Medfølelsen er et grunnmotiv i kristen dypøkologi. For vi eier ikke himmelen og varmen fra jorden. Fra kyllingfarmene, storbyslummen og verdenshavene stiger det opp et nødrop til Gud: Kyrie eleison, miskunn deg over meg. Og bladene på livets tre er til legedom for folkene.

Det er snart femti år siden Rachel Carson skrev den futuristiske boken The Silent Spring. Heldigvis synger fuglene fortsatt, selv om noen stemmer har forstummet. Men det står ikke så bra til med jorden vår. I dag står vi overfor tre uomtvistelige fakta: Vi lever i et lukket system, jorden, som vi ikke kan flykte fra.

Jordens økologiske kapasitet er i hovedsak utnyttet. Alt for mange lever under eksistensgrensen, mens vår kulturkrets lever altfor høyt over den. Det har vi forholdsvis liten glede av.

Vår kultur er tingrik, men tidfattig. Og det er et stort eksistensielt problem. En av de største klimamyter er at den evige veksten i vårt forbruk kan fortsette. Men det er en farlig livsløgn. Det er umulig. Vekst er en naturlig prosess inntil et nivå, for så å bli meningsløs og destruktiv. I dag er den kreftartet i sin villvekst og truer med å ta livet av vårt felles hjem. Vi trenger flere friske kloder, men slike ting lar seg ikke kjøpe, ikke engang via www.

Et værekraftig liv?
Er det slik at framtiden er avlyst på grunn av manglende interesse? som det stod på en graffiti for noen år siden. Det er i alle fall på høy tid at vi sier nei til et system som fremmer egoismen, truer jorden og svikter de svake. Vekstkonkurransens idé er livsfarlig for miljøet, rettferdigheten og medmenneskeligheten.

I et intervju med Sunnhetsbladet for noen år siden sa Steinar Lem at et bærekraftig, og værekraftig, liv er omsorg og varme, fellesskap og medansvar, ro og stabilitet, en meningsfull forenkling av tilværelsen og kontakt med naturen. Det er et liv med rom for refleksjon og kreativitet, hvor indre vekst går foran karriere. Med tid for å leke og lære, og med en form for ydmyk langsomhet som skal til for å tenke nye tanker.

Jorden er vårt hjem (oikos), og en gang var det godt. Ja, da menneskene stod fram, var hjemmet mer enn godt. Derfor blir vi fra tid til annen grepet av en sår hjemlengsel – når vi ser soloppgangen, regnbuen og blåklokken og hører musikken i sommernatten, fra de tusen fugler som synger i kor.

Et dypøkologisk grunnmotiv
En slik lengsel er en slags intuitiv kristen dypøkologi. Den tydeligste kontrasten til såkalt neoklassisk økonomi i oppfatningen av naturen er at dypøkologien bygger på en holistisk virkelighetsoppfatning, mens neoklassisk økonomi er forankret i en atomistisk virkelighetsoppfatning. I et dypøkologisk perspektiv er naturen en helhet hvor også mennesket er avhengig av alt det andre som Gud har skapt. Livet i seg selv har egenverdi, det vil si at det å bidra til å opprettholde livskraften i økosystemene, har verdi i seg selv.

I motsetning til en slik tankegang er neoklassisk økonomi preget av en antroposentrisk forestilling om at vi kan bruke ressursene i naturen på en måte som er mest mulig fordelaktig for oss selv, uten at det fører til for store negative konsekvenser. Er det mulig?

Nei, naturen er allerede alvorlig syk, og feberen stiger. Medfølelsen er derfor et dypøkologisk grunnmotiv. Når Jesus gikk omkring i byene og landsbyene og gjorde godt og helbredet sykdommer og plager, syntes han inderlig synd på menneskene. Han ble fylt av medlidenhet når han så enkene, de døve og blinde og spedalske, de små og vindskjeve, ja, til og med sauer og fugler og andre små skapninger var omsluttet av hans omsorg. I hjertet hans var det rom for alt liv på jorden. Liljene på marken, alt som spirer og gror. Han helbredet de syke, truet vind og bølger og ga de små og vindskjeve en ny livsfølelse. For meningen med hans liv og død var å gjenforene jorden og menneskene med Gud.

