Gud kalte seksuell omgang mellom nære slektninger skamløs ferd, homoseksuell praksis en styggedom, og sodomi motbydelig.

Israelittenes lover om kjønnslig omgang ble gitt av Gud til Moses etter utvandringen fra Egypt, med den begrunnelsen at Herren var deres Gud, og at de derfor ikke skulle gjøre som folket i Egypt, eller som folket i Kanaan, dit de skulle (3 Mosebok 18). Disse lovene forbød seksuell omgang med nære slektninger og med personer av samme kjønn. Lovene forbød også omgang med dyr (sodomi). 

Homoseksualitet og sodomi
Fortellingen i 1 Mosebok 19:1-13 om sodomittenes ondskap og Guds utryddelse av dem betraktes gjerne som den klassiske bibelske fortellingen om homoseksualitet, da det er nærliggende å anta at mennene i Sodoma ønsket seksuell omgang med Lots mannlige gjester. Andre henvisninger til Sodoma (f.eks. 5 Mosebok 29:23; Jesaja 3:9; Jeremia 23:14; Lukas 17:28-29; 2 Peter 2:6-10) sier aldri direkte at byen ble straffet på grunn av mennenes homoseksuelle ønsker.

Men ifølge Esekiel 16:46-50 drev sodomittene med «avskyelige ting», og noen fortolkere hevder at det jødiske synet på homoseksuelle handlinger som en styggedom har gitt næring til den sterke forakten og moralske indignasjonen i omtalen av Sodomas synd og hovmod. Andre finner det påfallende at homoseksuelle handlinger ikke nevnes, men derimot brudd på gjestfrihet og andre ikke-seksuelle synder. Når det i Judas’ brev vers sju sies at folk i Sodoma og Gomorra drev med hor og «gikk etter annet kjød» (NO: «unaturlige lyster»), oppfatter noen sodomittenes synd her ikke som homoseksuelle handlinger, men som seksuell omgang på tvers av artstilhørighet, det vil si slik vi i dag forstår sodomi.¹

En språklig sammenligning mellom 1 Mosebok 19:5 og 1 Mosebok 4:1 gir likevel god grunn til å mene at teksten i 1 Mos 19,5 mer enn antyder homoseksuelle hensikter fra de mennene som trengte seg på hos Lot.

Paulus
I Paulus’ brever finnes homoseksuelle handlinger omtalt direkte tre ganger (Romerne 1:26-27; 1 Korinterbrev 6:9-11; 1 Timoteus 1:9-10). I de to sistnevnte tekstene tas dette med i såkalte lastekataloger: «Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.» (1 Korinterbrev 6:9b-10). «Vi må huske at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovbrytere og oppsetsige, for ugudelige og syndere, folk uten respekt for det hellige, verdslige, slike som slår sin far eller mor, mordere, menn som driver hor eller har utuktig omgang med menn, for slavehandlere, løgnere og dem som sverger falsk, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære.» (1 Timoteus 1:9-10).

Av alle bibelske skrifter er det Romerne 1:26-27 som gir den mest inngående beskrivelse av homoseksuelle handlinger: «Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.»

I vers 28 beskrives dette som et utslag av manglende kunnskap om Gud, med sviktende dømmekraft som resultat. Disse seksuelle handlingene beskrives som usømmelige. Dette er også det eneste stedet der lesbiske forhold nevnes. Til slutt uttaler Paulus i vers 32 dødsstraff over slike handlinger.

Noen vil gjerne ha det til at dette dreide seg om heteroseksuelle som begikk homoseksuelle handlinger, og ikke «ekte» homoseksuelle. Andre mener at en slik nyansering er fremkommet i nyere tid.

Astrologiske og medisinske tekster gir belegg for at man på den tiden kunne forestille seg at seksuell orientering var medfødt, men det innebar ikke dermed at den ikke kunne være skammelig, sykelig eller mot naturen. For Paulus er trolig poenget at menneskene, til tross for at de kjente til den naturlige heteroseksuelle orden, i stedet foretrakk homoseksuell omgang. Dette var et symptom på et frafall fra Gud, som kom av at mennesket dyrket det skapte framfor skaperen.

«De tre tekstene i Det nye testamente som direkte omtaler homoseksuelle handlinger, finnes alle i den paulinske brevsamling og er i sin ordlyd klart avvisende. De språklige uklarheter som ennå måtte finnes, gir ikke grunnlag for noen annen konklusjon. I samsvar med jødiske tekster fra samme tid, representerer disse paulinske tekstene en forståelsesramme der differensieringen mellom mann og kvinne slik den er gitt i skapelsen, innebar at homoseksuelle handlinger og begjær var å forstå som brudd med Guds skapervilje, og som symptom på frafall og avgudsdyrkelse.»²

Samtidskulturen har endret kirkens syn
At kirken har endret standpunkt og praksis i forhold til bibelske temaer som slaveri, skilsmisse og gjengifte, og i forhold til spørsmålet om kvinnelige prester, har gitt en slags teologisk dominoeffekt også for spørsmålet om homofilt samliv.

