Et syn om lidelse og seier
Daniels profetier viser at det finnes en Gud som har oversikt over historiens gang. Med imponerende treffsikkerhet beskriver Daniels visjoner, og forklaringene han fikk, de store trekkene i verdenshistorien.

Fra en religiøs bok som Bibelen forventer vi imidlertid noe mer enn morgendagens avisoverskrifter annonsert på forhånd. Hva med de store spørsmålene i tilværelsen? Hva med all lidelse og ondskap som har maltraktert Guds skaperverk? Hva har fremtiden å by på i så måte? Kapittel 8 og 9 i Daniels bok [1]  tar for seg noen av disse spørsmålene.

Daniels bok tar likevel ikke opp dette temaet som et løsrevet åndelig foredrag. Kapittel 8 setter det inn i en historisk sammenheng, med like fargerik symbolikk som de tidligere kapitlene. «Synet sikter til endens tid,» sier engelen Gabriel, som forklarer synet for Daniel (Daniel 8:17, 19). Profetien handler i første rekke om de avsluttende begivenheter i historien. Likevel begynner synet med å beskrive Daniels egen tid.

Dyr, symboler og verdensriker
Kapitlet innleder med å fortelle om to dyr som slåss. En vær og en geitebukk støter sammen, med geitebukken som seierherre. Når engelen Gabriel kommer på scenen i Daniel 8:15, forteller han Daniel at disse dyrene er symboler på noen av de store nasjonene i historien, akkurat slik de ville dyrene i kapittel 7 var: «Væren som du så, den med de to horn, er kongene av Media og Persia. Den raggete bukken er kongen av Grekenland» (Daniel 8:20-21). Daniel fikk synet noen år før Perserriket grep makten mot slutten av 500-tallet før Kristus. Hellas overtok den dominerende rollen noen hundre år senere.

Det greske riket skulle ifølge symbolikken splittes opp, og deretter skulle en ny makt komme til syne, avbildet som et lite horn. Både i dette kapitlet og i kapittel 7 fortelles det at et horn er et symbol på en «konge», en stormakt på den historiske arena i en eller annen form. Dette lille hornet skulle vokse seg «overmåte stort» (Daniel 8:9). Det vokste mot sør og mot øst og inntok «det fagre land», et uttrykk som i Bibelen beskriver Israel. Romerriket er den naturlige oppfyllelsen av denne profetien. De kom fra nord og vest, vokste seg «overmåte stort» og tok kontroll også over Israel, slik de hadde det blant annet på Jesu tid.

Daniel 8:10 markerer en dramatisk vending i profetien. Fra å være en politisk maktfaktor som legger land etter land under seg, får hornet plutselig religiøse interesser. Det vokser mot himmelen; det ypper seg mot fyrsten over «himmelens hær», eller «fyrstenes fyrste» som vers 25 uttrykker det, en tittel som beskriver Jesus selv. «Det tok fra ham det stadige offer, og stedet for hans helligdom ble omstyrtet» (vers 11).

Disse versene beskriver hvordan Romerriket forandrer seg fra å være en politisk stormakt til å bli en makt som tiltar seg økende myndighet på det religiøse området, og til og med fratar frelseren selv hans rettmessige posisjon: «Hornet kastet sannheten til jorden» (vers 12). I stedet for politiske motstandere var det nå den religiøse sannheten som fikk unngjelde. Og mange historikere har påpekt hvordan Roma fra 300- til 500-tallet gjennomgikk en forvandling fra å være et politisk imperium til å bli en religiøs stormakt hvor pavens posisjon fikk komme til å dominere verdenshistorien i mer enn tusen år, ja, selv frem til vår egen tid.

Religiøst språk
En person med Daniels bakgrunn ville raskt legge merke til hvordan disse versene henter språket sitt fra Israels religiøse sentrum: helligdommen, eller templet. I motsetning til villdyrene som ble beskrevet i kapittel 7, er dyrene i dette kapitlet, en vær og en geitebukk, dyr som ble ofret i templet. Det står om «det stadige» offer («det daglige» i en del oversettelser), et uttrykk som ble brukt om prestens oppgaver som ble utført hver morgen og kveld: Et lam ble ofret for folket, og presten gikk inn i helligdommen for å gjøre soning for deres synd. Profetien forteller om «stedet for hans helligdom», om «sannheten» og om «frafall».

