Hvis det finnes en allmektig Gud som er god, hvorfor tillater han da all den lidelsen vi ser i verden i dag?

Dette er et vanskelig spørsmål, som rettes direkte mot Guds tanker og handlemåte. Bibelen forteller at Guds tanker og veier er langt høyere enn menneskers (Jesaja 55:9), og det er ikke vanskelig å innse vår begrensning. Noen ganger må vi kanskje innse at vi ikke kan forstå alt. Likevel har Guds ord mye undervisning for oss. Det forstår vi når vi ser nærmere på hvordan Gud opptrer i vår verden, som er full av smerte.

Gud ga oss fri vilje
Gud er kjærlighet (1 Johannes brev 4:8). Bibelen lærer ikke bare at Gud har kjærlighet eller er kjærlig, men at han er kjærlighet. Guds vesen, karakter, og handlemåte er grunnlagt på kjærlighet. Hva slags kjærlighet er dette? Bibelen beskriver sann kjærlighet slik: «Den … søker ikke sitt eget» (1 Korinterbrev 13:5). Gud søker ikke sitt eget. Gud skapte fordi han ønsket å dele sin kjærlighet med andre.

Gud er kjærlighet leste vi, men går det an å spørre hvorfor Gud er kjærlighet? Kan vi også finne et svar i Bibelen på hvorfor Gud skapte mennesket med en fri vilje? Det vi vet sikkert er at han gjorde det (2 Mosebok 2:16, 17; Josva 24:15). Gud kunne selvsagt skapt oss uten en fri vilje, slik han gjorde med mange andre skapninger. Dyrene fungerer for eksempel etter sine nedlagte instinkter, eller etter det en lærer dem opp til. Det er ingen tvil om at Gud kunne skapt en verden med mennesker programmert på samme måte som dyr. Vi kunne spist gulerøtter og gjødslet jorden, noe som igjen ville gitt oss enda større og bedre gulerøtter. Vi ville vært lykkelige og fått våre grunnleggende behov dekket.

Ved å skape mennesket med en fri vilje var selvsagt muligheten for ondskap og lidelse til stede, samtidig var potensialet for lykke og kjærlighet langt høyere enn hos dyr. Da Gud skapte var alt bare godt (1 Mosebok 1:31), og menneskene var ufattelig lykkelige. Det var slik Gud ønsket at vi skulle ha det.

Hvorfor må syndere dø?
Guds påstand er at syndens lønn er døden (Romerne 6:23). Døden er den sikre konsekvensen av synd, om Gud griper inn eller ikke. Allerede ved syndefallet ser vi at relasjonene brytes ned (1 Mosebok 3:12), og snart fant det første drapet sted (1 Mosebok 4:8). Siden den tiden har menneskenes ondskap eskalert voldsomt, og på grunn av synd har vi ødelagt hverandre.

Vitenskapsmenn og verdens store tenkere er i dag enige om at vår verden er i ferd med å miste selve grunnlaget for liv. Menneskenes tankeløshet mot den naturen vi er så avhengig av, og våre overgrep mot hverandre gir oss lite håp for den nære fremtiden. Syndens lønn og naturlige konsekvens er døden. Hvis ikke Gud griper inn er denne jorden snart like øde og tom som den var før skapelsen. Da Gud i Edens hage advarte menneskene mot å velge synd, så var ikke døden Guds straffedom, men et sikkert utfall hvis menneskene valgte ondskap framfor godhet.

Men, hvis Gud er allmektig, kunne han ikke gitt oss udødelighet uansett hvilket valg vi tok? Han kunne sagt til mennesket, «men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, går jeg min vei, men jeg skal sørge for at dere likevel lever evig».

Dette høres jo fint ut. Ville vi ikke da hatt et reelt og fritt valg, uten denne trusselen om død som alternativ til lydighet? Men hva ville egentlig resultatet ha vært? Ganske enkelt dette: Udødelighet + synd = et evig helvete. Sann ondskap og sann kjærlighet har noe til felles: den er rettet mot andre. Ville du levd evig i en verden hvor ondskap og smerte aldri kunne ta slutt?