Menneskets moralprøve
I Brødrene Karamasov skildrer Fjodor Dostojevskij hvordan djevelen besøker ateisten Ivan i en drøm, og sier at det går ganske godt på jorden, det står bare igjen å få slutt på medfølelsen. Da er hans drøm oppfylt. Men Guds medfølelse tar aldri slutt. Han bærer oss alltid i hjertet.

Vår livsstil blir imidlertid mer og mer umulig for medfølelsen. Et uttrykk for vårt sjelelige forfall er den industrielle kjøttproduksjonen. «Menneskehetens virkelige moralprøve består i holdningen overfor dem som er prisgitt oss – dyrene. Og i denne forstand har vi lidt et sammenbrudd, en katastrofe så fundamental at alle andre utgår fra den,» skriver Milan Kundera. Og den jødiske forfatteren Isaac Singer assosierer mishandlingen av dyrene med krigens redsler. «I sin oppførsel overfor dyrene er alle mennesker nazister.» Dyrene har ikke bare instrumentell verdi, de har egenverdi, for de er også skapt i gudsbildet.

De etiske aspekter ved å spise, er av større betydning enn helsegevinsten. Vegetarisme og respekt for dyr er konsekvenser av hverandre. Vi vet at det er en uansvarlig ressursforvaltning å produsere kjøtt i stedet for planter. Det krever minst ti ganger så store arealer og veldige mengder vann. Kanskje vil vi for alvor erfare galskapen i dette etter hvert som appetitten til mennesker i de folkerike landene i Asia krever like mye kjøtt som vi spiser i vår del av verden. Det vil rett og slett ikke være mat nok til alle, i tillegg til økt forurensning og større risiko for infeksjonssykdommer og bakteriell resistens. Vi må ikke glemme våre globale naboer som lever på sultegrensen. Vi tilhører jo samme familie, hvis jorden er vårt hjem.

Og så vet vi at kjøttindustrien er en av de største klimafiender. Ja, man kan kjøre bort nesten ti liter bensin for å slippe ut like mye klimagasser som ved å produsere og konsumere ett kilogram kjøtt. Det er en tidsinnstilt økologisk bombe.

Miskunn deg over meg
Det er treffende sagt at mennesket er den eneste art som kan rødme, og som har grunn til det. Vi har mer innsikt og intelligens enn de andre, vi er så å si et hode «høyere» enn dyrene. Vi er skapt med evnen til å tenke og sette grenser for våre handlinger, og derfor har vi god grunn til å rødme når vi ser at vi har overskredet grenser i vår rovdrift på dyrene, og derfor også ressursene og klimaet. Vi eier ikke Guds natur, luften, jorden, alle skapningene under solen. Vi kan ikke kjøpe eller selge himmelen eller varmen fra jorden. Vårt liv er som blomsten på marken.

Gud er kjærlighet. Han er nådig og barmhjertig, og han har skapt oss til å råde over dyrene, og resten av skaperverket, med mildhet og medfølelse.

På vei mot Jerusalem ser Jesus en blind mann som sitter ved veien og tigger, og når den stakkars mannen blir klar over hvem som gjester hans sted, setter han i å rope: Jesus, miskunn deg over meg! Og straks blir han frisk.

Mannens bønnfallelse er en del av den protestantiske, katolske og ortodokse gudstjenesten. Ja, bønnen blir gjentatt tre ganger – til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Og den er et kjent tema i kirkemusikken: Kyrie eleison.

Den er også et nødrop fra kylling farmene, storbyslummen og verdenshavene. Hører vi fortvilelsen i stemmen?

Ove S. Berntsen