Hva er hensikten med å bruke alle disse bildene fra helligdommen? Helligdommen i Israel var Guds måte å forklare frelsen for jødene. Lammet var et bilde på Jesus som skulle gi sitt liv for menneskenes synd (se Johannes 1:29). Presten var synderens representant fremfor Gud, en oppgave Jesus har for oss i himmelen (se Hebreerne 8:1-2). Helligdommen i Israel var i det hele tatt en forenklet utgave av alt Gud gjør for å frelse menneskene (se Hebreerne 8:5).

Når profetien forteller at det lille hornet «tok fra» Jesus det stadige offer, styrtet «stedet for hans helligdom», og «kastet sannheten til jorden» er det en forutsigelse om at Roma ville ta fra Jesus hans rolle som offerlam, fjerne fokus for menneskenes frelse fra Jesu oppgave i himmelen og flytte det til jorden. Gjennom middelalderen reduserte den romerske kirken oppmerksomheten rundt det Jesus hadde gjort og gjorde, og i stedet vektla det kirken gjør på jorden. Noen eksempler: Det nye testamentet fremstiller Jesu offer på Golgata som det éne avgjørende offeret, utført «én gang for alle», (Hebreerne 7:27). I kirkens gudstjeneste innførte man «messeofferet» som en gjentakelse av Jesu offer. Dette ble etter hvert viktigere enn offeret på Golgata; om ikke formelt i teologien, så ble det slik i folks bevissthet.

Bibelen forteller videre hvordan det bare er «én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus» (1 Timoteus 2:5). I kirken ble det avgjørende at all frelse måtte skje gjennom kirken og dens presteskap. Presten forvaltet Guds nåde gjennom sakramentene. Ulike helgener, med jomfru Maria som den fremste, fikk avgjørende roller ved å være menneskenes talspersoner fremfor Gud. Jesu unike rolle som menneskenes frelser og representant fremfor Gud ble «tatt fra ham» og overtatt av kirken, prester og helgener.

Dette er bildet de første 12 versene i profetien gir oss når symbolene «oversettes» til den historiske oppfyllelsen. Scenen beskriver et frafall i kirkehistorien som også Jesus (Matteus 7:21-23; 24:4-5), Paulus (Apostlenes gjerninger 20:28-30) og andre forutsa i Det nye testamentet.

Profetisk tidsangivelse
Det kommer imidlertid gode nyheter også i denne profetien. Daniel hørte to «hellige» som snakket. Den ene spør om hvor lang tid dette synet beskriver. Den andre svarer med en underlig tidsangivelse. «To tusen tre hundre aftener og morgener, så skal helligdommen komme til sin rett igjen», (Daniel 8:14).

Det er flere spørsmål som melder seg fra denne samtalen: Hva betyr tidsangivelsen, og hva er det som skal skje når tidsperioden er over. Hovedpoenget i beskrivelsen er nemlig ikke så mye hva som skal skje i løpet av de 2300 dagene, men hva som skjer når perioden er slutt.

Tidsangivelsen på «2300 aftener og morgener» er av noen blitt tolket som 1150 dager (1150 aftener + 1150 morgener = 2300 aftener og morgener). Dette er en nokså søkt forståelse, og er stort sett gjort for å få profetien til å passe på en spesiell tolkning. Den tydeligste forklaringen på uttrykket «aftener og morgener» finner vi i Første mosebok kapittel 1. Der beskrives skapelsesdagene ved at «det ble aften og det ble morgen». Én aften og én morgen utgjorde én hel dag. 2300 aftener og morgener betyr derfor noe så naturlig som 2300 dager (døgn).

Daniels bok er full av spesielle tidsangivelser. Det fortelles om «én tid og tider og en halv tid» (7:25); om «sytti uker» (9:24); om «tusen, tre hundre og trettifem dager» (12:12). Hvorfor brukes så merkelige tidsangivelser? Vi må huske at hele profetien er gitt i symbolsk språkdrakt. Det bør derfor ikke overraske oss at tiden også oppgis i symboler.

