Ble Daniels bok skrevet i det sjette eller andre århundre f.Kr.? Svaret påvirker selvfølgelig hvordan man tolker Daniels profetier. Konservative teologer sier det sjette århundre, mens liberale teologer velger det andre. Tidens Tale står for en konservativ datering. Her følger noen begrunnelser for det.

Den neo-platonske Porphyry (ca. 234-305 e.Kr.) skrev et 15 binds verk kalt Mot de kristne, der han bl.a. argumenterte at Daniels bok ikke hadde blitt skrevet i det sjette århundre f.Kr., men av en anonym person da Antiokus Epifanes var konge, (ca. 164 f.Kr.). Begrunnelsen hans var enkel: Den nøyaktighet profetiene så ut til å passe på Antiokus kunne bare skyldes at nedtegnelsen skjedde mens hendelsene fant sted, ikke århundrer i forveien. Eusebius imøtegikk disse påstandene og i ca. 1400 år var det ro rundt dette emnet. Men siden 1800 tallet, har de samme to premissene til Porphyry preget tilnærmingen til Daniels bok: De «profetiske» kapitlene omtaler Antiokus Epifanes som det lille horn, og nøyaktigheten skyldes ikke profetisk åpenbaring men øyenvitneskildringer.

Bokens utsagn om at den ble skrevet i det sjette århundre regnes som den konservative dateringen. Her aksepterer man påstanden om at miraklene faktisk skjedde med Daniel og hans venner, og at profetiene er resultat av Guds åpenbaringer lang tid i forveien for deres oppfyllelse. På motsatt side står liberale akademikere og argumenterer for at hele boken kun skulle inspirere jødene på Antiokus Epifanes’ tid til å se fram til Guds snarlige inngripen. Likevel påstår de at de mirakuløse erfaringene ble skrevet ned etter at det meste hadde skjedd.

Dødehavsrullene bekrefter det 6. århundre
I Dødehavsrullene er det funnet flere kopier av Daniels bok. Felles for alle fragmentene er at de utelukker de apokryfiske elementene Septuaginta har tatt med. For forskerne har dette medført et unikt problem: Det er tydelig at allerede i 125 f.Kr. oppnådde denne boken kanonisk status, og viste allerede da tegn på å ha blitt kopiert mange ganger. At alt dette skulle ha skjedd på 40 år, gjør en datering rundt 164 f.Kr. usannsynlig. Om forfatteren i tillegg har vært anonym er dette bare ikke troverdig.

Språket bekrefter det 6. århundre
Språket i Daniels bok var lenge et av de liberale teologenes beste våpen. Det ble hevdet at de greske og persiske lånordene beviste at boken måtte ha en sen tilblivelse, helst fra Antiokus Epifanes’ tid da gresk var mye mer utbredt. Som motargument må det sies at arameisk, som deler av Daniel er skrevet på, var det vanlige språket i det babylonske hoffet. Som en av kongens medarbeidere må man regne med at Daniel også behersket persisk. Det er også blitt vist at de persiske ordene i Daniel er ord som bare ble brukt frem til ca. 300 f.Kr., ca. 150 år før Antiokus kom på tronen. Så sent som i 1814 ble det påpekt at man fortsatt regnet med femten greske lånord i Daniel, men senere har dette tallet blitt redusert til tre. Om boken ble skrevet så sent som 164 f.Kr. er ikke problemet at det er tre greske ord i boken, men heller hvorfor det kun er tre ord!

Bibelens henvisninger til Daniel
Utenfor Daniels bok er det få henvisninger til Daniel i Bibelen. Den mest oppsiktsvekkende er kanskje Esekiel 14:14 der Noa, Daniel og Job blir beskrevet som kroneksempler på rettferdighet. Tidspunktet er 592 f.Kr., men selv om Daniel allerede har erfart Guds inngripen både med maten (Daniel 1) og med tydning av drømmer (Daniel 2), synes det litt underlig at en såpass ung mann skulle regnes som målestokk for rettferdighet. Kritikerne har derfor pekt på en ugarittisk kong Danel fra det nordlige Syria (ca. 1400 f.Kr.) som mulig opphav til Esekiels liste av ærverdige personer. Det virker imidlertid usannsynlig at avgudsdyrkeren Danel skulle gjøres til eksempel på rettferdighet. Av mangel på andre kandidater er nok profeten Daniel et eksempel i klasse med Noa og Job.

Den andre henvisningen burde derimot være krystallklar. I Matteus 24 beskriver Jesus Jerusalems ødeleggelse, ispedd med tegn og hendelser som peker frem mot endetiden og hans andre komme. I den forbindelse henter han et uttrykk fra Daniels bok: «Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om...», (Matteus 24:15). Selv om Daniel ikke snakket om seg selv i første person før Daniel 7, er det åpenbart at han presenteres som forfatteren av hele boken, (se 7:2, 15, 28; 8:1, 15, 27; 9:2, 22; 10:2, 7, 11, 12; 12:5). Fordi Jesus aksepterte bokens eget utsagn om Daniel som forfatter bør vi være ydmyke med å foreslå annet opphav.

Til alle tider har troende håpet og sett frem til endetiden da Gud skal gjenopprette fred og ro. Annerledes var det heller ikke for jødene i det andre århundret f.Kr. Da de leste i Daniels bok om en konge som skulle vanhellige tempelet og tråkke ned Guds folk, er det ikke til å undres over at de så sin egen tid som oppfyllelsen av denne profetien.

2000 år senere er det kanskje lett å smile av en slik ordbruk. Vi vet at Antiokus Epifanes ikke var en konge «i den siste tid», og vi kan lese Jesu ord om en fremtidig «ødeleggende styggedom» lenge etter at makkabeernes tid var forbi. Vi leser ikke historiene om Guds mirakler som oppdiktet oppmuntring for krigføring mot fienden, men som sanne påminnelser om at i ham kan vi hvile trygt uansett utfall. Selv med en datering av Daniels bok i det andre århundre, er det nok i denne boken til å bli forbløffet over Guds oversikt. Ønsker vi derimot å la Bibelen selv være det avgjørende ord, aksepterer vi også Jesu uttalelse om bokens sannhetsgehalt i alle ting. Begeistringen over å se Guds profetier gå i oppfyllelse blir da enda større og mektigere!

Christoffer Dahlseide