de fulgte gudfryktige dommeres lederskap, men nedturer og ulykke når de gikk sine egne veier.

Ruts bok er en liten juvel i Det gamle testamentet som forteller om en hengiven og edel kvinne fra en annen nasjon (Moab) som gjennom giftermål blir en del av Israel. Ikke bare det, men hun blir stammor til kong David, og derved er det i hennes ætt Messias blir født. Vel hadde Gud valgt Israel som sitt spesielle folk, men hverken da eller nå betyr det at han holder andre mennesker utenfor.

1. og 2. Samuelsbok forteller Israels historie fra Samuels tid – han som var den siste av dommerne – og dekker det meste av kong Davids regjeringstid. Da Samuel ble gammel, ønsket folket en konge. Saul ble salvet som den første kongen, men etter en lovende begynnelse endte det med frafall fra Gud. David ble den neste kongen, og på tross av sitt moralske fall (se 2 Sam 11 og 12), står han som Israels største konge. Under David ble landets grenser utvidet, og grunnlaget for fred og velstand ble lagt.

1. og 2. Kongebok: Den første av disse bøkene omhandler kong Salomos regjeringstid, som politisk og økonomisk ble nasjonens glansperiode. Salomo begynte godt, da han fremfor rikdom valgte å be Gud om visdom. Det var han som stod for byggingen av det første tempelet i Jerusalem, et storslått byggverk som ble senter for det religiøse livet. Men senere forfalt hans styre, og da han døde, var folket i opprørsstemning. Riket ble delt i to, med Juda i sør og Israel i nord. Mange av kongene i begge riker beskrives som personer som "gjorde det som var ondt i Herrens øyne" og ledet folket til frafall. Flere profeter stod frem i denne perioden, og de søkte å kalle folket til omvendelse.

Andre Kongebok beskriver nasjonens siste dager, med åndelig frafall, økonomisk og sosialt forfall og tap av politisk makt. Nordriket, Israel, falt for Assyria i 722 f. Kr. og sørriket, Juda, ble invadert av Babylon i flere omganger og måtte til sist gi fullstendig tapt i 586 f. Kr.

1. og 2. Krønikebok gjenforteller mye av historien fra de to Kongebøkene. 1. Krønikebok er spesielt opptatt av Davids regjeringstid. 2. Krønikebok fokuserer på Judas historie under kong Salomo, på byggingen av tempelet, men også på hvordan nasjonen likevel etter hvert vek av fra sine religiøse prinsipper. Som i Kongebøkene ender historien her med Judarikets undergang.

Esras bok forteller om jødene (fra Judariket) som fikk lov til å vende tilbake til sitt land fra fangenskapet i  Babylon for å gjenoppbygge Jerusalem, ta opp igjen gudsdyrkelsen og gjenreise tempelet. Dette arbeidet "gikk ikke på skinner", og presten Esra fikk streve både med motstand fra nabofolk og frafall i sin egen nasjon. Esra la stor vekt på at gjenoppbyggelsen av landet måtte gå hånd i hånd med en åndelig fornyelse.

Nehemjas bok: Nehemja kom fra Babylon til Jerusalem og ble stattholder i Judea. Han gjorde en stor og viktig innsats for gjenopprettelsen av den jødiske staten etter det babylonske fangenskapet. Under ham ble Jerusalems murer gjenoppbygget, og han gjennomførte reformer i gudstjenesten og det religiøse livet i landet. Mange bibelforskere mener at Esra er forfatteren av både Nehemjas og Esras bok. Begge disse bøkene illustrerer hvordan gudfryktige, energiske ledere har stor innflytelse når det gjelder å lede en nasjon på Guds veier.

Esters bok forteller om hvordan en modig, ung kvinne spilte en avgjørende rolle for å redde sitt folk i en krise. Hun var en jødisk fange i Medo-Persia og ble på grunn av sin klokskap og skjønnhet valgt til dronning av kong Ahasverus. Da en sammensvergelse truet jødene, grep hun inn, med fare for sitt eget liv, og reddet folket fra å bli utryddet. Hennes fosterfars utfordring til henne, da hun vurderte om hun skulle sette sitt eget liv i fare, er en tekst som siden har oppmuntret mange til å gjøre store ting for Gud: "For om du tier i denne tiden, vil hjelp og redning komme til jødene fra et annet sted, mens du og ditt farshus vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?" (Est 4,14).

Jobs bok er den første i en rekke av poetiske bøker i Det gamle testamentet. Hebraisk poesi kjennetegnes ikke av enderim, men av parallellisme. Det vil si parvise utsagn som sier det samme, men på en forskjellig måte. Det kan være en gjentakelse av det første utsagnet med forskjellige ord, en kontrast til det første, eller en fullførelse/utvidelse av en tanke.

Temaet i Jobs bok er lidelsens problem. Gjennom en serie tragedier mister Job nesten alt han har - sine eiendeler og sine barn - og til slutt blir han selv rammet av en alvorlig og smertefull sykdom. Selv om mange prøver å finne årsaker til alle disse lidelsene, er Job ikke tilfreds med lettvinte løsninger. Enda han ikke forstår hvorfor dette skulle ramme ham, holder han fast ved troen på Gud. Boken gir egentlig ingen forklaring på det ondes eksistens. Men et hovedpoeng er at det onde ofte er tilfeldig og rammer urettferdig - fordi synd pr. definisjon er urettferdig i mål, virkemidler og konsekvens, og fordi Satan, syndens opphav, ikke er opptatt av rettferdighet. Men Gud er med gjennom alle livets skiftende forhold, og en gang skal han få det siste ordet i kampen mellom det onde og det gode. Det er Job sikker på: "Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet." (Job 19,25).