Hva betyr så en «dag» eller «uke» i profetiene? Det er flere tekster som kunne siteres, men de som best oppsummerer symbolsk bruk av tid er Esekiel 4,6 og Fjerde mosebok 14,34. Esekiel utfører en symbolsk handling i 40 dager. Dette skulle beskrive hvordan Juda hadde vært frafallen i 40 historiske år. I Fjerde mosebok blir 40 dager som israelittene har utspionert Kana’ans land brukt som et forbilde på de 40 årene folket måtte tilbringe i ørkenen på grunn av sin vantro.

I begge tilfeller brukes 40 dager som et symbol på de 40 år med historisk virkelighet som folket må oppleve. Dette er uten tvil den mest tydelige bruken av symbolsk tid i Bibelen. Profetien i Daniel kapittel 8 beskriver derfor en periode som historisk strekker seg over 2300 år. Dette passer også godt med at profetien innleder med scener fra Daniels tid, flere hundre år før Kristus, men også beskriver begivenheter langt inn i kristen tidsalder.

Hva skjer til slutt?
Hva er det som skal skje når den lange perioden er over? Uttrykket i vers 14 er vanskelig å oversette, men de fleste oversettelser er enig om at helligdommen skal komme til heder og verdighet på en eller annen måte.
    
Profetien har lagt stor vekt på «det daglige» som ble ødelagt. I helligdommen ble denne daglige tjenesten fullført med en årlig seremoni som avsluttet jødenes religiøse år – soningsdagen. I den daglige tjenesten gikk presten inn i det første rommet i helligdommen, kalt «det hellige». I den årlige seremonien gikk øverstepresten helt inn i det innerste rommet, kalt «det aller helligste». Gjennom et spesielt ritual ble helligdommen «renset» fra all den urenhet israelittenes synder hadde påført den gjennom året. Dette var dommens dag i Israel; et bilde på hvordan Gud til slutt vil rense universet fra synd. Da ble helligdommen ført tilbake til sin opprinnelige rene tilstand, ubesmittet av synden.

For Daniel og andre jøder som var velkjent med den jødiske helligdommen, ville nok profetien allerede ved begynnelsen av kapittel 8 gitt sterke assosiasjoner til soningsdagen. Profetien viser som nevnt en vær og en geitebukk. Og soningsdagen var den eneste gangen disse dyrene ble brukt sammen i helligdommen (se 3 Mosebok 16:5).

Profetien hos Daniel forutsier med andre ord en fremtidig soningsdag, en virkelig dommens dag som Israels soningsdag var et bilde på. Det er en dag da Gud tar sitt endelige oppgjør med synd og lidelse, og gjenoppretter den harmoni og renhet hans univers ble skapt for å ha. Ikke rart at engelen to ganger sier til Daniel at synet gjelder «endens tid», (Daniel 8:17, 19).

Parallellene mellom de profetiske kapitlene i Daniels bok er åpenbare. Etter det vi har sett i dette kapitlet kan vi finne en bekreftelse i kapittel 7, der vi gjentatte ganger får beskrevet hvordan et lite horn dominerer, deretter kommer Guds dom, og så oppretter Gud sitt evige rike (se vers 8-14, 20-22 og 25-27 i kapittel 7). Her i kapittel 8 er det dommen det fokuseres på.

Daniel får flere forklaringer
Daniel var i totalt villrede. «Men jeg, Daniel, ble rent avmektig, og jeg ble syk i mange dager. Så stod jeg opp og gjorde min tjeneste hos kongen. Jeg var forferdet over synet, men det var ingen som forstod det», (Daniel 8:27). Daniel forsto vagt hva dette dreide seg om, men han hadde fortsatt tusen spørsmål i hodet sitt. Og engelen hadde ikke til hensikt å besvare dem ved denne anledningen. Han sier til Daniel: «Synet om aftener og morgener, som det var tale om, er sannhet. Men gjem du synet, for det sikter til en fjern framtid», (Daniel 8:26). Engelen forlot Daniel uten å forklare profetien fullstendig. Særlig kan vi lure på når denne dommens dag skulle komme ettersom Daniel ikke blir fortalt når tiden på 2300 år skulle starte. Heldigvis trenger ikke vi å vente like lenge som Daniel med å finne svaret.

