Synd mot Den hellige ånd, utilgivelig synd.

I menneskehjertet er det en hemmelig lengsel etter å forstå seg selv - etter å bli forstått av andre og over alt annet - at det må være forståelse mellom oss og Gud.

Hvis det er noe spørsmål som er større enn andre, så er det dette at vi forstår Guds måte å frelse mennesker på. Bibelen er det eneste sted hvor vi kan finne et fullt troverdig svar på spørsmålet om frelse. Så omhyggelig har Den hellige ånd våket over og bevart dette verk i oversetteres og avskriveres hender, at vi i dag stilles ansikt til ansikt med den kjensgjerning at skjønt deler av Bibelen er oversatt til mer enn 1100 språk og dialekter, er ingen betydningsfull sannhet gått tapt, og forløsningens plan stråler ut fra dens blad med usvekket glans. Hvis et skriftsted er vanskelig å forstå, er det som regel andre som forklarer det.

Apostelen Paulus sier i Rom. 8, 29: “Dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde.” Fra dette skriftstedet og noen få andre har noen dratt følgende slutning: Hvis det er avgjort at jeg er bestemt til å gå fortapt, hvorfor skulle jeg da prøve å bli en kristen? Hvorfor ikke da nyte livet alt det jeg kan? Andre tenker: Hvis det er avgjort at jeg er utvalgt og vil bli frelst, selv om jeg faller i synd, så kan jeg ikke gjøre verken fra eller til. Min skjebne er jo bestemt. Vi kan være sikre på at en slik tro er i strid med Bibelens lære om frelse. Ved en slik lære blir et menneskes personlige valg og initiativ overflødig. Den griper inn i spørsmålet om lydighet og frelse. Den logiske konklusjon av en slik tro er ganske enkel: Ingenting har betydning; Gud har lagt en plan for meg, og jeg kan ikke forandre den.

Men det finnes en vidunderlig sannhet som går gjennom hele Bibelen, og som vil hjelpe oss til å klargjøre spørsmålet om forutbestemmelsen. Det finnes ikke en eneste sjel som er forutbestemt til å falle i synd og gå fortapt. Profeten Jonas’ erfaring er en utmerket illustrasjon. Profeten fikk befaling av Gud om å gå til Ninive og rope gjennom byens gater: “Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet.” Men så skjedde det noe. Det ble holdt et stort bønnemøte. Hele byen med kongen og de ledende menn i spissen ropte til Gud i anger og omvendelse. I sin store nåde utsatte Gud straffen. Ninive ble ikke ødelagt etter førti dager. Var det da en usannhet Gud hadde sagt? Nei, la oss si det på denne måten: Ninives innbyggere var forutbestemt til fortapelse hvis de fortsatte å leve i ugudelighet. Og Ninives innbyggere var forutbestemt til frelse hvis de omvendte seg. Gud er i stand til å se seg tilbake i fortiden og se alle omstendighetene som leder menneskene til å treffe sitt valg. Han er også i stand til å se inn i framtiden, og han kjenner omstendighetene som omgir menneskene når de treffer sine beslutninger. Men denne Guds forutviten begrenser ikke på noen som helst måte din og min evne til å velge.

Jesus fortalte en lignelse om en mann som holdt bryllup for sin sønn. De som var innbudt til festen unnskyldte seg og kom ikke. Men andre ble innkalt i stedet. Det var i denne forbindelsen Jesus sa: “Mange er kalt, men få er utvalgt.” Matt. 22, 14. Noen har lagt denne tanke i disse ordene at bare få er forutbestemt til å være utvalgt. I 1 Tim 2, 3.4 sies det: “Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhetens erkjennelse.” Gud ønsker at alle mennesker skal bli frelst. Han kaller alle. Hans Ånd virker på alle. “Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!” (Åp. 22,17)

I lignelsen om bryllupsfesten er det en mann uten bryllupskledning, og han blir satt utenfor. Hva er bryllupskledningen som synes å være så nødvendig? I Åp. 19,7-9 får vi vite at bryllupskledningen representerer Jesu rettferdighet åpenbart i de frelstes karakter. Gud kaller alle, og han har fastsatt en bestemt karakterstandard som vi må nå for å bli frelst. Dette er Bibelens lære om forutbestemmelsen. Gud har gitt hvert menneske frihet til å velge. Han har satt en bestemt karakterstandard som han ønsker at vi ved hans nåde skal nå før han tør betro oss evig liv. Men det er ingen som behøver å komme til kort i å nå dette mål, for Kristus har tilveiebrakt all den styrke som er nødvendig, hvis vi er villige til å ta imot den. Dette bringer oss til spørsmålet om den synd som Gud aldri tilgir. Hva er den utilgivelige synd?