Salmene er på mange måter Det gamle testamentets mest "populære" bok. Det er ikke for ingenting at mange Nytestamenter tar med denne boken sammen med Det nye testamentets skrifter. Israels konge, David, står som forfatter for mange av salmene. I gammeltestamentlig tid ble disse poetiske perlene sunget ved festreisene og gudstjenesten, ofte akkompagnert av forskjellige instrumenter. Det sentrale temaet er at vi mennesker opplever motgang, skuffelser, lidelse og sorg, men likevel kan vi alltid stole på Gud og vende oss til ham. Noen av salmene gjenspeiler menneskets mørke og motløshet, mens andre gir uttrykk for glede og takknemlighet gjennom pris til Gud.

Salomos ordspråk hører med til det som ofte kalles "visdomslitteraturen". I denne boken finner vi ordtak og visdomsord fra flere kilder, mange av dem fra kong Salomo. En grunnleggende tanke i denne boken er at sann visdom begynner med gudsfrykt og ikke finnes i menneskelig innsikt alene. Boken er ikke en avhandling om visdom i filosofisk forstand, men den er opptatt av praktiske prinsipper som gudsfrykt, flid, ærlighet, ydmykhet, renhet, måtehold og nøysomhet.

Forkynneren inneholder også mye som sannsynligvis kommer fra kong Salomos penn. Boken er skrevet fra en moden manns perspektiv, en som ser tilbake på en lang livserfaring. Konklusjonen er at et liv uten Gud mangler mening, og at hverken makt, rikdom eller stor kunnskap er verd noe i seg selv. Uten Gud er alt tomhet.

Høysangen er en vakker kjærlighetssang som beskriver Salomos hengivenhet til en ung jente og hennes kjærlighet til ham. Diktet bruker mange beskrivende bilder hentet fra de lokale omgivelsene og Østens kultur. Noen ser også i denne sangen symboler som illustrerer forholdet mellom Gud og hans folk som flere steder i Bibelen blir sammenliknet med forholdet mellom en mann og hans brud.

Jesajas bok er den første av de såkalte "store" profetene, et uttrykk som først og fremst henspeiler på lengden av deres bøker. De andre "store" er Jeremia, Esekiel og Daniel.

Jesajas budskaper var først og fremst rettet mot sørriket, Juda. Som så mange av de andre profetene var han opptatt både av å peke på folkets frafall og behovet for reform, så vel som å gi oppmuntring og trøst. Jesaja kalles ofte "evangelieprofeten" siden mange av hans budskaper pekte frem til den kommende Messias, Jesus, og den frelse han skulle bringe.

Jeremia profeterte også i sørriket, Juda, og hans virksomhet dekker den siste epoken i Judarikets historie, før Babylon inntok landet og bortførte de fleste av folket. Han kaller nasjonen til anger og reform for at de, om mulig, skulle bli spart for undergangen. Men ettersom frafallet tiltar, blir det klart at Guds dom, ved babylonernes hånd, ikke kan avverges, og profeten oppfordrer dem da til å godta straffen og føye seg under Guds hånd. Jeremia legger vekt på hjertets religion, det ekte og indre, i motsetning til ytre former og tomme seremonier. Han omtaler "den nye pakt", der Guds lov er skrevet i hjertet (Jer 31,31-34).

Klagesangene er en sørgesang som uttrykker bedrøvelsen og fortvilelsen over Judas og Jerusalems ødeleggelse. Men håpløsheten får ikke ta overhånd, for Gud lever, og "Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor." (Klag 3,22.23).

Esekiel var en av dem som ble tatt til fange under den andre invasjonen fra Babylon (597 f. Kr), og det meste av hans virksomhet foregikk i Babylon. Etter den første invasjonen hadde folket i Juda fortsatt sitt opprør mot Gud, og selv de mange som etter hvert ble fanger i Babylon hadde vanskelig for å godta straffen. Esekiels budskaper klargjør hva Gud ønsket å lære folket gjennom fangenskapets bitre erfaring. Profeten viser at Guds straffedommer alltid er krydret med nåde og har en frelsende hensikt, og han kalte folket til omvendelse og til å godta Guds disiplin.

Daniels bok kalles ofte Det gamle testamentets "apokalypse" fordi den har mye til felles med Det nye testamentets apokalypse, Johannes' åpenbaring. Et apokalyptisk skrift kjennetegnes blant annet av utstrakt bruk av symboler og fokus på endetidsbegivenheter og Guds inngrep for å overvinne ondskapen og frelse sitt folk.

Daniels bok har en historisk og en profetisk del. Den historiske delen forteller om Daniel og hans venners opplevelser ved kongens hoff i Babylon, men også her finner vi forutsigelser om fremtiden, blant annet i kong Nebukadnesars drøm som Daniel utla. Den profetiske delen inneholder en rekke forutsigelser som er blitt oppfylt med stor nøyaktighet i historien. Noen av profetiene strekker seg langt inn i fremtiden i forhold til Daniels tid, slik som Daniels syn (beskrevet i kapittel 9) som blant annet forutsier årstall for begivenheter i Jesu liv. Jesus gav denne boken en spesiell anbefaling og oppmuntret oss til å forstå den (Matt 24,15).

Daniels bok forteller oss at en allmektig Gud har sin hånd i historiens gang og at han en dag vil "opprette et rike som aldri i evighet går til grunne" (Dan 2,44).

Hoseas bok er den første av de såkalte "små" profetene - igjen et uttrykk som til en viss grad henspeiler på bøkenes lengde. Disse profetenes virksomhet var først og fremst rettet mot Israel og Juda, men noen av dem kom også med budskaper som angikk andre nasjoner.

