Evangeliet om synd
I følge dette evangeliet er de gode nyhetene som følger: «Du er en synder som på grunn av dine mange synder er på vei mot evig fortapelse etter døden, men hvis du tror at Jesus døde for dine synder og stod opp igjen, vil Gud se på deg som syndfri og i oppstandelsen vil du få evig liv i herlighet og glede».

Nå er jo dette virkelig gode nyheter, og bibelsk er det også. Problemet er at det utelater dette livet fra de gode nyhetene og reduserer hele Jesu komme til verden til en teori om minstekravet for å slippe gjennom perleporten. Problemet er også at Jesus aldri tar disiplene avsides og sier: «Nå skal jeg fortelle dere minstekravet for å komme til himmelen når dere dør; den hemmelige formelen som gjør at de må slippe dere inn». Isteden viste han dem et liv; en måte å leve på som stiller alle andre levemåter i skyggen: Han lærte dem å leve det evige livet nå. De ble disipler, studenter, av dette livet. Johannes skrev senere begeistret om hva de hadde blitt med på:

«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha samfunn med oss, vi som har samfunn med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus. Og vi skriver dette for at vår glede skal være fullkommen» (1 Joh 1:1-4).

Et liv hadde blitt åpenbart: Et liv i samfunn med Faderen og sønnen nå, muliggjort ved Jesu komme og hans offer.

Kristen, ja – disippel, tja!
Jeg satt på flyet og leste en bok om Jesus og det livet han stod for, og jeg ble så begeistret over hvor smart Jesus var at jeg bare måtte snakke med noen om det. Og siden jeg satt innerst i en rad med bare to seter måtte det bli hun som satt utenfor meg. Og det spennende er at vi hadde en helt normal, ikke-religiøs og dagligdags samtale om livet og om Jesus. Jeg hadde aldri opplevd det før. Jeg hadde aldri vært så stolt av Jesus at jeg bare måtte dele litt av læren hans med noen jeg møtte på et fly. Faktisk hadde jeg aldri virkelig tatt læren hans helt på alvor før. Det var læren om Jesus som var relevant, læren om hva hans død betydde for mitt evige liv. Hva Jesus sa om helt dagligdagse ikke-religiøse ting hadde jeg knapt lagt merke til. Og nå satt jeg her sammen med en vilt fremmed som ikke var kristen og vi var enige om at Jesus var smart.

På University of Southern California jobber det en kristen filosofiprofessor som har brukt fritiden sin som pastor. Lenge jobbet han med spørsmålet: Hva skal jeg svare en kristen som spør: «Hjelp meg å bli mer lik Jesus?» Svaret han forfattet i 1988¹ er kanskje noe av det beste som har vært skrevet om dette i nyere tid. Ti år senere måtte han skrive en ny bok², (boken jeg leste på flyet) fordi han oppdaget at kristne ikke ønsket å bli som Jesus. De så på livet og læren hans som irrelevant og gammeldags. Jesus hadde fikset syndene deres, hva mer trengte man? Og slik oppstår dette merkelige som på bibelens tid var helt utenkelig: Et skille mellom det å være kristen (vi som tror Jesus døde for våre synder) og å være disippel (for hva har Jesus fra det første århundret å lære meg som lever i det tjueførste?).

Informasjonssamfunnets underlige læresetning
Jeg sitter i stuen min og skriver dette med min bærbare PC på fanget. Jeg er naturligvis også koblet til Internett. Trenger jeg et bibel vers reiser jeg meg ikke og henter Bibelen. Jeg går til www.bibelen.no og henter teksten rett inn i artikkelen. Da jeg lurte på når Dallas Willard skrev bøkene sine gikk jeg til hjemmesiden hans og kopierte opplysningene rett inn i fotnotene. Innimellom leser jeg litt i avisene som også ligger på nettet. Jeg er medlem i informasjonssamfunnet der det finnes informasjon om alt tenkelig og utenkelig bare noen museklikk unna. Men på ett område har informasjonssamfunnet innført en merkelig lov. Den lyder slik: «Det finnes ikke informasjon om rett og galt eller om det gode liv – bare meninger». Det er et merkelig paradoks, men «loven» opprettholdes nådeløst av en årvåken presse, og et ivrig utdanningssystem, og nåde den som måtte mene noe annet.

