For mange er drømmen om et samlet Europa vakker og god. Århundrer med ufred og strid mellom brødre på det samme kontinent, har skapt lengsel etter en framtid i trygghet og fred. For andre ligner drømmen mer et mareritt som innvarsler verdens undergang ...

Gjennom hele historien har mennesker drømt om enhet og fred. Bonden ute på marken har drømt om enhet i sin egen familie, om fred i landsbyen, om ro til å dyrke jorden, gjete sauene og nyte frukten av sitt slit. Politisk splid og uro var en trussel mot hans eksistens. Krigens krefter kunne brått rive bort det spinkle livsgrunnlaget. Alt for ofte ble drømmen om fred forvandlet til et krigens mareritt som knuste tilværelsen hans.

Mennesket har lett etter mange løsninger på ufredens problem. Filosofer og mystikere har søkt den i vårt indre. Politikere og imperiebyggere mente den lå i organiseringen av politiske fellesskap – en gresk polis, et byforbund, et rike, et imperium, en nasjonalstat, konføderasjoner og unioner. Håpet om å kunne gripe den endelige, gylne løsningen har flammet opp, for deretter å slukne i skuffelse.

Den romerske fred
Fra en liten, uanselig samfunnsdannelse i det Italia utviklet bystaten Roma seg gjennom århundrer til å bli et verdensrike. De romerske hærer marsjerte i republikkens navn og underla seg veldige landområder, fra Armenia og Mesopotamia i øst til Spania i vest, fra Sahara i syd til Donaus og Rhinens bredder, ja helt opp til de ytterste grenser av det forblåste Britannia i nord. Republikken – ideen om borgernes rett og makt til å styre seg selv – ble gradvis svekket av de sterke menn. Generaler og konsuler begynte å tjene egne interesser framfor folkets. Cæsar vendte sin hær mot Roma. Folkeforsamling og Senat bestod i form, men makten ble konsentrert på stadig færre hender. Octavian ble til keiser Augustus, han som ville ha hele verden i sitt manntall.

Det romerske imperium og den romerske fred – Pax Romana – behersket verden. Skipene pløyde Middelhavets bø1ger, byene vokste, kjøpmennene tjente penger. Fra Roma gikk veiene ut til alle verdenshjørner, og mennesker, varer, religiøse og kulturelle strømninger kunne bre seg ut over det veldige riket. Endelig enhet! Endelig fred! 

Men enheten og freden var bare på overflaten. De splittende krefter ble i noen hundre år holdt i sjakk av den romerske militærmakt. Indre strid svekket riket, pest reduserte folkemengden, handel og byliv stagnerte og gikk tilbake. Ved grensene presset germanske stammer på. Til slutt ble presset for stort, riket ble delt, enheten gikk tapt, ufreden vendte tilbake. Keiseren forlot Roma og overlot byen til en kristen biskop som tok hans plass. Det romerske verdensrike gikk til grunne i vest. I øst fikk restene leve enda 1000 år, før Islams hærer satte endelig sluttstrek.

Imperium christianum
Men drømmen om enhet døde ikke med det romerske imperium. Tvert imot, den oppstod i ny form, med ny styrke.

Etter keiseren og hans embetsmenn ble det et tomrom, som biskopen i Roma kunne fylle. Han overtok keiserens by, hans residens, mange av hans ytre verdighetstegn og mye av hans politiske funksjon. Keiseren og hans embetsmenn dro, paven og hans biskoper kom.
I vest, i den tidligere romerske provinsen Gallia, overtok de germanske frankerne makten. Erobrerkongen Klodvig kom til forståelse med biskopene og lot seg døpe inn i den romersk katolske tro ca. 500 e.Kr.

Forbindelsen viste seg å være nyttig for begge parter. Kirken ble frankerkongenes for-bundsfelle i kampen mot rivaliserende folkevandringsriker, som var arianske kristne og regnet som kjettere av den romerske kirke. På midten av 700-tallet søkte og fikk Pipin den lille pavens velsignelse til å avsette den merovingiske kongeætten og innsette seg selv om den første karolingerkonge i Frankrike. Siden kunne Pipin og hans sønn, Karl den store, hjelpe paven til å løsrive seg fra den østromerske keiserens politiske overhøyhet og grunnlegge en egen stat — Patrimonium beati Petri, St. Peters fedrene arv, eller ”Pavestaten”. I allianse med pave og misjonærer i kamp mot vantro og hedninger grunnla Karl et nytt storrike som dekket mesteparten av det sentrale Europa. Juledag år 800 kronet paven ham til ”romersk keiser” – de ”romerske” kristnes keiser. 

Pave og keiser skapte sammen en ny drøm om enhet i Europa: et ”kristent folk” i et ”kristent imperium”, forent politisk under keiseren og religiøst i den allmenne kirke under den romerske pave. Drømmen om Imperium christianum dominerte politiske idealer og tenkning fram til 14-1500 tallet og la grunnlaget for det hellige tysk-romerske riket som Napoleon satte sluttstrek for i 1806.

Nasjon og reformasjon
Ideen om det kristne imperium var grunnvoll og ramme for det politiske liv i Europa i middelalderen. Men den virket dårlig i praksis. Føydalismens splittende krefter var sterke, og høymiddelalderen var vitne til en bitter århundrelang maktkamp mellom keiser og pave, de to grunnpilarene i det kristne imperium. 

I senmiddelalderen vokste en ny politisk idé gradvis fram: Europas stammer var selvstendige ”nasjoner” med rett til ”suveren” myndighet. Herskerne var selv keisere i sitt eget rike. Ingen ”overnasjonal" politisk myndighet skulle stå over nasjonalstaten. Reformasjonen på 1500-tallet gjorde slutt også på tanken om at alle Europas folk var underlagt én religiøs myndighet.