Hoseas virksomhet var konsentrert om nordriket, Israel. Han appellerte til folket om å vende om og være trofaste mot den Gud som var trofast mot dem. Han opplevde selv utroskap fra sin kone, men tilgav og tok henne tilbake og ble på den måten selv en talende illustrasjon på forholdet mellom Gud og Israels folk. Dessverre fikk han lite gehør for sine budskaper, og i 722 f. Kr. ble landet erobret av assyrerne og de fleste innbyggerne bortført til Assyria.

Joel arbeidet i sørriket, Juda. Et hovedtema i hans bok er "Herrens dag" - en dag som noen av folket så frem til som den dagen da Gud ville straffe hedningene, men utfri jødene. Joel minnet dem om at Herren ville la straff ramme alle som hadde vendt seg bort fra Gud, uansett nasjonalitet. Men han så også frem til at mange ville ta imot Guds Ånd før denne dommens dag, og at mange ville "tale profetord" og slik være med til å kalle andre til omvendelse. Guds ønske er alltid å frelse, og "hver den som påkaller Herrens navn [skal], bli berget (Joel 3,5).

Amos var en gjeter fra Juda som spesielt ble kalt til å være en budbærer for Gud i nordriket, Israel, men som også rettet sin oppmerksomhet mot sitt eget land og mot omkringliggende nasjoner. Gjennom sine syner fikk han advarsler som han bar frem. Profetens irettesettelser var særskilt rettet mot de rike som levde et utsvevende liv i luksus og som undertrykte de fattige i landet. I hans bok finner vi et viktig utsagn om hvorfor Gud kalte profeter: "Nei, Herren Gud gjør ikke noe uten å åpenbare sitt skjulte råd for sine tjenere profetene." (Amos 3,7). Og profetenes oppgave var å formidle Guds planer og råd til folket.

Obadja er en kort bok på bare ett kapittel som gjengir profetens syner om Guds dom over Edom og om Israels gjenreisning. Edomittene var etterkommere etter Esau, Jakobs bror, og hadde derfor samme stamfar som jødene. Likevel hadde edomittene oppført seg skammelig overfor sine "brødre". Som eksempel nevner profeten en ulykkesdag da edomittene, istedenfor å hjelpe, benyttet anledningen til å angripe og plyndre (se vers 10 - 15).

Jona fremstår som en nokså uvanlig profet. For det første prøvde han å rømme fra Gud da han fikk et budskap å bære fram i Ninive, assyrernes hovedstad. Etter å ha opplevd en storm på havet, å bli reddet ved å bli oppslukt av en stor fisk og siden å bli spydd opp på land, drog han til slutt til Nineve. Da folket i byen hørte på hans appell og omvendte seg, skulle man tro at Jona ville ha gledet seg over den positive responsen. Men isteden satte han seg ned og var sint på Gud fordi han hadde spart byen og ikke hadde ødelagt den slik Jona hadde profetert.

I sin appell til Jona gir Gud en klar beskjed om sitt forhold til alle mennesker på jorden - og til dyrene. Selv om assyrerne var Israels fiender og var skyldige i mang en udåd, hadde Gud omsorg for dem: "Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?" (Jona 4,11.)

Mika profeterte i Judariket i kongene Jotam, Akas og Hiskias regjeringstid, men hadde også budskaper til Israel i nord. Under kong Akas opplevde Juda et frafall som knapt har sidestykke i nasjonens historie. Kongen gjorde seg skyldig i avgudsdyrkelse og umoralske handlinger av verste slag. Presteskapet var ikke stort bedre, men stod for en religion som opprettholdt ytre former mens innholdet var gjennområttent. Adelen og de rike levde i luksus og undertrykte de fattige. Mot dette hevet profeten en tydelig protest. Han la vekt på sann religion, "at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud" (Mika 6,8). Mikas arbeid, og kanskje andre innflytelser, bar frukt. Under kong Hiskia kom et reformarbeid i gang, for han "satte sin lit til Herren, Israels Gud. Verken før eller siden har det vært hans like blant alle kongene i Juda" (2 Kong 18,5). Hos Mika finner vi også en av de mest kjente profetiene om Messias (Mika 5,1).

Nahum talte om Guds rettferdighet og kjærlighet. Det meste av hans bok er et domsbudskap over Ninive, Assyrias hovedstad. Selv om Gud er langmodig, kan han ikke i lengden bære over med ondskap. Nahum må ses i sammenheng med Jona. Jonas forkynnelse hadde ført til positive reformer i Ninive, men fordi nasjonen vendte tilbake til sin ondskap, forutsier Nahum at den straffedommen som var blitt avverget, til sist må komme over byen. Men Gud vil se til sitt folk, for "Herren er god, et vern på nødens dag. Han tar seg av dem som søker tilflukt hos ham" (Nahum 1,7), og det vil Juda kunne oppleve.

Habakkuk profeterte i Judariket da den babylonske invasjonen var nær forestående. Han utfordrer Gud med et spørsmål han vet mange vil stille: Hvorfor vil Gud tillate at en ugudelig nasjon som Babylon skal bli hans redskap til å straffe Juda for deres frafall? Svaret han får er at Juda fortjener sin straff, og at det kan bli til beste for nasjonen, men det fritar ikke Babylon fra ansvaret for deres synder. Gjennom Habakkuk gjør Gud det klart at alle som holder fast ved sitt opprør mot ham, vil gå til grunne, men den som i tillit underkaster seg Guds rettferdighet, vil få frelse og liv. Habakkuk legger vekt på det som apostelen Paulus gjorde til sitt hovedtema og som han uttrykte med et sitat fra Hab 2,4: "Men den rettferdige skal leve ved sin troskap" (Se Rom 1,16.17; Gal 3,11; Hebr 10,38.39.)

