Sann tro er mer enn å ta del i en religiøs seremoni, selv om den er så viktig som Herrens måltid. Men det er et verdifullt og varig budskap Jesus gir oss gjennom et så dagligdags symbol som mat.

Det virker kanskje underlig, men mat opptrer ofte som et symbol i forhold som har med troen å gjøre. Det var en frukt som var objektet for den første fristelsen i Eden. Guds folk gav uttrykk for sin samhørighet med ham ved å unngå «næringsmidler» som han forbød (3 Mos 11). Og den natten Gud frigjorde sitt folk fra Egypt - en begivenhet som er kjent under navnet påsken - foreskrev han også et spesielt måltid for dem: «Og kjøttet skal de spise samme natten; de skal steke det på ilden og spise det med usyret brød og bitre urter» (2 Mos 12,8). Siden har det vært fast skikk for det jødiske folk å spise dette måltidet, med druesaft som drikke, under den årlige feiringen av utgangen.

Det var under en av disse påskehøytidene, den siste han feiret her på jorden, at Jesus gav sine disipler en ny forståelse av nåden. Den påskekvelden tok han det usyrede brødet i sine hender, takket, brøt det og gav det til disiplene. «Ta dette og ét det!» sa han. «Dette er mitt legeme.» Han tok også en kalk med vin, takket og gav dem å drikke: «For dette er mitt blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse» (Matt 26,26-28). «Gjør dette til minne om meg,» la han til (Luk 22,19).

Naturlig nok forstod disiplene dette som at det Jesus hadde gjort, skulle de fortsette med å gjøre. Så etter at Jesus ikke lenger var blant dem, dekket de bordet igjen og igjen. Det samme gjorde de kristne som kom etter dem.

Symbol eller realpresens?
De første troende var ikke så sikre på hva slags seremoni Jesus hadde hatt i tankene, så de feiret den på forskjellig vis. Stundom var det et formelt innslag under en gudstjeneste, andre ganger var det bare en del av et fellesskapsmåltid. Men de tvilte aldri på betydningen av Herrens måltid. De visste at Jesus hadde gitt dem et mektig symbol, som skulle minne dem om korsfestelsen, om hvordan han gav sitt legeme og sitt blod for våre synder. Brødet og vinen skulle minne dem om hva frelsen hadde kostet.

I de århundrer som har gått siden den første nattverden, har det vært ulike meninger om betydningen av elementene. Romersk-katolske teologer mener at da Jesus sa at brødet og vinen var hans legeme og blod, så mente han det i bokstavelig forstand. De tror også at hver gang presten gjentar Jesu ord over brødet og vinen, så skjer det samme igjen. Elementene overfører faktisk Guds nåde. Transsubstansiasjon er den teologiske betegnelsen for denne forvandlingen.

Protestantene skiller seg ikke bare fra katolikkene i forståelsen av denne forordningen; de har heller ikke samme syn seg imellom. Lutheranerne forkaster ideen om at brødet og vinen blir forvandlet til Kristi faktiske legeme og blod, men de tror at Kristus er legemlig til stede i elementene (konsubstansiasjon). Mange andre protestanter tror at disse elementene bare er symboler som skal minne oss om hva Kristus gjorde for oss på Golgata. Og den kalvinistiske tolkningen er en mellomposisjon. Kristus er ikke legemlig til stede i de fysiske elementene, brødet og vinen, sier man. Han er virkelig - åndelig - til stede i nattverden, som altså blir en kilde til åndelig liv og kraft.

Hva sier Skriften?
Hva kan vi så si om Herrens måltid? Hva sier Bibelen? Hva skjer med oss når vi tar del i seremonien?

Først og fremst er det et minnemåltid: «Gjør dette til minne om meg.» Vi feirer nattverden fordi Jesus bad oss om igjen og igjen å tenke på hva han har gjort for oss. Han vil at vi regelmessig skal erindre det siste måltidet sammen med disiplene, og hva det sier oss om hans offer på Golgata. Det vil bevege oss, slik at vi åpner hjertet for ham. Og så vil han tilgi oss vår synd og ta bolig i oss.

For det andre gir Herrens måltid en livaktig skildring av Kristi død og oppstandelse. Ja, jeg tror at forordningen er et enestående middel når det gjelder å forstå korsets betydning. Et ærverdig kirkehistorisk dokument sier at brødet og vinen er «sikre og troverdige vitner og effektive tegn på nåde ... og ved dem virker Kristus usynlig i oss, og han ikke bare vekker men styrker også vår tro.»*

Med andre ord er deltagelsen i nattverden en sterk påminnelse om Jesu død for våre synder. Brødet og vinen er en livaktig forsikring om at Jesus fremdeles kan tilgi oss og sette oss i riktig forhold til seg selv. Når det skjer, vil vi naturlig innby ham til å ta bolig i vårt hjerte, og bringe oss enda nærmere ham.

For det tredje er det en måte å tilbe Jesus og ønske ham velkommen blant oss. Protestantiske teologer bruker ordet «forordning» for å beskrive Herrens nattverd. En forordning er en aktivitet som Gud har opprettet og gjort hellig. Og likevel er det ikke brødet og vinen som er hellig; det er lovprisningen, bønnene og de troendes deltagelse.

Og Jesus er selvsagt alltid til stede ved enhver feiring av Herrens måltid. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem,» har han lovt (Matt 18,20). Når som helst mennesker tenker grundig over hva Jesus har gjort for oss og tar imot ham som sin Herre - når som helst de tilber ham - er han til stede i hjertet.

For det fjerde minner nattverden oss om at Jesus overvant døden og kommer igjen til vår jord. «For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer» (1 Kor 11,26). Mye av det som skjer i verden omkring oss synes å antyde at han kommer snart, så det har aldri vært en tid da Herrens måltid har vært mer betydningsfullt enn nettopp i dag.

Og endelig er denne forordningen en sjanse til å gi uttrykk for vår tro på Jesus. Vi får ikke del i Guds nåde simpelthen ved å være til stede ved seremonien i kirken. «For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst,» skriver Paulus (Rom 10,9). Jesus krever et angrende hjerte, bekjennelse av synd og tro på ham som Guds Sønn. «For av nåde er dere frelst, ved tro» (Ef 2,8).

Å tro på Jesus vil si å erfare hans nærvær, fra dag til dag, fra uke til uke. Å be og studere og tenke på ham. Å ikke ønske noe annet enn å bli ham lik. Å fortelle andre om ham gjennom sine ord og handlinger.
Ekte tro dreier seg aldri bare om å ta del i en religiøs seremoni, selv om den kan være viktig. Men det er et verdifullt og varig budskap Jesus stadig gir oss gjennom et så enkelt symbol som mat!

Loren Seibold i Tidens Tale nr. 3, 2002

* The Thirty-nine Articles, skrevet omkring 1563, og stort sett et verk av Thomas Cranmer og Nicholas Ridley.