Handlingen i det neste kapitlet i Daniels bok finner sted 10-15 år etter at Daniel mottok synet i kapittel 8. Vi møter Daniel i intenst studium av Jeremias profetier om tiden som Jerusalem skulle ligge øde. Jeremia hadde forutsagt at det skulle gå 70 år, og Daniel visste at tiden nærmet seg. Mederen Darius var nettopp blitt konge etter at det babylonske imperiet var bukket under, og kanskje så Daniel en historisk mulighet for ny uavhengighet for Israel.

Daniel vender seg til Gud, og kapittel 9 gjengir en inderlig bønn hvor Daniel ber Gud om tilgivelse på vegne av sitt folk og deres ledere for det frafallet som var årsaken til det babylonske fangenskapet. Bønnen er verd en hel artikkel på egen hånd, men den skal vi ikke ta med her.

Det spennende i forbindelse med profetien i kapittel 8 er hvordan engelen Gabriel igjen henvender seg til Daniel mens han ber denne bønnen. Og han kommer tilbake, ikke spesielt for å forklare Jeremias profetier, men for å fortsette forklaringen fra kapittel 8. Denne koblingen mellom kapittel 8 og 9 hos Daniel er nokså enkel å se, men dessverre er det knapt noen bibeltolkere som bryr seg om den. Og kapittel 8 kan ikke forstås hvis vi ikke ser det i sammenheng med kapittel 9. Nettopp derfor skal vi sette opp noen få punkter for å vise denne sammenhengen.

Sammenheng mellom kapittel 8 og 9
1. I kapittel 8 forklarer engelen Gabriel synet for Daniel. I kapittel 9 sier Daniel at mens han ba, «da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet» (vers 21). Dette er de to eneste gangene Gabriel nevnes ved navn i hele Det gamle testamentet, og Daniel henviser direkte til synet i kapittel 8.

2. I kapittel 8 sto det daglige offeret sentralt. I kapittel 9 forklarer Daniel at engelen kom ved tiden for kveldsofferet, ett av de to daglige ofringene.

3. Kapittel 8 avslutter idet Daniel forteller at han ikke forstår synet om aftener og morgener. Det første Gabriel sier i kapittel 9 er: «Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå» (vers 22).

4. Idet Gabriel skal begynne sin forklaring i kapittel 9 sier han: «Merk deg ordet og gi akt på synet!» Han henviser Daniel tilbake til kapittel 8. Det er det siste synet Daniel har fått.

5. Vi merket oss at kapittel 8 angir en tidsperiode på 2300 år, men sier ingen ting om når perioden begynner. Et hovedpoeng for Gabriel i kapittel 9 er å fortelle startpunktet for en tidsperiode: «Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem…» – da løper profetien.

Sammenhengen mellom kapittel 8 og 9 er helt åpenbar. Gabriels ord i kapittel 9 kommer som en fortsettelse av forklaringen hans i kapittel 8. Han kommer for å forklare Daniel det han ikke forsto, nemlig når tidsperioden skulle begynne.

Tidsaspektene faller på plass
Hva går så Gabriels forklaring ut på? Daniel 9:24 sier: «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.» Sytti uker! Her får vi en ny tidsperiode å forholde oss til. Det er en periode da Daniels folk og deres hellige by, Jerusalem, skulle ha en spesiell posisjon.

I kapittel 8 så vi at én dag i profetien tilsvarer ett historisk år når profetien oppfylles. Sytti uker består av 490 dager (70 ganger 7). Profetien beskriver da begivenheter som vil oppfylles i løpet av 490 historiske år. Dette verset profeterer i korte trekk hvordan jødefolket får denne perioden som sin spesielle nådetid til å vende seg bort fra sitt frafall og sine synder. Gud vil også innenfor denne tiden «føre frem en evig rettferdighet», ord som minner om det Paulus sier om Jesus: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror» (Romerne 3:21-22).

Gabriel kom for å forklare den lange tidsperioden på 2300 år. Av denne perioden er 490 år «tilmålt» jødefolket. Vi vet fra kapittel 8 at mye av profetien strekker seg inn i kristen tidsalder. Men de to tidsperiodene har felles utgangspunkt og de første 490 årene er det jødefolkets forhold til Gud som er hovedanliggende.