Sefanja, i likhet med Joel, fokuserer på "Herrens dag". Han skrev sitt budskap en gang etter at Nord-riket, Israel, hadde falt til Assyria, men før Babylon begynte sine hærtog mot Juda. Han advarte både Juda og omkringliggende nasjoner om at "Herrens dag" ville bli en ulykkesdag for dem som stod Gud imot, men en dag med frelse og utfrielse for dem som hadde valgt troskap mot Gud. Profetens hensikt er å mane til omvendelse, til å søke Herren og legge vinn på rettferd og ydmykhet (se Sef 2,3). Løftet om frelse lyder vakkert også i denne boken: "Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd" (Sef 3,17).

Haggai var den første av profetene etter fangenskapet i Babylon. Etter 70 år i eksil hadde jødene fått lov til å vende tilbake til sitt land for å gjenreise Jerusalem og gjenoppbygge tempelet. Men de møtte mange hindringer, blant annet fra omkringliggende folkeslag som ikke var interessert i at de skulle etablere seg på nytt i landet. Til slutt gikk arbeidet på tempelet helt i stå. Mange tok vanskelighetene som et tegn på at dette ikke var den rette tiden til å bygge på tempelet, men gjorde det også til en unnskyldning for å bruke sine resurser på egne hus. Haggai forteller folket at noen av vanskelighetene de har opplevd har sammenheng med at de har forsømt Guds hus, og utfordrer dem til å se om de ikke ville oppleve velsignelser ved å prioritere Guds sak. Haggai fikk gehør for sin appell, og en mer positiv respons enn de fleste av profetene opplevde. Folket tok fatt på oppgaven, og på forholdsvis kort tid ble byggearbeidet fullført.

Sakarja var en yngre samtidig av Haggai. Hans særskilte oppgave var å inspirere de tilbakevendte jødene til innsats for å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Sakarja omtaler den lyse fremtiden som Gud ønsket å gi sitt folk, og som de kunne oppleve dersom de ville følge hans veier. Denne boken inneholder også flere forutsigelser om den kommende Messias. En vakker tekst hos Sakarja beskriver hva en nådig Gud tilbyr mennesker, som i likhet med øverstepresten Josva med rette står anklaget for synd: "Josva var kledd i skitne klær der han sto foran engelen. 4 Engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: «Ta av ham de skitne klærne!» Til Josva sa han: «Se, jeg tar bort din skyld og kler deg i festklær»" (Sak 3,3.4.)

Malaki er den siste boken i vårt Gamle testamente. Den er ikke nødvendigvis den siste boken, kronologisk sett, men Malaki levde sannsynligvis mot slutten av det femte århundre f. Kr., og det er mulig at han bar frem sine budskaper til jødene etter Nehemjas første periode som stattholder. Dette var en tid da folket igjen var på vei bort fra Gud (ca. 430 f. Kr.) Han forteller at mange av de vanskelighetene nasjonen opplevde, hadde sammenheng med frafallet, og han appellerer til folket om å vende tilbake til trofasthet mot Gud. Da skal de oppleve hans frelse: "Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol gå opp med legedom under sine vinger. Dere skal slippe ut og hoppe som kalver " (Mal 4,2).

Tiden mellom testamentene

Etter at den siste boken i Det gamle testamentet var skrevet (kanskje Esras bok), går det flere hundre år frem til Det nye testamentets første bok. Fra denne perioden finnes det også hebraisk litteratur, blant annet de såkalte apokryfiske skriftene, som noen bibler tar med mellom Det gamle og Det nye testamentet. Apokryfene er av en annen karakter enn de bøkene vi har beskrevet ovenfor, og mange kristne - blant annet de fleste protestanter - regner dem ikke som inspirerte skrifter. Om bakgrunnen for det protestantiske synet på apokryfene kan man lese mer om i kurset vårt "Bibelen - en levende bok".

Det nye testamentet

Det nye testamentet består av 27 bøker som alle ble skrevet i løpet av en 60-års periode fra 40-tallet i det første århundre e. Kr. Først står de fire evangeliene, deretter Apostlenes gjerninger, så følger brevene, eller "epistlene", og til sist kommer Johannes' åpenbaring. Evangeliene står først i våre bibler, og ordet "evangelium" betyr "gode nyheter". Disse fire skriftene er historien om den beste av alle nyheter, at Jesus kom til vår jord for å redde mennesker fra synd og død og gi oss evig liv. Evangeliene er opptatt av mer enn å gi oss historiske detaljer. Hovedhensikten er den Johannes beskriver slik: "Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disip-lene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn" (Joh 20,30-31).

Vi har fire evangelier som forteller den samme historien, men hvert av dem gjør det på sin egen måte. Det er som om fire forskjellige malere skulle male det samme motivet. De gjør det fra sin egen synsvinkel og legger vekt på forskjellige aspekter. Når vi ser alle maleriene, får vi et rikere og mer fullstendig bilde av den virkeligheten de fremstiller.

Matteus' evangelium står først blant de fire evangeliene, men mange bibelforskere mener Markus' evangelium var skrevet først. Matteus henviser ofte til messianske profetier i Det gamle testamentet. Han ser ut til å ha jødiske lesere spesielt i tanke og ønsket at de kulle se at Jesus var den Messias som deres "Bibel", Det gamle testamentet, hadde lovt. Jødene var særskilt opptatt av Messias' rolle som den seirende fyrsten og hadde vanskelig for å akseptere at han skulle måtte lide og dø, men Matteus viser at det ikke er noen motsetning mellom disse to tankene. Han gjengir mer av Jesu taler og prekener enn noen av de andre evangelistene og fremstiller Jesus som den store læreren. Faktisk har han bygget opp evangeliet sitt rundt fem store taler av Jesus - et ekko fra de fem mosebøkene. For Matteus er Jesus den nye store profeten som menneskene skal lytte til. I likhet med Lukas legger Matteus særskilt vekt på Jesus som Menneskesønnen.