Kirken lever i en samfunnskontekst som får influere tolkningen av Skriften noe. Over tid endres bildet av hva som utgjør de sentrale og de perifere bibelske motiver og utsagn. At bispekollegiet er delt i synet på homofilt samliv, er et eksempel på dette. Biskop Laila Riksaasen Dahls uttalelse er ganske betegnende: «I det nye møtet med tekstene slo det meg at den klassiske holdning til homofili ikke stemte med det mønsteret Jesus viste i møte med mennesker, særlig dem som var utstøtt. Disse løftet Jesus opp og bekreftet deres liv.» Tidligere sokneprest Ole A. Dovland tar et oppgjør med denne utviklingen og den homoseksuelle agenda fra Canada og USA. Han viser også til en studentgruppe i Oslo som allerede i 1950-årene sa: «Vi vet hva Bibelen sier om homoseksualitet, men vi bryr oss ikke om det.»³

De vitenskapelige argumentene
I en resolusjon vedtatt på årsmøtet 2000 understreker Norsk psykiatrisk forening at homofili skal oppfattes som en del av et normalt mangfold i livet, og ikke som sykdom. En lærebok i kristendom for 8. klassinger, Midt i vår hverdag, gjør homoseksualitet naturlig. Før denne utviklingen i Norge, har det lenge vært en homobevegelse i USA som har utøvd et betydelig politisk og moralsk press i samfunnet. De militante homoaktivistenes agenda er å få slått fast at homoseksualitet er et medfødt, genetisk bestemt aspekt ved menneskekroppen, og at dette er irreversibelt og normalt. «De som forsvarer påstandene hevder at den historiske fordømmelsen av homoseksualitet man finner i jødisk og kristen tro er basert på uvitenhet. De argumenterer med at vitenskapelige oppdagelser har gjort fremskritt i retning av en stadig større forståelse av naturens krefter og medfødt biologi.»⁴

Da partnerskapsloven ble vedtatt i Norge i 1993, var det både blant tilhengere og motstandere av loven en utstrakt aksept av teorien om såkalt medfødt legning. For motstandere av loven ble det derfor viktig å skille mellom medfødt homoseksuell legning og det å leve ut denne legningen. En medfødt legning kunne altså for konservative kristne likevel ikke legitimere homofilt samliv. I dag finner imidlertid ikke atferds genetikere bevis for at homoseksualitet er genetisk bestemt. Ingen forskere har klart mer enn å identifisere noe som så ut som en genetisk predisposisjon for homoseksualitet.⁵

Arne Austad er psykiater og deler sin arbeidstid likt mellom Modum Bads Nervesanatorium og egen psykiaterpraksis. Fra 1993 var han medlem av arbeidsutvalget som skrev innstillingen Homofile i kirken til Bispemøtet i 1995. 

Han ble bedt om å svare på spørsmålet om det inntrykk man kan ha at enten er man heterofil eller så er man homofil. Sett med psykiaterøyne, - er det så enkelt? 

– Nei, det er for snevert. Mellom de to ytterlighetene er det et spekter hvor de fleste definerer seg på den heteroseksuelle siden. En stor gruppe kalt biseksuelle befinner seg på en glideskala hvor man kan kjenne dragning til begge kjønn. Anerkjente forskere har konkludert med at seksuell orientering ikke er fastlåst, og i faglitteraturen er det beskrevet at man kan skifte seksuell orientering. Vi kjenner jo i dag til kjendiser som gjør det. Det ligger i kulturen at det er mer aksept for seksuell eksperimentering. Likevel er det mange som kjenner seg som rent homofile. De opplever ikke å ha noe valg.

– Homofili er nå strøket fra den psykiatriske diagnoselisten. I faglig sammenheng ville det i dag være en provokasjon å behandle noen for homofili. Det blir betraktet som etisk forkastelig blant psykiatere. De homofile har fått stor makt og innflytelse i faglige kretser og har sine egne underutvalg innenfor de store profesjonsforeningene i mange land. De vil bekjempe holdninger som sier at homofili kan behandles. Terapitilbud blir sett på som et angrep på homofile, sier Austad.

– Vi hører for tiden lite om at det skulle finnes et homofili-gen.

