Når vi hører ordet «dom» i dag tenker vi gjerne på en rettsavgjørelse og dens fullbyrdelse i god gammel romersk skikk, hvor enhver får som fortjent. I Bibelen kan dom imidlertid bety frelse.

Oppfatningen av en doms rettferdighet har vært avhengig av i hvilken grad prinsippet om gjengjeldelse har blitt fulgt. Men en dom og en dom kan være to forskjellige ting. Vårt norske ord for ’dom’ kommer fra den germanske roten dō-, med betydningen «gjøre, stille, sette, osv.». Vi finner den blant annet igjen i engelsk som to do (å gjøre) og doom (skjebne). I betydningen ’tilstand’ finner vi den også i sluttstavelser som lærdom, sykdom, ungdom og visdom.[1]

Michel Foucault viste hvordan hele rettstanken har forandret seg de siste århundrene. Det har vært en dreining fra offentlig tortur til innelukket soning, fra legemlig avstraffing til psykisk rehabilitering, hvor intensjonen i økende grad har blitt å reintegrere den dømte i samfunnet.[2] Hva dom er har derfor blitt forstått på ulike måter. I det vi går til Daniels bok kan vi derfor spørre: Hvilken forståelse av dom ligger bak tekstene? Er den identisk med vår? 
    
Frelsende dom
Det vanlige ordet for dom på hebraisk i Det gamle testamente, mishpāt, forekommer bare i Daniel 9:5 med betydningen ’forskrifter’ og ’lover’. I den arameiske seksjonen av boken (Daniel 2:4-7:28) brukes ordet dîn for dom. Vi finner det blant annet igjen i navnet Medina, Islams fødeby.[3] Det brukes fire ganger (Daniel 4:34; 7:10, 22, 26). I Daniel 4:34 er det Nebukadnesar som lovpriser Gud for hans rettferdighet. 

I bibelsk sammenheng tenker vi gjerne at dom kommer som en straff for synd. Dette er riktignok noe av betydningen, men Guds dom over sitt folk i historien har til hensikt å frelse. Det kommer tydelig frem i for eksempel Amos 4:6-11. I Jesaja 1:27 står det ordrett: «Sion skal frelses i dom».[4] En annen uvant side ved Bibelens forståelse av dom er at den gir den vanskeligstilte deres rett, (mishpāt, 5 Mosebok 10:17, 18). Salmene 72:1 sier det som følger: «Gud, gi kongen din rettferdighet (mishpāt), og kongesønnen din rett, så han kan dømme ditt folk med rettferdighet, og dine elendige med rett (mishpāt).» I Daniel 7:22 står det: «Da ble dommen gitt til Den Høyestes hellige».

Det dreier seg altså om en dom hvor Guds folk skal få sin rett. Det er påfallende at de hellige i Daniel 7:27 får del i den samme dom som Menneskesønnen i Daniel 7:13.[5] Det er svaret på spørsmålet om hvor lenge Guds folk må vente på sin rett (Daniel 12:6) og tiden som vil gå inntil Guds helligdom kommer til sin rett (Daniel 8:13-14). Men kan vi vite noe mer eksakt om tidspunktet for denne dommen?

Dommen i fire faser
Daniel 7 omtaler dommen i endetiden. Her er det viktig å merke seg at Bibelen omtaler dommen i endetiden i fire faser. Den første er dommen forut for Jesu gjenkomst når Menneskesønnen kommer til den gamle av dager (Daniel 7:9-14, 26-27), renser den himmelske helligdom (Daniel 8:14) og undersøker bøkene (Daniel 7:10) for å avgjøre hvem som kan arve det evige liv. Den andre er dommen ved hans gjenkomst, når de rettferdige skal skilles fra de urettferdige (Matteus 25:31-46). Den tredje dommen foregår i løpet av de 1000 årene hvor de frelste skal gjennomgå bøkene for å se om dommen over de falne mennesker og engler var rettferdig (Åpenbaringen 20:4; 1 Korinterbrev 6:2-3). Og den fjerde er dommen ved slutten av de tusen år, når de urettferdige vil lide den endelige straff og annen død (Åpenbaringen 20:12-15).[6]

Daniel 7 og 8 omtaler altså den første fasen, dommen før Jesu gjenkomst. For om Jesus, når han kommer annen gang, ikke kommer for å gjøre soning for synd, men for å frelse de rettferdige (Hebreerne 9:27-28), må det bety at det på dette tidspunkt allerede er avgjort hvem som skal frelses og hvem som vil gå fortapt. Med andre ord er det nå, før Jesus kommer igjen, at vi har mulighet til å gjøre opp vår sak med ham. Vi skal ikke bortforklare at dommen får dødelige følger for dem som ikke omvender seg. Derfor er det maktpåliggende at vi nå setter alt inn på å ta imot Guds tilbud om frelse.

