Hva betyr det at Pergamon er Satans trone? Nå står det riktignok ikke at Pergamon er Satans trone, men at han har sin trone der. For å kunne besvare dette spørsmålet er det nødvendig å sammenligne budskapet til i hvert fall de fire første menighetene. Det er noen spesielle vers der som en bør legge merke til. Først bør en lese disse skriftstedene: Åp 2,6; 2,9; 2,13-15; 2,20.21.

Den som gir budskapet, kommer med noen advarsler. Gud ser noe i sin menighet som han ønsker å få utryddet. Det kalles for nikolaittenes gjerninger, eller Bileams lære, og det identifiseres også med Jesabel. Ifølge Irenaeus (ca. år 185 e. Kr.) var nikolaittene en gnostisk sekt som hadde sitt utspring i den kristne menigheten. Den sto fram i det første århundre, og man vet med sikkerhet at det fantes en gnostisk sekt med samme navn i det tredje århundre. Denne sekten hadde en lovfiendtlig innstilling. Man mente at man kunne se bort fra de moralske normer fordi de ikke hadde noen mening pga. den kristne frihet. Ingen ting av det en gjorde i “kjødet” hadde innvirkning på ens sjel eller ens frelse. Det var en fullstendig dualistisk filosofi der sjelen var av det gode, lyset, og legemet var av det onde. Derfor var sjelen det viktige, mens kjødet var uvesentlig. Dette var i skarp kontrast til det hebraiske grunnsynet om at sjel og legeme er en ubrytelig helhet.

Bileam var mannen som etter ammonitterkongen Balaks ønske prøvde å forbanne Israel under marsjen til Kanaan. Det nyttet ikke, og Bileam visste at de var under Guds beskyttelse så lenge de var lydige mot ham. Bileam foreslo at Balak skulle infiltrere Israel og få folket med på avgudsdyrkelse og hor. Dette kom til å virke usannsynlig godt.

Jesabel var en utenlandsk prinsesse som ble gift med kong Akab. Hun tok med seg sin religion og fikk jødene til å dyrke sine guder. Hun klarte akkurat det samme som Balak, nemlig å innføre hor og avgudsdyrkelse. Når Jesus trekker inn disse tingene er det for å illustrere for menigheten hva nikolaittene var i ferd med bringe inn i menigheten: en “kristnet” form for avgudsdyrkelse og umoral.

La oss nå legge merke til progresjonen i de fire skriftstedene: “Men den ros skal dere ha, at dere hater nikolaittenes gjerninger.” Åp 2,6. I den første menighet var dette altså ikke noe problem.

Neste tekst sier: “Jeg vet også at dere blir spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det, for de er Satans synagoge” (v. 9). Her har det tydeligvis kommet til konfrontasjon, men det ser ut til at menigheten fremdeles holder stand. Gud har ingenting å anklage den for.
Men så skjer det noe i den tredje menigheten. V. 15 forteller at nikolaittene omsider har fått innpass i menigheten: “Også du har noen hos deg av samme slag, de som holder seg til nikolaittenes lære. Vend om!” Det er i denne sammenhengen at sammenligningen med Bileam kommer inn. Høydepunktet i utviklingen kommer i den fjerde menigheten: “Men jeg har dette imot deg, at du lar kvinnen Jesabel holde på, hun som kaller seg profet, som med sin lære lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.” (v. 20). Nå har den negative utviklingen tydeligvis tatt fullstendig overhånd. Det ser ut til at Gud har oppgitt menigheten i Tyatira som en menighet. Han ber bare dem som ikke har latt seg influere av vranglæren, om å stå fast og ikke gi opp.

Hva betyr det altså at Satan har sin trone i Pergamon? Vi tror at det er snakk om akkurat det samme som Paulus nevner i 2 Tess 2,1-12. Der er snakk om frafallet, om “lovløshetens hemmelighet”. ”Satans trone” er opprettet når Satan og hans hjelpere har klart å smugle inn læresetninger i kristenheten som bringer de kristne bort fra deres rene gudsforhold. Nikolaittene introduserte lovløsheten i kristendommen. De ble sterkt motarbeidet, og til slutt nedkjempet. Men de klarte likevel å sette varige spor etter seg i kristen teologi helt opp til vår tid.