– Ja, mitt inntrykk er at det legges mindre vekt på genetiske faktorer nå. I dag legges det mest vekt på sosiologiske og kulturelle faktorer. Det regnes for øvrig ikke som helt legitimt å forske på teorier om sammenheng mellom oppvekstforhold, foreldrerelasjoner og homofil utvikling. Mitt eget hovedperspektiv er at homofil seksuell orientering har en utviklingshistorie hvor disponerende biologiske faktorer samspiller med psykologiske, familiære, sosiale og kulturelle faktorer. Den psykologiske prosessen rundt dannelsen av en homofil identitet er kompleks og påvirkes i stor grad av den omgivende kultur. De homofile utgjør ikke en ensartet gruppe, men dekker et stort spekter med alle overganger fra rent homofile til rent heterofile.⁶

Skapelsen og ekteskapet
Det har selvfølgelig vagt oppsikt at Pave Benedict XVI har uttalt at homoseksualitet kan destabilisere folk og samfunn, og at homoseksualitet har ingen sosial eller moralsk verdi, og at det kan aldri bli like viktig som forholdet mellom mann og kvinne. Samtidig er det mange som vil gi ham rett i denne påstanden, spesielt nå som ekteskapets unike og gudgitte definisjon utvannes av ambisjoner om en ekteskapslovgivning som fullstendig likestiller partnerskap med ekteskap.

I Syvendedags Adventistsamfunnets respons til partnerskap med samme kjønn heter det:

•    I løpet av de siste årtiene har Syvendedags Adventistsamfunnet funnet det nødvendig å uttale seg tydelig og på ulike måter om sitt syn på ekteskapet, familien og menneskelig seksualitet. Disse spørsmålene er sentrale i mange presserende saker i dagens samfunn.
•    Det som i århundrer var betraktet som grunnleggende kristen moral innenfor ekteskapet blir det nå stadig oftere stilt spørsmålstegn ved, ikke bare i det verdslige samfunn, men innenfor de kristne menighetene selv.
•    Forordningen med familie og ekteskap er under angrep og er utsatt for stadig sterkere sentrifugale krefter som sliter dem fra hverandre. Stadig flere nasjoner diskuterer nå spørsmålet om partnerskap med samme kjønn, dermed blir dette et globalt spørsmål. Den offentlige debatt har utløst sterke følelser. I lys av denne utviklingen ønsker Syvendedags Adventistsamfunnet å stadfeste sitt standpunkt.
•    Vi stadfester, uten å nøle, det standpunkt vi har hatt over lang tid slik det er uttrykt i vår menighets grunnleggende trospunkter: «Ekteskapet ble innstiftet i Eden og stadfestet av Jesus som en livslang forening mellom en mann og en kvinne i et kjærlig kameratskap.»
•    Selv om synd har forvrengt Guds idealer for ekteskapet og familien, er familiebåndet det tetteste, det ømmeste og mest hellige av alle menneskelige relasjoner. Gud innstiftet ekteskapet som en forening av to kjønn på det fysiske, emosjonelle og åndelige området, den er grunnlagt på en pakt, og omtales i Skriften som ’ett kjød’. En monogam forening i ekteskapet mellom en mann og en kvinne er … den eneste sømmelige ramme for kjønnslig eller tilsvarende intime seksuelle uttrykk. Når denne høyverdige oppfatning blir redusert, betyr det en tilsvarende reduksjon av det himmelske ideal.
•    Homoseksualitet er en manifestasjon av et avvik og ødelagte menneskelige tilbøyeligheter og forhold som er forårsaket av at synd kom inn i verden. Selv om alle er underlagt den falne menneskelige natur, tror vi også at Guds nåde, og gjennom støtte fra de troendes samfunn, at en person kan leve i harmoni med prinsippene i Guds Ord.
•    Vi slår fast at alle mennesker, uansett seksuell legning, er Guds barn. Vi godtar ikke at noen grupper blir gjenstand for spott og forakt, for ikke å snakke om overgrep. Likevel er det meget tydelig at Guds ord ikke ser for seg en homoseksuell livsstil; og det har heller ikke den kristne kirke gjennom sin 2000-årige historie. Syvendedags adventister tror at den bibelske lære gjelder også i dag fordi den er forankret i menneskets natur og Guds plan for ekteskapet fra skapelsen av.⁷

David Havstein

¹ Den norske kirke – Lærenemnda; Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken – kap. 3.5 Bibeltekster om homoseksualitet. Offentliggjort januar 2006.
² Ibid.
³ Dagen 11.02.06 - Sokneprest emeritus Ole Andreas Dovland; Lærenemnda: biskopens begrunnelse, s. 24-25.
⁴ Merton Strommen; Kirken og homoseksualitet – en vei videre? s. 27. Luther Forlag, Oslo 2001. ISBN 82-531-4416-4.
⁵ Ibid., s. 30-40.
⁶ Internett: www.homofili.com – Homofili og kristen tro, 2003.
⁷ Advent Nytt, 5-2004, s.11. Denne uttalelsen ble vedtatt av General Conference of Seventh-day Adventists Administrative Committee den 9. mars 2004.