Bruk av ”Lucifer” som egennavn på djevelen: Vi er oppmerksomme på opprinnelsen, men helt fra KJV først forelå er navnet knyttet til dette individet, og benyttes i nasjonal og internasjonal kristen sammenheng som synonym til ”djevelen” eller ”Satan.” Dette gjøres nok med rette, for både Jes 14 (”Babels konge”) og Esek 28 (”Tyrus konge”) har av konservative bibelforskere vært sett på som mer enn fargerike beskrivelser av de aktuelle kongene.

I bibelsk symbolspråk finner vi ofte profetiske elementer innvevd i tekstmaterialet, og vi ser at personer blir tillagt erfaringer og karaktertrekk som reflekterer en annen og høyere virkelighet. Her kan anføres Salme 2 som riktig nok beskriver Israels salvede konge som har sitt sete på Sion, men som likevel bare er benyttet som illustrasjon på den større Kongen med stor ”K”, nemlig Messias, Guds Salvede Sønn, som troner på det himmelske Sion-fjellet; se Apg 13, 32-33.

Samme tankegangen ligger til grunn for Davids utsagn i Salme 16,10 der han sier: ”du vil ikke overgi min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse.” Dette overskrider Davids personlige erfaring, for han døde og ble lagt til hvile, men Paulus forteller i Apg 13, 34-37 at David-beskrivelsen har en dypere mening, den peker hen til han som ikke ”så tilintetgjørelse”, nemlig Jesus Kristus.

Flere elementer i beskrivelsene av kongene i Babel og Tyrus overskrider de aktuelle kongenes erfaring, karakter og posisjon, og har derfor også vært sett på som refleksjoner av ondskapens opphavsmann, han som inspirerte all deres ondskap:

”Du var fullkommenhetens segl...
Du bodde i Eden, Guds hage...
Jeg gjorde deg til en strålende og vernende kjerub...
Fra den dag du ble født var du fullkommen i din ferd...
Da kastet jeg deg til jorden...

Den figurative benyttelsen av planeten Venus, den sterkeste morgenstjernen, som symbol på Satan i sin ufalne tilstand som en lysets engel er en svært passende illustrasjon på den høye stilling han forspilte ved sitt fall.

Elementer i beskrivelsen av Israels konge symboliserer som vi har sett Messias, Guds Sønn. Elementer i beskrivelsen av de nevnte hedenske kongene beskriver han som er ondskapens opphavsmann, djevelen, og som ble kastet ned på jorden (Jes 14,12 og Åp 12,7-10) idet han mistet sin opphøyde stilling blant Guds ”stjerner” (dvs. engler, se f.eks. Åp. 1,20). Satan er hovedmannen bak det åndelige Babylon, og omtalen av ham som ”Babels konge” er derfor en treffende profetisk/symbolsk beskrivelse.

Roger Robertsen