Fra Daniel 9:25 blir Gabriel mer konkret i tidsangivelsen: «Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel.» To begivenheter står sentralt her: Gjenoppbyggingen av Jerusalem, og Den Salvede, Fyrsten, som skal komme. Gjenoppbyggingen av Jerusalem gjennomføres i løpet av de første «sju uker» (49 år) av profetien, de neste «sekstito uker» (434 år) bringer oss til Den Salvede.

Begivenheten som markerer starten på profetien er at «et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem». Dette fant sted under den persiske kongen Artaxerxes og beskrives blant annet i Esras bok og Nehemjas bok i Bibelen. Det var i året 457 før Kristus denne tillatelsen ble gitt, men arbeidet møtte motstand (se bl.a. Esra 4:11-12), og det tok flere tiår før byen var gjenoppbygget. «Under tidenes trengsel,» sa Gabriel til Daniel. Det er akkurat hva Esra og Nehemja beskriver i sine bøker.

Ifølge Daniels profeti skulle byen bygges i løpet av «sju uker» eller 49 år etter at profetien begynte. Det bringer oss til 408 f.Kr. «Den Salvede» skulle stå frem etter ytterligere «sekstito uker» eller 434 år. Det bringer oss til 27 e.Kr.

Hvem er «Den Salvede»? På bibelsk tid ble både konger, prester og profeter salvet med olje. Men sjelden brukes uttrykket som en profeti om en kommende frelser. «Den Salvede» er oversatt fra det hebraiske uttrykket «Messias», enda bedre kjent under det greske ordet «Kristus». Jesus fra Nasaret kalles i Det nye testamentet for Jesus Kristus fordi forfatterne tror at Jesus er Den Salvede – Fyrsten som skulle komme. Daniels bok forutsier tidspunktet for at Messias skulle stå frem: 27 e.Kr. Det var året da Jesus ble døpt av Johannes og begynte sitt forkynnerarbeid. Denne profetien er et tungtveiende argument for at Jesus er den frelseren han hevdet å være.

Profetien forteller mer om Den Salvedes skjebne. «Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha» (Daniel 9:26). «Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre» (vers 27). Den siste av de 70 ukene skal Messias bruke for å «stadfeste pakten». Gud ga jødene disse 70 ukene til å vise om de ønsket å være hans folk eller ikke. Jesus ville gjerne fortsette pakten med jødefolket, men «han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham», (Johannes 1:11). Men «alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», (Johannes 1:12). Jesus stadfestet og fornyet pakten med sine disipler. De var jøder som ønsket å fortsette pakten med Gud ved å ta imot Guds Messias.

I 34 e.Kr. var de 70 ukene utløpt. Profetien forteller ikke hva som skulle skje, annet enn at jødefolkets spesielle prøvetid var over. På denne tiden var det Stefanus ble steinet (Apostlenes gjerninger 7), og forfølgelsen som ble utløst spredte budskapet om Jesus vidt omkring. Jødenes tid som Guds spesielle representanter var over. Fra nå av fikk hedningene en langt mer fremtredende rolle.

Profetien sier også at noe spesielt skulle skje «midt i uken». Da skulle matoffer og slaktoffer opphøre. Midt i denne siste uken vil bringe oss til våren 31 e.Kr. da Jesus døde. Alle ofringene Gud hadde bedt om i Det gamle testamentet var ment som symboler som pekte frem til det virkelige «Guds lam som bærer verdens synd», (Johannes 1:29). Da Jesus døde mistet forbildene sin funksjon, og Gud viste det blant annet ved at «forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned» da Jesus døde, (Matteus 27:51).

Profetien nevner krig og ødeleggelse som ville komme, en forutsigelse som ble oppfylt da byen ble ødelagt i 70 e.Kr. Jødene fortsatte ofringene til templet ble ødelagt sammen med byen dette året, men disse dyreofringene var fullstendig betydningsløse når det virkelige offeret, Jesus, hadde gitt sitt liv.

Profetiens sluttpunkt
Denne profetien som er sentrert omkring Jesu liv på jorden, beskriver de første 490 årene av den lengre profetien på 2300 år. Profetien i Daniel kapittel 9 forteller året da Jesus skulle gi sitt liv og «føre fram en evig rettferdighet». Kapittel 8 forteller når den avsluttende dommen skal finne sted for å forberede veien for at Guds rike skal opprettes. Fra 457 f.Kr. tar de 2300 årene oss frem til 1844 e.Kr., besnærende nær vår egen tid.

