Daniel var sammen med mange andre jøder blitt bortført fra sitt hjemland, Judea, og var blitt fange i Babylon. Selv om han og noen nære venner ble tatt til kongens hoff og behandlet pent, hadde de mistet noe av det vi mennesker setter høyest i livet, friheten. Det ville vært naturlig at de hadde vært fylt av motvilje og hat mot Babylons herskere.

Men Bibelen overrasker oss ofte. Før vi trekker noen konklusjoner om Daniels innstilling, må vi ta oss tid til å lese historien i Det gamle testamente og finne ut hva beretningen forteller oss slik at vi ikke ”importerer” våre egne ideer til teksten – og derved kanskje tilskriver Daniel en annen innstilling enn den han egentlig hadde.

Og bibelteksten gir oss flere indikasjoner på hvordan Daniel faktisk reagerte. Som bakgrunn kan vi nevne at en annen bibelsk profet, Jeremia, en av Daniels samtidige, hadde gitt jødene som ble tatt til fange noen gode råd om hvordan de skulle forholde seg. I et brev til de bortførte jødene i Babylon skrev han blant annet: ”Sørg for at den byen som jeg har ført dere bort til, må ha fred og fremgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel” (Jer 29,7).

Det er klare indikasjoner i Daniels egen bok på at han fulgte dette rådet. I kapittel 1, for eksempel, møter vi Daniel og vennene hans i samtale med den øverste hoffmannen som hadde ansvaret for dem. Det gjaldt spørsmålet om hvilken mat de skulle spise. Selv om det var i Daniels interesse å være diplomatisk i denne sammenheng, aner vi at dette var mer enn et diplomatisk spill for å oppnå egne fordeler, men at Daniel viste denne mannen ekte respekt og behandlet ham på en fin måte.

I kapittel 2 tyder Daniel Nebukadnesars drøm, som blant annet forteller at Nebukadnesars rike en dag skal gå til grunne. Men Daniel hoverer ikke og legger ikke for dagen noen hatske holdninger mot Nebukadnesar som person. Daniel legger fram drømmen og dens tydning som nyttig informasjon som Gud har gitt Nebukadnesar, fordi Gud vil at han skal vite noe om fremtiden og at det forhåpentlig kan påvirke kongen på en positiv måte.

I kapittel 4 kommer det enda tydeligere fram at Daniel har en positiv innstilling og faktisk viser omsorg for kong Nebukadnesar. Da kongen fortalte Daniel drømmen om treet som skulle hogges ned, og Daniel forstod at dette betydde en personlig ulykke for Nebukadnesar, reagerte Daniel med ekte bekymring for kongen: ”Daniel, som hadde fått navnet Beltsasar, stod en stund som lammet; tankene hans skremte ham. Da tok kongen til orde og sa: "Beltsasar, la ikke drømmen og det den betyr, skremme deg." Beltsasar svarte: "Herre, måtte drømmen gjelde dine fiender og tydningen dine motstandere! (Dan 4,19).

Og da Daniel hadde fortalt kongen hva som skulle skje, gav han ham et godt råd. Dette var ikke en profet som ”smisket” for sin arbeidsgiver, men en modig profet som talte rett ut og pekte på kongens synder: ”Konge, ta derfor imot mitt råd! Riv deg løs fra dine synder ved å vise rettferd og fra dine misgjerninger ved å være barmhjertig mot de nødlidende. Så skal din lykke vare” (Dan 4,27). Grunnen til at Daniel gav dette rådet, er klar. Han ønsket at kongen ville vende om og at det måtte gå godt for ham.

Vi kunne se på andre momenter også fra Daniels bok, men disse eksemplene er kanskje nok til å vise at Daniel faktisk hadde en helt annen innstilling enn den gjengse. Han forholdt seg til sine fiender slik Jesus sa vi skulle gjøre: ”Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen” ”Matt 5,43-48).

Visst er det sant at babylonerne var et krigersk folk som hadde gjort mye vondt. Selv om Bibelen fremstiller det slik at Gud hadde tillatt Babylon å få overtaket over jødene også, og at fangenskapet i Babylon ble en straff for jødefolkets egne misgjerninger, unnskylder dette ikke babylonernes misgjerninger og ugjerninger. Men Gud gjør ikke forskjell på folk, og han appellerer til alle om å vende om. Daniel og hans venner – og sikkert mange andre jøder i Babylon også som fulgte Jeremias råd om å be for byen og folket der – ble brukt av Gud som hans ambassadører for frelse i en hedensk nasjon. Det er mye som tyder på at kong Nebukadnesar faktisk var en av dem som til slutt – etter flere ”runder” med Daniel og hans venner – tok imot Guds appell!

Per W. Næsheim