Hver gang en hebreer hørte om dom i Daniel 7 og renselse av helligdommen i Daniel 8:14 ville han eller hun umiddelbart tenkt på Yom Kippur, den store forsoningsdagen og dommens dag.[7] Folkets renselse ble da fullbyrdet (3 Mosebok 16:30) og all den synden som hadde blitt overført til helligdommen ble endelig fjernet (3 Mosebok 16:16).

Det var tre ulike ritualer på denne dagen:

1. Ypperstepresten skulle slakte en okse og «gjøre soning for seg og sitt hus» (3 Mosebok 16:6, 11);

2. Deretter skulle han slakte bukken for Herren og rense helligdommen (3 Mosebok 16:16);

3. Til sist skulle han legge all synden på syndebukken Asasel, og la den føres ut i ødemarken.

Noen har misforstått og trodd at Asasel gjorde soning for synd. Men Asasel kom inn i bildet først etter soningen var fullført for helligdommen. Fordi det ikke utgytes blod i forbindelse med Asasel gjør den heller ikke soning. Asasel kommer altså inn i bildet når synden skal elimineres fra leiren [8], og blir stående som et bilde på Satan (jf. Åpenbaringen 20:1-6) som vil få tilbake synden han har fått de frelste til å begå, de som har tatt imot Kristi soning. 

Dommen ved slutten av de 2300 årene
På den store forsoningsdagen gjennomgikk hele folket en granskning. Da opptrådte de ikke enkeltvis, men gjennom deres stedfortreder. På Yom Kippur trådte ypperstepresten, et bilde på Kristus (Hebreerne 8:1-2), frem for Guds åsyn på hele folkets vegne, for alle dem som hadde tatt del i det daglige offer med dets tilgivelse og soning for synd.[9] Det er denne dommen som begynte ved utløpet av profetien om de 2300 aftener og morgener (Daniel 8:14).

For å forstå Bibelens beskrivelse av dom, må vi derfor være villige til å ta et skritt ut av vår måte å forstå dette på. Dom kan være dødsens alvor, men Bibelen forteller oss at den også kan være livsens alvor. For Gud søker ikke noens død, men så sant han lever er hans ønske å kunne dømme enhver til frelse, (Esekiel 33:11).

Kenneth Bergland

[1] Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindeman, Våre Arveord: Etymologisk Ordbok (Oslo: Novus Forlag, 2000), 146.

[2] Michel Foucault, Discipline and Punish: The Birth of the Prison (New York: Vintage Books, 1995).

[3] R. Laird Harris, Gleason L. Archer, Jr., Bruce K Waltke, Theological Wordbook of the Old Testament (Chicago: The Moody Bible Institute of Chicago, 1980), 1003; The World’s Religions (Oxford: Lion Publishing, 1994), 312.

[4] Se Robert L. Cate, Old Testament Roots for New Testament Faith Nashville, Tenn: Broadman Press, 1982), 81-82.

[5] Loron Wade, «‘Son of Man’ Comes to the Judgement in Daniel 7:13» i Journal of the Adventist Theological Society, 11/1-2 (2000), 281.

[6] C. Mervyn Maxwell, God Cares, bind II, The Message of Revelation (Boise, Idaho: Pacific Press Publishing Association, 1985), 352-53.

[7] Wade, 279.

[8] Gerhard F. Hasel, «Studies in Biblical Atonement – II: The Day of Atonement» i Frank B. Holbrook, The Sanctuary and the Atonement: Biblical, Theological, and Historical Studies Silver Spring, MD: Biblical Research Institute, 1989), 115ff.

[9] Wade, 279.