“Derfor sier jeg dere. Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt, men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt. Og om noen taler et ord mot Menneske-sønnen, det skal bli ham forlatt, men om noen taler mot Den hellige ånd, det skal ikke bli ham forlatt, verken i denne verden eller i den kommende” (Matt 12, 31.32). Hva er dette for en synd? Hvordan begår man en slik synd? Hvordan kan et menneske vite om det har eller ikke har begått denne synden? Hvorfor kan Gud ikke tilgi en slik synd? Det må være mord, sier noen. Å ta et annet menneskes liv er en fryktelig synd, men det er likevel ikke den utilgivelige synd. Mordere som angrer og bekjenner sin onde gjerning, vil få Guds tilgivelse. Moses fikk den. David fikk også forlatelse for denne synd. Andre mener at den utilgivelige synd er visse forbannelser og bespottelser. Apostelen Peter uttalte bespottelse da han fornektet og forbannet sin Frelser. Men Peter gikk ut i Getsemane, og i syndserkjennelse og skam kjempet han i bønn og fikk Guds tilgivelse. Hvilken trøst det er å lese at Jesus, før han nevner den utilgivelige synd, sier: “Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt” (v.31).

Da Jesus talte om den utilgivelige synd hadde han nettopp utført en av sine store undergjerninger, og folket utbrøt i forundring: “Det må være Davids sønn. Kan det være at han er Messias?” Dette irriterte Jesu bitre motstandere, fariseerne, og de sa: “Dersom vi ikke gjør noe, vil hele folket tro på ham, og vi vil miste vår innflytelse.” Blind sjalusi fikk dem til å påstå at Jesus utførte sine undergjerninger ved djevelens makt. Jesus svarte dem: Hvordan kan det skje? Hvis det er ved den ondes makt jeg utfører mine gjerninger, så er jo den onde kommet i strid med seg selv, og det er da utenkelig. Gang på gang hadde de forkastet lyset som Gud sendte dem. De var ikke lenger lydhøre overfor samvittighetens stemme. Når man er kommet så langt, er det bare et lite skritt igjen til endelig forkastelse. Det var under slike forhold Jesus advarte mot å begå den utilgivelige synd. “Derfor sier jeg dere: Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt, men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt.” Ikke lenge etter dette ropte disse menneskene om han som var kommet for å frelse dem: “Hans blod komme over oss og våre barn!”

Vår Frelser har sendt oss en enestående innbydelse: “Kom la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull” (Jes 1,18). Kan vi tenke på noen synd som dette skriftstedet ikke dekker over? Nei, venner, hvis vi kommer til Frelseren og søker om tilgivelse, så vil han tilgi. Han vil ikke at noen skal fortapes, men at alle skal omvende seg. Når vi betrakter Jesu liv, gripes våre hjerter av Den hellige ånds gjerning. Det var ved Den hellige ånds kraft at de syke ble helbredet, de spedalske ble renset, de lamme fikk deres førlighet, de blindes øyne ble åpnet, og de døde fikk livet igjen. I Joh. 16,8 leser vi om Den hellige ånds oppgave: “Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.” Når Den hellige ånd omgir deg med sin innflytelse, så er det dens hensikt å lede deg til syndsforlatelse og sann lykke. Noen undrer seg over samvittigheten. Er den en sikker veileder? Alle mennesker har en samvittighet - en liten stemme som alltid skal snakke med og lufte sin mening om alt hva vi gjør. Et barns samvittighet ville ikke være sin stilling voksen hvis den plutselig ble flyttet over i et voksent menneske. Ordet “samvittighet” betyr å vite noe sammen med en annen. Denne “annen” skal være Gud, men det kan være så mange andre også. Hvem det er, beror på hvem man har vennet seg til å lytte til. Samvittigheten er som en radiomottaker med innebygd høyttaler, som Gud har installert inne i oss. Den er konstruert slik at den kan ta inn den stasjonen som Gud sender fra, hvis vi bare vil stille inn på den. Men om den kommer til å gjengi Guds tale beror på om vi stiller den inn like på avsenderstasjonen. Hvis vi heller vil stille inn på en annen stasjon enn Guds, kan den vennes til å gjengi det som utsendes derfra. Det er noen som gjerne vil høre to stasjoner på en gang når det gjelder deres samvittighets mottaker. Derfor stiller de inn mellom Guds bølgelengde og folkemeninger. I slike tilfeller sier det seg selv at vi ikke har noen garanti for at det er bare Guds stemme som høres gjennom samvittigheten. Men hvis vi har vennet oss til å leve nært Guds ord, så at vi alltid er innstilt på å høre etter hva Guds mening er, så betyr samvittigheten at vi vet noe sammen med Gud. Da kan vi trygt følge samvittighetens røst, for da er den en gjengivelse av Guds røst. Det er ikke tilrådelig å handle mot sin samvittighet. Hvis vi gjør det ofte, kan den bli helt ødelagt. Når et menneske har begått en synd begynner samvittigheten å arbeide - det gjør vondt. Vedkommende blir klar over at han eller hun har gjort noe galt. Det er noe i hjertet som ikke vil la en være i fred før saken er oppgjort. Hvis en prøver å dekke over det, blir det enda verre. Derfor får mange mennesker en bedre helse når de gir sine hjerter til Kristus og blir befridd for skyldfølelsens byrde. Det er ikke så merkelig at Gud sier: “Bekjenn derfor deres synder ... for at dere kan bli legt!” (Jak 5,16).