Gud er kjærlighet! Han kunne aldri skapt muligheten for lidelse uten ende? I en ond verden er døden faktisk en venn, fordi den effektivt og sikkert setter en begrensning for smerte. Da synd oppsto tillot derfor ikke Gud mennesket å ha tilgang til livets tre, som mirakuløst ville gitt evig liv (1 Mosebok 3:24). Senere, etter syndefloden, senkes menneskenes levelader dramatisk, noe som igjen begrenset potensialet for lidelse. Også gjennom Guds advarsel fra historiens morgen om at synd ville føre til døden, ser vi at Gud er kjærlighet (1Johannes brev 4:8).

Gud utsatte oppgjøret med synd
Vår verden ville da ha vært spart for uendelig mye lidelse. Så, hvorfor har ikke Gud tatt oppgjøret for lenge siden? Svaret ligger langt bak i historien, selv før vår verden ble skapt. Bibelen forteller om en av Guds skapninger, Lucifer, som en gang var en blendende vakker og mektig engel som sto Gud nær (Esekiel 28:14-17). Kanskje var han det ypperste Gud hadde skapt. Men Bibelen forteller også at Satan på et punkt i historien fikk høyere ambisjoner: han ønsket å bli Gud lik (Jesaja 14:13, 14). Dette førte til hans fall. Ved løgn og svik greide han å få med seg mange av de andre englene i sitt fall. (Åpenbaringen 12:4, 7-9). Men dette løser ikke vårt spørsmål, det skyver det kun lenger tilbake i tid. La oss se nærmere på hvorfor Gud ikke tok et tidlig oppgjør med Lucifer.

To andre navn Bibelen gir på Lucifer, er Satan som betyr «anklager» og djevelen som betyr «baktaler». Dette er navn som passer godt på den onde, fordi Bibelen åpenbarer at Satan kom med anklager og påstander mot Gud. La oss se på noen av disse.

- Min måte å styre på like god som Guds.
Satans ønsket å gjøre seg lik Gud (Jes 14:13-14). Hvis Gud hadde tilintetgjort Satan ved hans fall, ville også denne påstanden ha blitt tilintetgjort?

- Guds lov er unødvendig. Jeg kan tilby like gode lover.
Satan ønsket å «sette seg på tingfjellet i det ytterste nord» (Jesaja 14:13-14). Tingfjellet? Hva er et «ting»? Jo, det er der vi utformer våre lover. Satan ønsket å gjøre seg selv til lovgiver fordi han mente å være bedre egnet til dette. Dersom Gud hadde tilintetgjort Satan da han falt i synd, ville denne påstanden også ha blitt tilintetgjort?

- Synd er ikke så ille - det vil ikke føre til døden.
Satans påstand fra Edens hage er klar, «... Dere kommer slett ikke til å dø!» (1 Mosebok 3:4). Guds påstand derimot er at syndens konsekvens vil føre til døden. Hvis Gud hadde tilintetgjort Satan og menneskene ved syndefallet, ville denne påstanden også ha blitt tilintetgjort? Det ville vist at Guds lønn for illojalitet var døden, men ikke at syndens lønn er døden.

- Gud er en tyrann.
Satans påstand fra Edens hage var at Gud holdt noe godt fra Adam og Eva; muligheten til å bli som Gud (1 Mosebok 3:5). Med andre ord: Gud er ikke god, men tvert imot en undertrykker styrt av egoet. Ville denne påstanden ha forsvunnet dersom Gud hadde utslettet Satan og menneskene ved syndefallet? Tvert imot, Guds handlemåte ville ha styrket påstanden om en tyrannisk Gud.

Gud kunne ha utslettet Satan og de første menneskene, men han kunne ikke ha kvittet seg med ryktene, baktalelsen, anklagene og påstandene som Satan hadde kommet med. Derfor ville synd ha oppstått igjen. Gud hadde bare en mulighet; å la synden åpenbare sitt sanne ansikt for hele universet. Gjennom 6000 år har Satan fått lov å være denne verdens hersker, og denne verdens smertefulle historie har tilbakevist alle Satans anklager.

