1.    ”Ti dager...” Åp. 2,10.
En periode på én dag står i profetisk sammenheng for et år (se f.eks. Esek. 4,6), og tiden som her omtales passer svært godt på forfølgelsen denne menigheten måtte gjennomgå i tidsperioden 303 – 313 e.Kr. under keiser Diokletian og Galerius. Disse keiserne var overbeviste om at kristendommen nå truet rikets eksistens, og ville faktisk utrydde hele religionen. Diokletians første edikt kom i 303 e.Kr. der han forbød kristendommen i hele imperiet. Forfølgelsene konsentrerte seg i første rekke om de kristne lederne. I 313 e.Kr. utstedte Konstantin og hans kollega Licinius et edikt som gav de kristne – og alle andre – religionsfrihet.

2.    ”Den skjulte manna” (Åp 2,17).
Bakgrunnen for dette uttrykket finnes i 2 Mos 16,14-36. Manna ble kalt ”korn fra himmelen”, og ”englebrød”  (Sal 78,24.25). Et stadig minne om denne mirakelmaten ble skjult i en krukke (2 Mos 16,32) så den skulle minne folket om Guds oppholdende kraft og næring under ørkenvandringen. Selv om de ikke så Livgiveren var han likevel ti stede! Jesus sier om seg selv at han er det virkelige manna-brødet fra himmelen (Joh 6,31-35). Han er skjult for oss i dag, men gir likevel den åndelige næring vi trenger. En dag skal vi se ham slik han er!

3.    ”Hvit stein” og ”nytt navn” (Åp 2,17).
Ingen av de tolkningene jeg har funnet hittil har vært helt tilfredsstillende, men en vanlig skikk blant oldtidens dommere var å benytte en hvit eller sort stein for å vise skyld eller uskyld hos den/de anklagede. Det som synes rimelig sikkert er at Johannes refererer til en skikk eller et rituale som var kjent i hans samtid, og at den hvite steinen symboliserte noe ærefullt, en offisiell belønning eller hedersbevisning.

At Guds folk får et nytt navn er naturlig og nødvendig siden navn i bibelsk sammenheng gav uttrykk for personens karakter. Når vi blir Guds barn får vi en ny karakter, en ny start i livet, jfr. Jakob (”holde i hælen” eller ”overliste”; altså en ”luring”; se 1 Mos 25,26). Han fikk et nytt navn da han hadde kjempet med Gud og vunnet seier (1 Mos 32,28), nemlig ”Israel” (”Den som kjemper med Gud”). På den nye jord vil dette spesielle hemmelige navnet vårt uttrykke vår karakter og/eller noe av det vi har gjennomgått.

4.    Efesos: Jesus ”holder de sju stjerner i sin hånd Stjernene er menighetens ”sendebud” som kan være engler eller ledere (Åp 1,20). Mao.: Han bevarer dem som har ansvaret for sitt verk i denne verden.

”Han som går midt mellom de sju lysestaker av gull.” Lysestakene er selve menighetene (Åp 1,20), og Jesus ferdes blant sitt folk, selv om vi ikke ser ham! Efesos-menigheten trengte denne forvissningen om at Jesus var til stede blant dem selv om de ikke så ham; de hadde vel forventet at han skulle ha kommet igjen for lenge siden!

Smyrna: ”Den første og den siste, han som var død og er blitt levende”. 
Tidsperioden som nevnes (10 dager) er i sammenligning ubetydelig, Jesus hersker i evigheten, han er ”den første og den siste”, så smyrneerne kunne bare ta det med ro, evigheten var deres hvis de holdt ut. Han trøster dem! Han hadde vært død, men var stått opp igjen. Selv om mange av dem ville lide martyrdøden var dette bare en midlertidig søvn, for Jesus hadde knust dødsmaktene ved sin oppstandelse og ville herske til evig tid, jfr. Job 19,25-27.

Pergamon: På tross av det åndelige frafallet som truet menigheten skulle de vite at Jesus hadde det ”tveeggede sverdet” som er ”Guds Ord” (Heb 4,12). I kamp med frafall og forførelse må menigheten alltid stole på det Gud har sagt, Bibelen – Guds tveeggede sverd - må være grunnlaget for all tro og lære.

Tyatira: Jesus har full innsikt, vet alt om den frafalne menighets tilstand, han har ”øyne som ildslue” – alt er ”nakent og bart for hans øyne” (Heb 4,13).

Sardes: Sjutallet er fullkommenhetens tall. Jesus har Den Hellige Ånd (oljen i lysestakene, se Sak. 4,1-6) i all sin fylde, og ønsker å gi dem av denne kraften for å styrke ”det andre som var i ferd med å dø.”

Filadelfia: Han har selveste kong Davids makt, kan åpne og lukke, styre og lede begivenhetenes gang slik at menigheten kan være trygg uansett hva den møter. Uante muligheter ligger foran oss!

Laodikea: ”Det trofaste og sannferdige vitne” – dette er menigheten i sin siste fase her på jorden, mens det pågår en ”undersøkende dom” i himmelen (”Laodikea” betyr ”folket som dømmes”. Det er umulig for Satan å villede juryen, for Jesus bærer fram den hele og fulle sannhet. Han er også ”opphavet til Guds skaperverk”, selveste Skaperen, noe som Åpenbaringskurset kommer inn på senere, den såkalte ”første engels budskap” som skal forkynnes i endetiden og som igjen forkynner at  menneskeheten skal tilbe Gud som Skaper; se Åp 14, 5.6. Dette reflekterer ordlyden i hviledagsbudet (2 Mos 20,8-11), selve erketegnet på Guds skaperakt.

Roger Robertsen