Renessanse, nasjonalstat og reformasjon knuste middelalderens samfunnssyn. Skiftet var ”frigjørende” på mange måter. Gradvis vokste respekten for tankens og troens frihet, menneskerettigheter og folkets rett til å styre seg selv. Grunnlaget ble lagt for de vestlige demokratier, som har gitt det største antall mennesker den høyeste grad av politisk, religiøs og kulturell frihet som historien kjenner.

Gamle løsninger i ny drakt?
Europa er i omforming. Millioner av mennesker har i løpet av det 20. århundre mistet livet i kriger. Den militante nasjonalisme har brakt ideen om nasjonalstaten i vanry. Det hevdes at den ikke lenger er et tjenlig redskap til å møte utfordringene i fremtiden. Heller ikke samarbeidet over landegrenser strekker til; internasjonale organer lammes på grunn av at statene hevder sin egenrådige suverenitet. Derfor må vi gå ett skritt videre, til det overnasjonale samarbeid. Drømmen om Europa, samlet for fred, har fått nytt liv etter mer enn 400 år i dvale. Ingen kan benekte at problemene er store, men er overnasjonalitet løsningen? Er tanken om overnasjonal styring egentlig så ny og genial? Er vi i stedet på vei tilbake i historien, til middelalderens politiske tenkning og struktur, om enn i modernisert utgave? 

Står vi overfor et nytt forsøk på å samle Europas stammer i et ”imperium”, med konsentrasjon av makt hos nye ”keisere”, et politisk system med ”demokratisk underskudd” hvor de tradisjonelle statsmaktene, den lovgivende, utøvende og dømmende, blir underlagt en ny økonomisk ”statsmakt”, den uavhengige europeiske sentralbank?

Den religiøse dimensjon
For noen truer drømmen om Europa med å bli et eskatologisk mareritt. De finner konturene i utviklingen beskrevet i Bibelens apokalyptiske bøker. Daniel og Åpenbaringen varsler en endetid med forfølgelse og undertrykkelse, økonomiske sanksjoner, religiøs ensretting og tap av religiøs frihet.

Pave Johannes Paul II tar den religiøse dimensjon alvorlig. Ved flere anledninger har han nevnt sin visjon om et kristent Europa fra Atlanterhavet til Ural. Pavestolen spilte en sentral rolle da kommunismen falt i Øst-Europa. Utviklingen i retning av overnasjonal, politisk union i Vest-Europa er i tråd med dens interesser. Grunnleggende i dette politiske systemet er ”subsidiaritetsprinsippet”, som står sentralt i katolsk politisk filosofi. 

Det er ikke å undres over at noen i disse momentene aner en mulig kombinasjon av religion og politikk som får klokkene til å ringe hos dem som kjenner historien. Er dette et nytt Imperium christianum, en politisk-religiøs enhet ikke ulik den som ble forsøkt skapt av pavene og frankerkongene og som gav rammen for forfølgelse og undertrykkelse i middelalderen? Er det tilfeldig at Vatikanet ønsker å erklære Robert Schumann, en le-dende arkitekt bak samlingsverket i Europa, for ”salig”?

En kortbølgesending fra Vatikanets radiostasjon i midten av juni 1994 berørte temaet. De to programlederne nevnte at mange protestanter ser den politiske samlingen av Europa som et ledd i Den katolske kirkes plan for å vinne tilbake tapt terreng. Den videre samtalen unngikk å ta stilling til spørsmålet, men la i økumenisk ånd vekt på at alle kristne bør stå sammen i arbeidet for enhet og fred i Europa.

En kristen vil prøve å forstå historien i lys av Bibelens åpenbaring. Profetiene gir grunnlag for å se Guds ledelse i fortiden og for håpet om at han vil lede også i framtiden. Bibelen skisserer konturene av konfliktene og antyder hvilke prinsipper som vil stå sentralt i striden. Men de apokalyptiske skriftene gir ikke en detaljert forhåndsfasit når det gjelder konkrete personer, politiske systemer og organisasjoner, institusjoner og hendelser.

Bibelen viser at mens historiens endelige mål står fast, er dens innhold og forløp åpen, bestemt av menneskenes valg. Derfor er vi ansvarlige overfor Gud for våre valg og konsekvensene av dem. Derfor er profetiene betingede. Derfor gir Bibelen oss et glimt bak kulissene i historien og oppfordrer oss til å lære av den (5 Mos 30,15-20).

Bibelens profetier og hendelsene i vår tid må vurderes i lys av dens eget historiesyn. Guds Ord maner til sunn skepsis og avventende sindighet og advarer mot dramatiske spekulasjoner (Matt 24,24-26). Profetiene angir retningen og målet for utviklingen. Men de gir ikke detaljer om veien. Hvilken rolle bestemte politiske systemer, institusjoner og organisasjoner vil spille i framtiden, er et åpent spørsmål, avhengig av de valg som blir fattet i dag og i framtiden.

Guds plan er ikke avhengig av menneskelige politiske konstruksjoner som tar sikte på å skape organisatorisk og politisk enhet (Dan 2,43.44). I sluttakten i historiens drama vil det være enhet i mål og vilje som styrer samspillet mellom aktørene, ikke politiske systemer og strukturer (Åp 17,13). Det er derfor grunn til å minne om at vi har intet å frykte for framtiden uten at vi glemmer Guds ledelse i fortiden.

Edwin Torkelsen, Tidens Tale NR. 6 – 1994