Og det er akkurat det Jesus gjør. Han kommer inn i vår verden med informasjon om det gode, det beste av alle liv. Og han hevder at informasjonen kommer fra Gud selv. Og de tingene han snakker om: Bekymring, kjærlighet, Gud, lengselen etter en bedre verden, sinne, sex, penger, sladder og tendensen til å tro man er bedre enn alle andre, er nettopp slike ting som ikke forandrer seg over 21 århundrer. Hva om vi leste Jesus på nytt som om han var den beste filosofen, teologen, psykologen og livsveilederen som noen gang har levd? Det siste året har jeg gjort dette og det har vært et av de rikeste læringsfasene i mitt liv. Jeg er blitt så stolt av å følge Jesus at det bare bobler over.

Og så viser det seg at jeg er med i en trend, antakeligvis en guddommelig en. Over hele verden skjer følgende: Kristne, jøder, muslimer, hinduer og hedninger fra alle lag i befolkningen blir grepet av en ny fascinasjon av livet og læren til denne mannen som delte historien i to og de møtes i små grupper for å høre Jesus på nytt, uavhengig av den religiøse tradisjonen.

Det finnes i dag muslimer som følger Jesus, jøder som følger Jesus, ja, til og med hedninger som følger Jesus. Kanskje har de ikke forstått alt, men de er stolte av å være studenter av denne geniale læreren. Jeg kjenner til og med kristne som ikke lenger kaller seg det siden uttrykket har blitt så ladet i kulturen der de arbeider, men som stolt kaller seg etterfølgere av Jesus, og møter velvilje og åpne dører.

Evangeliet Jesus forkynte
Evangeliet Jesus forkynte var at man kan begynne å leve i Guds rike her og nå. Det evige livet er et liv vi kan tre inn i nå. Jesus malte dette livet i alt han sa og gjorde; fra bønnestundene i ensomhet, til festene med de utstøtte. Fra liknelsen om liljene på marken, til kongssønnens bryllup. Guds rike er der Gud regjerer. Der stoler man på at Gud elsker oss som en kjærlig far og vi tar vare på hverandre i kjærlighet og ydmykhet.

De første kristne var fattige og uglesett, uten makt og innflytelse, men de hadde grepet livet i Guds rike og de levde Bergprekenen. De tok seg av hverandre og av de fattige og syke og elsket dem. De reddet vanføre barn som ble satt ut for å dø og adopterte dem som sine egne. De gjengjeldte ondt med godt, gikk en ekstra mil, oppsøkte de som plyndret husene deres for å gi dem flere gaver og levde virkelig som om deres himmelske far var både allmektig og kjærlig. Og når de møtte døden gjorde de det med fred.

Det var ikke glitrende forkynnelse og kreative reklame stunt som kristnet hele den romerske verden på 300 år. Det var demonstrasjonen av liv. «Det beste av alle typer liv» avslørte tomheten i jaget etter rikdom, makt og selvlaget trygghet og virket så magnetisk at rike romere svelget stoltheten og ble med på møte for å la slavene deres undervise dem om Livet med stor L. Livet i Guds rike.

I dag er media ute etter de kristne, og forkynnelsen av minstekravet for å bli reddet fra fortapelse, makter ikke å få forvandle samfunnet. Norge trenger en ny revolusjonær jesusbevegelse av begeistrede disipler som lever høyere enn de snakker.

Du, en disippel?
Å være en disippel er ikke å bli snekker eller fisker, eller å gå omkring i sandaler; det er å lære hvordan du kan leve ditt liv, passe din jobb, ta deg av din familie og tjene ditt nabolag slik Jesus ville gjort det hvis han var i din situasjon. Og kanskje vil du bli overrasket over hva du lærer. Kanskje du også vil oppleve det beste av alle typer liv.

Harald Giesebrecht

Referanser

¹ The Spirit of the Disciplines: Understanding How God Changes Lives. (San Francisco: Harper and Row, 1988) 276 pp, ISBN: 0060694424. U.K. edition (Harper Collins), slightly modified, 1996.

² The Divine Conspiracy: Rediscovering Our Hidden Life in God. (San Francisco: Harper, 1998) 428 pp, ISBN: 0060693339. U.K. edition (Harper Collins), 1999.