Mange får problemer når bibelske profetier griper inn i vår egen tid. De ønsker helst at slike ting holdes på god avstand, så det ikke blir så personlig. Særlig opplever en del det problematisk at profetien skulle sette et tidspunkt for når Guds dom i himmelen skulle finne sted. Gud er vel ikke bundet av tid og sted på den måten?

Nei, Gud er naturligvis ikke bundet av tid og sted. Men likevel har han valgt å handle innenfor tid og sted. Da Guds Sønn ofret sitt liv for menneskenes synd, skjedde det på et bestemt tidspunkt i historien. Det skjedde på en høyde utenfor Jerusalem i Palestina. Året var 31 e.Kr. Tidspunktet var den jødiske påsken, fredag ettermiddag. Når Gud skal avslutte syndens problem er også det en historisk begivenhet, og Gud har valgt å fortelle oss når det finner sted, så vi skal kunne forholde oss til denne viktige begivenheten, og for at vi skal vite at den siste nedtellingen er i gang.

Oppgjør med synd
Ofte tenker vi på Guds dom som en kortvarig affære som er overstått på noen minutter. Etter Guds forgodtbefinnende sendes noen til himmel og salighet, mens andre havner i fortapelsen, og det er lite å gjøre med det. Bibelen fremstiller heldigvis Guds dom som langt mer grundig enn dette. Daniels bok forteller om en rettsscene med millioner av vitner og tilhørere: «Retten ble satt og bøker ble åpnet», (Daniel 7:10). Også i Johannes åpenbaring beskrives det at «de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene», (Åpenbaringen 20:12).

Når Gud tar sitt endelige oppgjør med synden vil han sørge for at oppgjøret er så grundig bevitnet og dokumentert at det aldri vil være fare for at «nye momenter i saken» fører til at den må «gjenopptas». Bibelen forteller derfor hvordan Gud og hans engler først går gjennom «bøkene» før Jesus kommer igjen. Det er dette som beskrives i Daniel kapittel 7. I Åpenbaringen fortelles det hvordan de frelste, etter Jesu gjenkomst, «fikk makt til å holde dom», (Åpenbaringen 20:4). Skal vi bruke egne ord viser dette at Gud ønsker å gi oss innsyn i hvordan han har taklet utfordringen fra syndens opprør. Gud ønsker å vise sine skapninger at han er til å stole på, og stiller sine egne avgjørelser fullstendig åpne for inspeksjon. Ja, selv de fortapte inviteres til å undersøke «det som var skrevet i bøkene», (Åpenbaringen 20:12), så ingen skal kunne mene de er dømt på sviktiende grunnlag.

I Johannes åpenbaring forteller en engel at «timen for hans dom er kommet» (Åpenbaringen 14:7). Denne «timen» er det som tidsfestes i Daniel kapittel 8 og 9 til året 1844. Da begynte Guds dom, og den avsluttes ikke før alt ondt er fjernet fra universet.

Fra offerlam til konge
Profetiene i Daniels bok forteller om en verden der nasjoner og kirke både har undertrykket mennesker og opphøyet seg mot Gud. De har hevdet, hver på sin måte, å være Guds representanter på jorden, men har misbrukt den maktposisjonen de har hatt. Når Gud avslutter sitt regnskap vil det vise seg hvem som har vært de sanne representantene for hans rike. Mange undertrykkede vil blir renvasket i den dommen.
    
Daniel kapittel 9 beskriver om tiden da Jesus ga sitt liv som Guds offerlam. Daniel kapittel 8 beskriver Jesus som øverstepresten som holder dom og utsletter synden på den virkelige soningsdagen ved slutten av verdenshistorien. Daniel kapittel 7 viser Jesus når dommen avsluttes og han krones som konge i sitt evige rike. Profetiene i Daniels bok viser mennesker som har lidt under overgrep fra andre mennesker, men som endelig settes fri når Guds rike opprettes. De har fulgt sin skapers eksempel. Han blir i de samme profetiene beskrevet som en lidende og offervillig Gud, som igjen krones som konge over universet.

Bjørn Eivind Holm

[1] Alle tekster er hentet fra Norsk Bibel 1988.