Bibelen gir ikke noe påbud om feiring av hverken jul eller påske. Derfor kan vi ikke anse disse høytidene som hellig tid. Det eneste Bibelen klart sier at vi skal feire som hellig tid, er den ukentlige hviledagen, sabbaten. Sabbaten ble innstiftet ved skapelsen som en god gave til hele menneskeheten (1 Mos 2,1-3). Den ble gjentatt ved Sinai som det fjerde budet i tibuds-loven (2 Mos 20,8-11). Jesus stadfestet sabbaten ved sitt eksempel (Luk 4,16 ) og la vekt på at sabbaten ”ble til for menneskets skyld, og ikke mennestet for sabbatens skyld” (Mark 2,27). Sabbaten skal tjene menneskers beste og skal ikke være en byrde vi bærer. Jesus forventet at hans etterfølgere skulle fortsette å holde sabbaten (24,20), noe de også gjorde (se f.eks. Luk 23,54 – 24,1; Apg 13,13-15.42-49; Apg 18,4).

Jule- og påskefeiring sier Bibelen derimot ikke noe om. Men de begivenhetene som i kristen sammenheng markeres ved disse høytidene, er selvsagt sentrale i Bibelen. Det er derfor naturlig at kristnes tanker ofte kretser omkring Jesu komme til jorden, hans liv, død og oppstandelse. At man løfter dette frem spesielt på de tidspunkter av året som tradisjonelt er satt til side for det, er også positivt.

Men jul og påske er ikke foreskrevet som helligdager i Skriften. De er ikke hellig tid i bibelsk forstand, og kristne har derfor ingen nødvendighetsgrunner til å feire disse dagene. Det er også klart at mange av de tradisjoner som knytter seg til jul og påske er av hedensk opprinnelse.  I tillegg er julen – ikke minst – i vår tid blitt en kommersiell affære der fokus lett blir på materialisme og verdslig festing og feiring.

Kristne som velger å feire jul gjør derfor vel i å gjøre det med omtanke. Ellers kan man lett bli med på den verdslige og kommersielle karusellen der det ”kristne innholdet” har falt ut.

Per W. Næsheim