Vår jord bærer et hjerteskjærende vitnesbyrd om at Guds styresett er det beste og at synd er grusomt. Vår verden, som i dag går mot selvutslettelsens stup, har bekreftet sannheten i Guds ord om at syndens konsekvens er døden. Vi har sett og erfart at Satans alternativ er elendig. Guds lov er det eneste som kan garantere kjærlighet og frihet. (Romerne 13:10; Jakob 1:25). Vi ser at Gud ikke er en tyrann, tvert imot. Gud er kjærlighet. Det Gud prøvde å holde tilbake fra menneskene som han hadde skapt med en fri vilje, var syndens smerte.

Ved å tillate synden å vokse, modnes og til slutt bære frukt, har Gud latt universet se hva synd fører til. Når Gud tilslutt vil utslette Satan og de som har fulgt i hans fotspor, vil alle skapninger forstå hvorfor, og synd vil aldri mer oppstå. Det er sant at Gud er kjærlighet (1Johannes brev 4:8).

Hvorfor må Guds egne barn lide?
Kristne blir også syke, noen ganger med døden som utgang. Kristne blir også utsatt for kriminalitet, drap og voldtekt. Kristne opplever også økonomisk ruin, sult og fattigdom. Også kristne foreldre får sine barn revet bort. Passer ikke Gud engang på sine egne?

Når vi ser på dette spørsmålet, er det viktig at vi først prøver å forstå Guds perspektiv. Bibelen forteller om en mann som hadde vært syk i 38 år (Johannes 5:1-14). En dag møter han Jesus ved Betesda dammen og hører ordene «vil du bli frisk?». Etter 38 år som krøpling blir han helbredet. Senere, i tempelet, forteller Jesus ham at det finnes noe som er verre enn å miste størstedelen av livet til sykdom. «Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg». Bibelen fremstiller et liv i synd som langt verre enn et liv i sykdom og smerte, fordi det vil føre til evig fortapelse. Det er Guds perspektiv. Han ga oss sin eneste sønn for å gi oss muligheten til å gå over fra døden til evig liv (Efeserne 2:1).

Men betyr det at Gud ikke griper inn i våre liv i dag? Betyr det at englevakt er en illusjon? Er mirakuløs helbredelse eller utfrielse et selvbedrag? Betyr det at forbønn er nytteløs? Absolutt ikke! Gud griper virkelig inn i våre liv. La oss se på en fantastisk erfaring som apostelen Peter hadde med Gud.

Blant historiene om de første kristne kan vi lese om erfaringen til Peter som sitter i fengsel og venter på å bli henrettet (Apostlenes gjerninger 12:1-10). Samtidig har en gruppe kristne et bønnemøte, og hva skjer? En engel tar turen innom fengselshulen, kjettingene ramler av, og Peter spaserer ut av fangehullet. Gud griper inn! Bønn nytter! Men samtidig blir vår begeistring dempet når vi leser om hvorfor Peter ble tatt til fange.

«På denne tid la kong Herodes hånd på noen av menigheten, og mishandlet dem. Jakob, Johannes' bror, drepte han med sverd. Og da Herodes så det var til glede for jødene, gikk han videre og grep også Peter» (Apostlenes gjerninger 12:1, 2).

Foranledningen var at apostelen Jakob var blitt arrestert og deretter henrettet. Det er ingen tvil om at menighetens bønnemøte for ham var like intens som for Peter, men Jakob opplever ingen fantastisk utfrielse. Hvorfor ikke? Jeg har ikke noe svar på det. Det jeg kan si er at Gud alltid hører våre bønner, men svarer ikke alltid slik vi ønsker. Noen ganger er hans svar «nei», andre ganger er det «ja». Peter opplevde selv på et senere tidspunkt at Gud sa nei i en tilsvarende situasjon, og Peters jordiske liv var over. Jesus forutsa dette kort før sin himmelfart. Ved denne anledningen spurte Peter hva som skulle skje med Johannes. Jesu svar var klart, «… hva angår det deg? Følg du meg!».

Greier også vi å akseptere dette svaret? Vil vi stole på Jesus inntrengende ord, «følg du meg», uansett hva som skjer i våre liv? Da er vi trygge uansett hva som skjer.

