Teologer har gjort Antiokus Epifanes større enn historien skulle tilsi. I bibelsk sammenheng er han fraværende.

Det er i dag få mennesker som husker navnene på konger og keisere som regjerte i tiden før Kristus. Filip 2. og Aleksander den store av Makedonia har nok de fleste hørt om. Det samme gjelder de egyptiske faraoene Cheops, Kefren og Mykerinos som bygde de store pyramidene i Giza utenfor Kairo. Men hvem husker navn som Adadnirari 2., Shamshiadad 5. eller Sinsariskun som var konger i det mektige assyriske riket?

Blant kristne er det ett navn på en ellers ukjent konge for de fleste, som ofte blir nevnt i tolkninger av bibelske profetier. Det gjelder selevkiden Antiokus 4. Epifanes. Da Aleksander den stores rike gikk til grunne, overtok selevkidene makten i Syria, deler av Lilleasia, Mesopotamia og Iran. Den første selevkiden, Selevkos 1. Nikator, hadde vært en av Aleksander den stores generaler.

Antiokus 4. Epifanes nevnes ofte i forbindelse med to kapitler i Daniels bok: kapitlene 8 og 11. I Dan 8,11 tales det om «et nytt lite horn» og i Daniel 11:21-32 om «kongen i nord» som går i krig mot «kongen i sør». Antiokus 4. Epifanes’ regjeringstid regnes av mange for å være oppfyllelsen av både profetien om det lille hornet og kongen i nord.

Antiokus’ ugjerninger
«Hvem er så hornet vi får høre om her i kapittel 8 med den fryktelige makt til ødeleggelse og fordervelse av alt hellig? … Det er Antikrists hovedforbilde, eller som han også blir kalt: ’Det gamle testamentes antikrist’, nemlig, Antiokus Epifanes. Hans frekke gudsbespottelse, ytterliggående forfølgelse av Guds folk, grusomhet og ryggesløse gjerninger er uten sidestykke i historien. Han vil bare bli overtruffet av den kommende Antikrist.» (John Holen. Daniels bok. Profetisk Perspektiv, s. 93).

Hva var det Antiokus Epifanes hadde gjort som gjorde ham fortjent til tittelen «Det gamle testamentes antikrist»? Det har å gjøre med isralittenes stolthet, templet i Jerusalem. «Templet ble skjendet på alle de måter Antiokus kunne pønske ut. Det gullbelagte røkelsesalter, den gylne lysestaken og forhenget mellom det hellige og det allerhelligste fjernet han fra templet. På høyalteret satte han et lite alter som han helliget til den olympiske guden Zevs, som var hans yndlingsgud.» (Samme, s. 95).

Opprør mot Antiokus
Det førte til et opprør som er beskrevet i Makkabeerbøkene. Den som først stod i spissen for opprøret, var presten Mattatja. En av hans fem sønner het Juda. Han fikk tilnavnet Makkabeus som betyr «hammeren». Det ga hele presteslekten tilnavnet makkabeerne. Under Judas ledelse vant israelittene en knusende seier over kongshæren ved Bet-Sur i 164 f.Kr. Det første Juda og hans brødre gjorde, var å dra opp til Jerusalem for å rense templet og gjeninnvie det. Til minne om dette feirer jødene hvert år i desember Hanukka, lystfesten.

Selv om Antiokus 4. Epifanes står sentralt i jødenes feiring av Hanukka, er det vanskelig å tillegge ham den rolle som enkelte kristne har gjort i tolkningen av Daniel 8 og 11.

Antiokus har minimal historisk betydning
I sekulær historie er han mest kjent for felttoget mot Egypt i 168 f.Kr. Roma på den tid var blitt en verdensmakt og det passet dårlig for romerne at Antiokus la Egypt under seg. Senatet sendte derfor av gårde ett av sine medlemmer, Pompilius, for å få slutt på felttoget. Antiokus og Pompilius møttes i Aleksandria i Egypt. Der lovte Antiokus å etterkomme alle de romerske krav med den følge at han umiddelbart trakk alle sine tropper ut av Egypt. Ikke så lenge etterpå sørget Pompilius for at alle Antiokus’ soldater forlot Kypros, hvor Antiokus’ flåte nettopp hadde slått den egyptiske.

Disse hendelsene viser tydelig den maktposisjon selevkidene hadde under Antiokus 4. Epifanes. Selv en romersk senator var i stand til å ydmyke selevkidkongen. Å tillegge Antiokus en sentral politisk rolle, om enn i forholdet til jødene, blir da en merkverdighet.

Antiokus kan ikke være det lille horn
Det finnes mange flere grunner til å avvise at Antiokus 4. Epifanes er oppfyllelsen av det lille horn i Daniel 8 og kongen i nord i Daniel 11. Daniel 8 er en profetisk framstilling av historien fra medopersernes tid. Væren med de to horn er et bilde på Medo-Persia. Geitebukken som kom fra vest, er et bilde på Grekenland. Det store hornet er Aleksander den store. De fire hornene som vokste opp i stedet, er de fire generalene som delte Aleksanders rike mellom seg: Lysimakos, Kassander, Selevkos og Ptolemaios.

Daniel 8 forteller at «fra ett av dem skjøt det fram et nytt lite horn» (v.9). Det betyr fra en av «de fire himmelretninger» (v. 8). Ser vi nærmere på himmelretningene som er nevnt i v. 9, er det naturlig å trekke den konklusjon at det lille horn kom fra vest. Da er det ikke vanskelig å trekke den slutning at det er tale om Romerriket i keisertiden og under det påfølgende pavedømmet. Det stemmer også overens med verdensmaktene slik de er beskrevet i Daniel 2 og 7.

Innholdet i Daniel 8:10-12 stemmer heller ikke med det vi vet om Antiokus 4. Epifanes. Han hadde på ingen måte «fremgang i alt det tok seg fore» (v. 12). Det viser både felttoget mot Egypt og det nederlaget makkabeerne påførte ham.

Antiokus 4. Epifanes er derfor ingen oppfyllelse av Bibelens profetier om Antikrist. Navnet Antikrist forekommer kun fire ganger i Bibelen (1 Johannes brev 2:18, 22; 4:3; 2 Johannes brev 7). Han er en skikkelse som vil stå fram i den siste tid av jordens historie og han vil ha en tydelig ikke-kristen agenda med fornektelse av at Jesus er Kristus som sitt klareste kjennetegn. Antiokus 4. Epifanes er ikke en gang i nærheten av å oppfylle dette kjennetegn. Endog å omtale ham som «Det gamle testamentes antikrist», er å tildele ham en rolle han aldri har hatt.

Terje Bjerka