Markus' evangelium er det korteste av de fire. Han skriver konsist og har det travelt med å få fortalt sin historie. Ordet "straks" og liknende uttrykk forekommer ofte hos ham. Mens Matteus bruker mye tid på å referere Jesu taler, er Markus den som gir det mest fullstendige bildet av Jesu liv. Han legger vekt på Jesu mirakler og ønsker å vise at de mange "tegn" og "under" underbygger at Jesus virkelig var Gud som var kommet i menneskelig skikkelse. Mye tyder på at Markus hadde ikke-kristne, kanskje spesielt romerne, i tanke da han skrev sitt evangelium, og at tegn på Jesu guddommelige storhet og makt ville ha overbevisende kraft for disse leserne.

Lukas' evangelium innleder med en "tilegnelse" til Teofilus - en person med et gresk navn (som betyr "Den som elsker Gud"). Dette er ett av flere momenter som tyder på at Lukas var spesielt interessert i å nå frem til grekerne, som var opptatt av å søke kunnskap om Gud. Lukas legger vekt på Jesus som det ideelle mennesket, og viser oss hvordan han aksepterte hedningene (ikke-jøder) og hadde omtanke for de fattige, barna og kvinnene, noe som også ville appellere til grekerne. Lukas er mest sannsynlig den samme som skrev Apostlenes gjerninger, og disse bøkene kunne gjerne kalles bind 1 og 2 av et verk om kristendommens opprinnelse og tidlige utvikling.

Johannes' evangelium. Mens de første tre evangeliene er ganske like, og av den grunn ofte kalles de "synoptiske" (de som ser fra samme synsvinkel), er Johannes evangelium på mange måter annerledes. Han viser mindre interesse for kronologi og ytre forhold, men fokuserer på betydningen av det Jesus sa og gjorde. Han ønsker å vise sine lesere hva Jesus stod for og hva hans lære innebar. Han legger stor vekt på å overbevise oss om at Jesus virkelig var sann Gud, samtidig som han var sant menneske. Og Johannes bruker mye plass på de siste begivenhetene i Jesu liv på jorden, hans lidelse, død og oppstandelse. Ti av de tjue-en kapitlene i hans evangelium handler om dette. I Johannes evangelium finner vi det som kanskje er Bibelens mest kjente og siterte ord, og som ofte kalles "Den lille Bibel": "For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv" (Joh 3,16).

Apostlenes gjerninger er historien om den første kristne menigheten og den utrolige fremgangen den hadde. I løpet av et halvt århundre ble det kristne budskapet spredd til det meste av den da kjente verden. Boken begynner med Jesu himmelfart. Så hører vi om apostelen Peters tale på den første pinsedagen da rundt tre tusen jøder forstod at Jesus var den Messias deres hellige skrifter hadde forutsagt. De ble omvendt og lagt til den kristne "menigheten" i Jerusalem. Snart førte forfølgelse til at de fleste kristne forlot Jerusalem, men de tok evangeliet med seg der de kom. Så møter vi Paulus, som ble omvendt fra å være en arg forfølger av de kristne til å bli en mektig forkjemper for kristendommen. Vi får høre om hans misjonsreiser der han sammen med forskjellige medarbeidere forkynner evangeliet vidt omkring - i Lilleasia, Hellas og Italia. Når Apostlenes gjerninger avsluttes, sitter Paulus i fengsel i Roma.

Romerne står først blant brevene, eller "epistlene", i Det nye testamentet. I alt er det 21 brev, de fleste av dem fra Paulus' penn. Dette er brev til kristne menigheter og enkeltpersoner som handler om spørsmål, utfordringer, problemer og det praktiske livet som kristen. Paulus skrev Romerbrevet for å forberede menighetene i Roma på sitt planlagte besøk, og for å styrke troen hos de kristne der. Han drøfter selve grunnlaget for evangeliet og slår fast at gjennom Guds nåde alene blir alle som tror på Jesus reddet fra synd og død. Tilgivelse og evig liv er Guds gaver, og vi kan ikke fortjene det med våre prestasjoner eller anstrengelser. Men den som er tilgitt ønsker å leve i lydighet mot Gud i takknemlighet for hans kjærlighet.

1. og 2. Korinterbrev. Paulus hadde selv tilbrakt 18 måneder i Korint i Hellas, og hadde spilt en viktig rolle i å etablere den kristne menigheten der. Det første brevet hadde to hovedformål: For det første inneholdt det irettesettelse på grunn av frafall og praksis som gikk på tvers av evangeliets lære. For det andre svarte Paulus på en del spørsmål som medlemmer hadde reist, blant annet om ekteskapet, om mat og avgudsdyrkelse og om gudstjenestens innhold og form. Han gikk også i rette med noen som tvilte på oppstandelsen fra de døde, og han slo fast at troen på oppstandelsen er grunnleggende for den kristne. I dette brevet finner vi også Paulus' uovertrufne beskrivelse av hva kjærlighet er. Tre dyder rager over alle andre: tro, håp og kjærlighet, "men størst blant dem er kjærligheten" (1 Kor 13,13).