Selv om vi ikke alltid kan forstå hvorfor vonde ting skjer, så gir Bibelen noen grunner til at vi ikke alltid får det vi ønsker og ber om. La oss se på noen.

Paulus hadde en fysisk skavank, muligens svaksynthet. I 2 Korinterbrev 12:7-9, ser vi at Paulus ber gjentatte ganger om helbredelse. Paulus får svar, men ikke helbredelse. «Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet». Teksten forteller oss at Gud tillot Paulus å lide for at han ikke skulle opphøye seg (2 Korinterbrev 12:7).

Historien om den gudfryktige Hiskia er også interessant. Hiskia ble dødsyk og fikk vite at hans dager var talte. Han trygler Gud om helbredelse og får det til slutt slik han ønsker. Når vi leser historien umiddelbart videre ser vi at Hiskias liv etter dette var til forbannelse for ham selv og for landet. (2 Kongebok 20:1-20). Gud vet best!

Vi kommer ikke utenom Jobs bok når vi ser på disse spørsmålene. Du trenger ikke være teolog for å oppdage at Jobs bok lærer oss noe viktig om lidelse. I et møte i himmelen fremhever Gud Jobs trofasthet (Job 1:8). Men Satan har en annen mening: «Selvsagt er Job trofast, han har jo så mange jordiske fordeler av det. God helse, trivelig familie, penger og gods og en stadig beskyttelse. Det er ikke rart at Job er trofast mot Gud». Konflikten bak scenen kommer tydelig fram.

Er Job trofast fordi Gud har bestukket ham med jordiske goder, eller er Job trofast av kjærlighet til Gud? Også andre skapninger var til stede ved dette møtet og de fulgte interessert med i denne utfordringen (Job 1:6). Gud gir Satan lov til å endevende Jobs trygge liv. Job mister alt han eier, mesteparten av sin familie, og tilslutt mister han sin helse og finner seg selv døende. Men selv under disse lidelsene klamrer Job seg til Gud. «Naken kom jeg fra min mors liv, og naken skal jeg vende tilbake. Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!» (Job 1:21). Job forstår ikke hvorfor han opplever lidelsen, men han elsker Gud. Gud har ikke kjøpt menneskers lojalitet med gods og gull og gode dager.

Det er Guds åpenbarte kjærlighet gjennom Jesus Kristus som knytter oss til ham (1 Peters brev 1:18-19). Jobs bok lærer oss noe viktig: Hvis Gud på alle måter beskytter, og materielt velsigner sine barn, ville mange velge å være Guds venn for å oppnå slike fordeler. Det er når vi opplever sorg, smerte og lidelse at vi kan tilbakevise Satans påstander. Det er gjennom vanskelige erfaringer at vi kan vitne om at Gud ikke har kjøpt vårt vennskap med jordiske fordeler, men at vi kompromissløst har tillit til vår himmelske fars omsorg og kjærlighet.

Gud kom inn i vår lidelse
Gjennom de spørsmålene vi har sett på, ser vi at Guds kjærlighet er grunnlaget for hans handlemåte. I sin visdom tillot han at vår falne verden ble et vondt vitnesbyrd om syndens heslighet. Men i stedet for å trekke seg bort, valgte Gud å gjøre seg til ett med vår smerte og lidelse.

Hvorfor? Tror du Guds sønn måtte å dø for å stilne alle Satans anklager? Tror du Jesus Kristus måtte lide korsets gru for at synd aldri mer igjen skulle oppstå? Nei! Hadde Gud latt vår verden gå sin gang under Satans regime, ville syndens grufulle vitnesbyrd uansett ha kullkastet alle anklager og falske påstander mot Gud. I skrekk over denne verdens smerte ville universet erkjenne Guds styresett som det eneste sanne. Synd ville aldri igjen oppstå, men menneskene ville være fortapt. Gud behøvde ikke å bli ett med en lidende verden. Men Gud ble menneske. Jesus Kristus led døden på et smertens kors og tok på seg menneskenes synd. Han som var ren bar syndens lønn for oss; døden, ene og alene fordi han elsker hver enkelt av oss. Gud er kjærlighet!