Den hellige ånds arbeid er å overbevise om synd, men de færreste mennesker liker ikke å bli irettesatt. Bibelen nevner tre forskjellige måter menneskene reagerer på når de ikke vil gi etter for Den hellige ånds tilskyndelse til omvendelse: Et menneske kan stå imot Gud Ånd, bedrøve eller slokke Ånden. Da Stefanus sto for rådet i Jerusalem, og han begynte å tale om frelsen i Jesus Kristus, skjedde det en forandring med de mennesker som hørte på ham. De samlet stein sammen for å steine ham. Men da ropte Stefanus: “Dere står alltid Den hellige ånd imot!” (Apg 7,51). Han visste at hvis de fortsatte med å stå imot, ville det ikke vare lenge før Den hellige ånd måtte forlate dem uten mulighet til å kunne hjelpe dem mer. De var på vei til å begå den utilgivelige synd. “Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag.” (Ef 4,30). Hva betyr ordet “sorg” i denne forbindelsen? Du føler deg kanskje ille til mote ved å såre andre mennesker. Men tenk at vi kan såre og bedrøve Guds Ånd når vi mot bedre vitende gjør det som er galt - ved å leve i strid med Guds Ord. Kristne venn! Gjør ikke Guds hellige ånd sorg!

I 1 Tess. 5,19 leser vi: “Utslokk ikke Ånden!” Å slokke ut Ånden er som å ta et vått håndkle og legge det over et brennende lys. Hvis vi slokker ut Den hellige ånds flamme i våre hjerter, så blir bare syndens aske tilbake. Noen synes ikke om å høre Åndens og Ordets kall. De klipper åndelig talt over ledningen og bryter forbindelsen. Andre mener at de kan begynne å tjene Gud når det en gang blir beleilig for dem. De lever under den feilaktige oppfatning at de kan begynne å tjene Gud når de selv vil. De sier akkurat som landshøvdingen Felix, som tross for at han var grepet av Paulus’ forkynnelse, sa: “Gå bort for denne gang! når jeg får god tid, vil jeg kalle deg til meg igjen” (Apg 24,25). Det er skjebnesvangert å utsette avgjørelsen, for Herren sier: “Min Ånd skal ikke dømme blant menneskene til evig tid.” 1 Mos 6,3. Den natten da Judas forlot nattverdsalen, forlot han Kristus. Den hellige ånd hadde gjennom Jesu ord og gjerning tryglet ham om å oppgi sine onde planer. Men han tilsidesatte Den hellige ånds kall. Judas var en mann med gode forsetter, men han var begjærlig. Guds Ånd talte til ham om å omvende seg, men han tillot gjerrighetens ånd å vokse sterkere og sterkere. Han avslo å følge ett av Guds bud, og til sist begikk han den synd som ikke kan tilgis.

I Apg 5,31 leser vi: “Ham [Jesus] har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som fyrste og frelser, slik at han kan gi Israel omvendelse og tilgivelse for syndene.” Omvendelse gis til menneskene like så sikkert som tilgivelse. Det finnes ikke en synd, likegyldig hvor forferdelig den enn måtte være i Guds og menneskers øyne, uten at Gud kan tilgi den, dersom den angres og bekjennes. Gud gjør aldri feil. Det han sier, det gjør han. Det han har lovt, det holder han. Men hva er så den synden som Gud ikke kan tilgi?

Det er den synd som aldri bekjennes, den synd som man holder fast ved og ikke vil slippe, den synd som går med oss i graven, den synd som følger oss når nådetiden er slutt. Men hvordan kan et menneske komme i den tilstand at han ikke kan angre og ikke bli omvendt? Det er nettopp her mange tar feil. De tror de kan vende seg til Gud når de selv vil. Derfor utsetter de avgjørelsens dag.

Hvis du vil ha tilgivelse, må du ta imot omvendelsen når den tilbys deg. Ingen kan bli omvendt til Gud uten Den hellige ånds omvendende kraft. “Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham.” Joh. 6, 44.

Hvis Gud har talt til deg gjennom disse ordene, hvis han taler til deg når du leser dette, hvis du føler hans nådige tilskyndelse til å følge hans vei, så takk ham fra dypet av ditt hjerte at du har hørt hans stemme.

Et menneske kan misbruke sine øyne og likevel se, men hvis det stikker øynene ut vil det aldri mer kunne se. På samme måte er det mulig å synde og få tilgivelse. Men hvis vi forherder våre hjerter, så vi ikke lenger føler Den hellige ånds dragende kraft — hvem kan da omvende seg? Hvis sjelens øye er ødelagt, så er det ikke lenger noe håp. Derfor er spørsmålet om frelse så alvorlig. Herren sier: I dag er frelsens dag — for hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?

Thorvald Kristensen