Det andre brevet ble skrevet noen uker senere, etter at Paulus hadde fått en rapport tilbake fra Korint som tydet på at det første brevet hadde hatt sin virkning. Nå skriver Paulus for å understreke at han tidligere hadde skrevet for å irettesette dem fordi han var glad i dem, og fordi det var hans ansvar som en Jesu apostel. Han uttrykker sin glede over at de kristne i Korint har vendt om, og han gir dem ytterligere undervisning om evangeliet. Dette brevet er ikke så "teologisk" som det første, og det er et varmt og personlig brev.

Galaterbrevet er adressert til kristne i Lilleasia, men det er vanskelig i dag å finne ut nøyaktig hvilke menigheter det var. Brevet er på mange måter et "kampskrift" der Paulus går til felts mot dem som vil forvrenge evangeliet ved å lære at menneskelige prestasjoner er nødvendige i tillegg til Guds nåde for å oppnå frelse. Vranglærere med jødisk bakgrunn hadde tydeligvis villedet mange nye kristne til å tro at mennesker må overholde loven før de kan bli godtatt av Gud. Mot dette kommer Paulus med et sterkt forsvar for evangeliet om rettferdiggjørelse ved Guds nåde gjennom troen på Jesus. Her står mye på spill, og Paulus ser seg nødt til å bruke sterke ord. "Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han!" (Gal 1,9). Men den troen som vi griper frelsen med, er en aktiv tro, det er "tro som er virksom i kjærlighet" (Gal 5,6).

Efeserbrevet ble skrevet mens Paulus satt i fengsel i Roma. Selv om det er adressert til menigheten i Efesos, sender ikke Paulus hilsener til navngitte personer slik han gjør i mange av sine andre brev. Brevet inneholder allmenngyldige sannheter og ble sannsynligvis sendt videre til flere av menighetene i Lilleasia. Brevets tema er enhet i Kristus. Det var et aktuelt tema, den gang som nå, for i Romerriket fantes det mange folkeslag og mange etniske motsetninger. Ikke minst var det et skarpt skille mellom jøder og "hedninger" (alle andre folkeslag). Paulus minner om at Kristus forener hedninger og jøder. De som tar imot Jesu frelse er ikke lenger "fremmede og utlendinger, [men] … de helliges medborgere og Guds familie" (Ef 2,19).

I Efeserbrevet finner vi også et avsnitt om hjem og familie der Paulus anvender evangeliets prinsipper på forholdet mellom familiemedlemmer. Den enheten vi har i Kristus må også få lov til å prege familien.

Filipperne er skrevet til menigheten i Filippi, en by som lå i det som da kaltes Makedonia og som i dag er i det nordøstlige Hellas. Dette var den første byen i Europa hvor det kristne budskapet ble forkynt. Paulus og hans medarbeidere grunnla en menighet der omkring år 50 e. Kr., og dette brevet ble skrevet til de kristne i Filippi mens Paulus satt som fange i Roma omkring ti år senere. Selv om han hadde hørt om en uoverensstemmelse mellom et par av medlemmene (Fil 4,2-3), ser det ikke ut til å ha vært alvorlige problemer i denne menigheten. Paulus skriver for å uttrykke sin takk for hjelp som de hadde sendt ham og for å oppmuntre de kristne til å være trofaste mot sin Herre, Jesus.

Et nøkkelbegrep i dette brevet er "glede i Herren" som vi kan oppleve selv under vanskelige omstendigheter. Det hadde Paulus opplevd, blant annet i Filippi. For der ble han og hans medarbeider Silas pisket og "fikk mange slag" før de ble kastet i fengsel. Men istedenfor å klage over sin skjebne og fortvile, holdt de bønn og sang lovsanger til Gud! (Se Apg 16,16-40)

I Filipperbrevet finner vi de velkjente versene der Paulus oppmuntrer de kristne til å vise samme sinnelag som Jesus: "Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset" (Fil 2,6- 8).

Kolosserne er også skrevet mens Paulus var fange i Roma. Han fikk høre om vranglære som var begynt å slå rot i Kolossæ, og skrev for å advare mot dette og kalle de kristne tilbake til evangeliets kjernesannheter. Selv om vi ikke har mange detaljer om vranglæren, gikk den blant annet ut på å tilskrive engler en rolle som mellommenn mellom Gud og mennesker, samt å gi jødiske seremonier og forskrifter en fremtredende plass. Mot dette løfter Paulus frem Jesus som evangeliets senter. Han er både skaperen og frelseren. I ham er hele Guds fylde, og den kristnes mål er å bli fylt av Kristus og la sinnet være vendt mot ham som nå sitter ved Guds høyre hånd i himmelen.

1. og 2. Tessalonikerbrev gikk til kristne i en viktig by i Makedonia. Paulus forkynte evangeliet her etter at han forlot Filippi, og la grunnlaget for en kristen menighet. Men motstand og forfølgelse førte til at han måtte forlate byen. Senere (sannsynligvis mens han var i Korint) fikk han rapporter om at de kristne i Tessalonika var aktive, selv om de opplevde trengsler. I sitt første brev til dem uttrykker han sin dype hengivenhet til dem og sin takknemlighet over deres trofasthet. Han nevner også visse problemer, som han hadde fått høre om. Blant annet var det misforståelser om Jesu annet komme. Noe av det viktigste for Paulus var å gi de troende en rett forståelse av denne begivenheten og oppmuntre dem til å leve et moralsk liv i aktiv forventning.

Det andre brevet til tessalonikerne ble skrevet kort tid etter det første. Noen trodde øyensynlig at Jesu komme skulle skje umiddelbart. En av grunnene til at Paulus skrev igjen, var for å gi dem et realistisk perspektiv og minne dem om at det ennå ville gå tid, og blant annet at det skulle komme et stort frafall først. Samtidig griper Paulus fatt i en del andre problemer som hadde oppstått i menigheten. Han ønsker at de kristne skal holde fast ved "det salige håpet" om Jesu gjenkomst og leve slik at de kan være forberedt for det.

1. og 2. Timoteus var i utgangspunktet personlige brev til en ung medarbeider som hadde fått lederansvar, i første omgang for menigheten i Efesos. Paulus satte tydeligvis stor pris på Timoteus, men så behov for å gi ham råd om en pastors arbeid og oppmuntre ham til ikke å være tilbakeholdende, men gi et sterkt og modig vitnesbyrd i sin forkynnelse. I det første brevet skriver Paulus blant annet om ansvaret for å forkynne evangeliet klart og tydelig, om forskrifter for gudstjenesten og om de egenskaper en kristen leder bør ha.

2. Timoteus er Paulus' siste brev, skrevet fra fengselet i Roma der han forventet at han snart skulle dø. Han ønsket at Timoteus, om mulig, skulle komme til ham i Roma. Dette brevet er blitt kalt "Paulus' testamente til verden". Han visste at han stod nær livets slutt, og følte behov for å oppmuntre sin yngre medarbeider til ikke å vike fra den sunne lære, selv om det vil komme vanskelige tider. I brevet formaner han Timoteus til å holde fast ved Guds inspirerte ord og være trofast, så han kan få rettferdighetens krans som Herren på den store dagen skal gi "alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme" (2 Tim 4,8).

Titus var også en av Paulus' yngre medarbeidere. Dette brevet ble sannsynligvis skrevet omtrent samtidig med 1. Timoteus. Titus hadde nå fått et lederansvar for de kristne på øya Kreta. Det var tydeligvis en utfordring, og Paulus så behov for å gi råd om hvordan menighetene skulle organiseres og hvordan Titus skulle kunne ta et oppgjør med falske lærere som blant annet la vekt på "jødiske myter og bud" (Tit 1,14). Her, som i Paulus' andre brev, finner vi en klar forkynnelse av frelse av nåde ved tro, samtidig som han gjør det klart at dette får konsekvenser for den kristnes liv. Gud "frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig" (Titus 3,5). Men de som er kommet til tro på Gud, skal være "ivrige etter å gjøre gode gjerninger" (vers 8).

Filemon er et personlig brev fra Paulus til hans venn Filemon. Onesimus, som var Filemons slave, hadde forlatt tjenesten og flyktet til Roma der han sikkert håpet å kunne forsvinne i storbyens folkevrimmel. Men her ble han en kristen og etter hvert til stor hjelp for Paulus som var fange (i en slags husarrest). Onesimus bekjente sin utroskap mot Filemon, og bestemte seg for å reise tilbake. Og Paulus sender med dette brevet som er en appell til Filemon om å ta imot Onesimus med velvilje.

Brevet er mesterlig skrevet. Paulus beskriver sin oppriktige kjærlighet til Filemon og hans husholdning. Han forteller også om hvordan han har lært å sette stor pris på Onesimus, og gjerne skulle ha beholdt ham hos seg. På en taktfull, men likevel direkte måte bærer Paulus frem sin bønn for Onesimus. Han kunne vel ha gitt Filemon et pålegg, men vil heller at han skal handle av fri vilje, ikke av tvang. Det er ingen tvil om hva Paulus ønsker, nemlig at Filemon skal sette Onesimus fri, men han nøyer seg med en appell - en sterk appell, riktig nok - men likevel vil han ikke overkjøre Filemons frie valg.

Selv om dette brevet ikke inneholder noen læresetninger, formaninger eller irettesettelser, illustrerer det mange viktige prinsipper for den kristnes liv i hverdagen. Brevet fortjener absolutt sin plass i Bibelen.

Hebreerbrevet ble skrevet til kristne med jødisk bakgrunn. Mange av dem var fremdeles opptatt av de gammeltestamentlige seremoniene og helligdomstjenesten og var sterkt knyttet til dette. Selv om de hadde grepet troen på Jesus, hadde de ikke sett klart at disse ritualene pekte fram til ham og hans offer, og at de ikke lenger var relevante. Hebreerbrevets forfatter fremhever at Jesus langt overgår forbildene, at han er den store øverstepresten, og at den kristnes fokus nå må være på den himmelske helligdommen der Jesus gjør tjeneste. Hebreerbrevet navngir ikke noen forfatter, men noen bibelforskere mener at det må ha vært Paulus.

Jakobs brev er det første av de "allmenne" brevene. Dette navnet betegner at de henvender seg til kristne i sin alminnelighet og ikke til navngitte menigheter. Til de allmenne brevene hører dessuten Peters, Johannes' og Judas' brev.

Jakobs brev legger vekt på praktisk kristendom og viser hvilke konkrete følger en levende tro vil få i den kristnes liv. Han bruker mange slående illustrasjoner for å vise hvor verdiløs en teoretisk tro er, og hvor viktig det er at kristentroen er aktiv og praktisk. Han sier for eksempel at dersom noen mangler mat og klær og vi bare sier: "'Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette' - hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død" (Jak 2,16.17).

1. og 2. Peter er pastorale brev ("hyrdebrev") med oppmuntring og formaninger til kristne. Det første brevet kunne kalles et "rundskriv" som henvender seg til troende som er "spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia" (1 Pet 1,1), områder som dekker det meste av Lilleasia. Peter vet at disse kristne lever under vanskelige forhold. Derfor ønsker han å styrke deres tro, oppmuntre dem til å være levende eksempler på hva kristendommen betyr, være lojale borgere, og gi et klart vitnesbyrd om Jesus. Ifølge Peter har kristne fått et høyt kall og en stor oppgave: "Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Guds har vunnet, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys" (1 Pet 2,9).

I det andre brevet oppmuntrer han leserne til å vokse som kristne og til å holde fast ved Guds åpenbarte ord, skrevet av mennesker som var drevet av Den Hellige Ånd og som talte ord fra Gud (se 2 Pet 1,21). Han advarer mot falske lærere og frafall - på en måte som minner om de gammeltestamentlige profetene. Og han legger vekt på at likesom vi vet at Gud har skapt jorden og at han en gang sendte en ødeleggende vannflom over jorden, kan vi vite med sikkerhet at Jesus en dag vil komme igjen for å rense jorden og skape en ny himmel og en ny jord. Denne forventningen skulle mane den kristne til å leve hellig og gudfryktig (se 2 Pet 3,4-14).

1., 2. og 3. Johannes' brev er sannsynligvis skrevet av apostelen Johannes da han var en gammel mann (Noen finner en indikasjon på dette i uttrykket "mine barn" som Johannes bruker flere ganger, se f. eks. 1 Joh 2,1.2).

I det første brevet er kjærlighet hovedtemaet, og dette kommer også til uttrykk i de andre to Johannesbrevene. Gud er kjærlighetens opphav, og han har vist sin kjærlighet helt konkret i Jesus som døde for å sone våre synder. Det gir oss forpliktelser og muligheter. "Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss" (1 Joh 4,11.12). Johannes advarer også mot frafall, og fokuserer spesielt på vranglære som fornekter Jesu guddom.

Det andre brevet er adressert til "den utvalgte husfrue og hennes barn", et billedlig uttrykk som også kan henvise til en gruppe kristne. Men uansett har brevet en varm og personlig tone. Johannes uttrykker glede over at mottakerne står fast i sannheten og kjærligheten, og han advarer dem mot forførere. Brevet er kort, men Johannes uttrykker et håp om snart å kunne komme på besøk for da å meddele det han ellers har på hjertet.

Det tredje brevet er også kort. Det er adressert til "den kjære Gaius", sannsynligvis en leder i menigheten som Johannes kjente personlig. Johannes er oppmuntret over Gaius' trofasthet og kjærlighet, men advarer mot en person ved navn Diotrefes, som dessverre ikke kunne få et slikt skussmål. Diotrefes hadde sannsynligvis en lederrolle i menigheten, men misbrukte den.

Brevet slutter med en varm, personlig hilsen: "Fred være med deg! Vennene her sender deg sin hilsen. Hils selv vennene, hver enkelt av dem" (3 Joh 15). Johannes ble forvist til øya Patmos, og der fikk han de synene som han beskriver i Åpenbaringen.

Judas' brev er ikke skrevet av Judas Iskariot, han som forrådte Jesus og siden tok sitt eget liv! Forfatteren kaller seg selv "Jesu tjener og Jakobs bror" (vers 1). Selv om Det nye testamentet nevner flere med navnet Judas, mener mange bibelforskere at forfatteren av dette brevet er en bror av den Jakob som var Jesu bror, og altså selv også var en bror av Jesus.¹

Brevet innleder med en kort hilsen der Judas sier han gjerne skulle ha skrevet om "frelsen vi har sammen" (vers 3), men frafall som truer menigheten gjør at han bruker det meste av brevet til å advare mot dette. Det er mange paralleller mellom Judas' brev og 2. Peter, og det er tydelig at de skriver til menigheter som stod overfor de samme utfordringene. Judas trekker flere paralleller til frafall i gammeltestamentlig tid og viser at vranglærerne på hans tid var besjelet av den samme ånd. Men det er mulig for de kristne å stå fast, for de har en mektig Gud: "Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, jublende og uten feil, han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter! Amen" (Jud 24.25).

Johannes' åpenbaring er Det nye testamentets "apokalypse", en bok med fokus på endetiden og full av spennende symboler. Den er på mange måter en parallell til Daniels bok i Det gamle testamentet.

Hovedbudskapet i Åpenbaringen er ikke vanskelig å forstå, for boken begynner og slutter med Jesus Kristus. Han er hovedpersonen hele veien, og han vinner seier over alt det onde og skremmende. Bokens første vers sier at "Dette er Jesu Kristi åpenbaring som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje" (Åp 1,1). Og i det siste kapitlet sier Jesus: "Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne for dere om dette i menighetene" (Åp 22,16). I kapitlene imellom leser vi om den store striden mellom godt og ondt, mellom Jesus og Satan. Til tider kan det se ut som om det onde har overtaket, og Jesu etterfølgere må lide mye vondt. Men den endelige seieren er sikker. Den er sikret av ham som bare bruker kjærlighetens våpen og som gav sitt liv for oss. Derfor synger himmelske vesener hans pris: "Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk …. Ham som sitter på tronen, ham og Lammet være takk og ære, pris og makt i all evighet" (Åp 5,12.13).

Men den som vil gå i dybden i Johannes' åpenbaring må kjenne sitt Gamle testamente, for herfra henter Åpenbaringen svært mange symboler og bilder. Dette krever grundig studium, for mye av dette virker fremmed for oss i dag. Men Bibelen lover en velsignelse for den som vil studere boken: "Salig er den som leser ordene i denne profetien, og salige er de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær" (Åp 1,3).
 

¹ Fire personer er nevnt i Det nye testamentet som Jesu brødre - Jakob, Josef [Joses], Simon og Judas (Mt 13,55; Mk 6,3). Bibelen gir oss ikke nok informasjon til å kunne si med sikkerhet hvordan uttrykket "Jesu brødre" skal forstås. Kanskje var det sønner som Josef og Maria fikk etter at Jesus var født, og altså yngre brødre av Jesus, eller Josefs sønner fra et tidligere ekteskap.