Ressurser/Daniel 11 og 12

Daniel 11 og 12

Av Sigve Tonstad

 

Har kirkemakten trukket det lengste strået?
Gjennom hele det ellevte kapitel i Daniels bok bølger striden mellom kongen i nord og kongen i sør fram og tilbake uten at noen oppnår en endelig seier. Utsikten er hyllet i tåke, symbolene uklare og forutsetningene for å beskrive detaljer begrenset. Takket være det vi har fått vite gjennom Daniels øvrige profetier, ser vi de kjente konturene av den langvarige og uforsonlige konflikten mellom statsmakt og kirkemakt i historien. At mye av det som er beskrevet, ikke er helt entydig, får ikke hjelpe. Selv Daniel tar forbehold for betydningen av det han skildrer ved å si: «For enden kommer først til den fastsatte tid» (11,27). «For ennå er det en stund igjen til den fastsatte tid» (11,35). Underforstått: Vi er ikke kommet til den avgjørende delen ennå! Mot slutten av kapitlet går konflikten inn i en avgjørende fase. Striden tilspisses. Kongen i sør må bite i gresset.

Vi er kommet til en del av historien som rykker oss nær innpå livet, for konflikten mellom statsmakt og kirkemakt er ikke en profetisk fiksjon. Den har vært stormsenteret i verdens ideologiske og politiske drakamp i århundrer. I skjæringspunktet der gamle profetier møter dagens begivenheter er det på sin plass å være ydmyk og ta forbehold for sine tolkninger. Men den som lar blikket veksle mellom det profetiske ord og samtidens begivenheter, har belegg for å mene at det er profetiske dimensjoner over det som skjer i våre dager. Det som kalles endetiden i Daniels profeti (11,40), gjelder ikke en fjern framtid. Det handler om vår tid.

Gjennom hele det attende århundre var kirkemakten på vikende front der den tradisjonelt sett hadde stått sterkest. Under den franske revolusjon fikk Europa for første gang oppleve en regjering som proklamerte ateisme som grunnholdning. Den begynte under mottoet «frihet, likhet og brorskap», men endte i blodbad og terrorvelde. Filosofi triumferte over religion, som i de intellektuelles øyne var ”fanatisme”. En ny tidsregning ble innført: År 1 skulle regnes fra 22. september 1792. Uken ble avskaffet i favør av en tidagers syklus. Søndagens status som helligdag ble avløst av den tiende dagen, décadi. Den 2. Brumaire i år 2 (10. november 1793) ble Notre Dame katedralen inntatt og omdøpt til fornuftens tempel. Et lite fjell ble bygd i koret, og der inntok frihetens gudinne sitt sete. Hun var skuespillerinne; noen sier at hun var prostituert.

Da Napoleon tok makten, var kirkemakten allerede knekket. I 1798 ble paven tatt til fange av general Berthier for å bevise at heretter måtte kirken i langt større grad enn før godta statens premisser. I tillegg til svikt i tilslutning, tap av kirkegods og kriserammet økonomi, måtte kirken søke forlik med moderne idéer som truet dens eksistens — evolusjonsteorien, marxistisk politisk teori og moderne psykologi.

Frankrikes eksperiment med grunnlovsfestet ateisme ble kortvarig. I kommunismen, spesielt slik den utviklet seg i Sovjetunionen og Øst-Europa, fikk ateismen mer systematiske, overveide og vidtrekkende følger. Kommunismens makthavere tvang kirken i kne og de kristne til å gå i dekning. De tok det for gitt at kirken hadde utspilt sin rolle i verdenssamfunnet. «Hvor mange divisjoner har paven?» fnyste Stalin da sistnevnte forsøkte å stanse hans innblanding i kirkesaker.

I dag, nesten to hundre år etter at kirken opphørte å være en vesentlig maktfaktor i verdenssamfunnet, ligger det kommunistiske verdensriket i ruiner. I den grad det bekjente seg til en ateistisk ideologi i tråd med den forakt for en høyere makt som farao i sin tid la for dagen, har «kongen i sør» lidd et knusende nederlag. I stedet har kirken fått tilbake tapt prestisje. «I dag er det mulig å si at det som er skjedd i Øst-Europa i løpet av de siste åra ikke ville vært mulig uten paven, uten den ledende — den politiske — rollen han spilte på verdensscenen,» skrev Michael Gorbatsjov i kjølvannet av imperiets oppløsning (Dagbladet, 6. mars 1992). Paven anses for å være verdens moralske samvittighet, og en uunnværlig rådgiver i maktpolitiske spørsmål. USAs president og verdens ledere står fortløpende i kontakt med den romerske paven når de orienterer seg om aktuelle problemer i verden.

Daniels bok har ikke gitt oss alle detaljene i endetidens drama. Men Daniel forteller at makten som bærer den idéen profetien forbinder med kongen i nord, igjen vil gjøre seg gjeldende. Det handler om en religiøs makt som er sporet av fra sannheten slik vi finner den i Bibelen, og som i ytterste konsekvens er villig til å bruke makt mot dissentere.

Mot slutten skal «rykter fra øst og fra nord skremme ham, og han drar ut i stor harme for å utrydde mange og vie dem til døden» (11,44). Mennesker legger øret til jorden i denne tiden, og hører lyden av hovslag. Et større oppgjør nærmer seg, og et kall går ut til å berede seg til å møte ham som kommer fra øst. Det er budskapet om Menneskesønnens komme som igjen blir forkynt som aldri før. For den rådende makt er det et foruroligende budskap, og en ny forfølgelse bryter ut.

«Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden et folkeslag oppstod» skriver Daniel om tiden like før det evige riket (12,1). Det er ingen liten påstand i lys av de mange forfølgelsene historien har vært vitne til. Forfølgelsene under Domitian i det første århundre krevde mange menneskeliv; forfølgelsen under Diokletian to hundre år senere hadde til hensikt å utrydde kristendommen fullstendig. Da kirkemakten tok over, raste forfølgelsene mot valdensere, hugenotter og andre som våget å vike av fra den påbudte vei. I endetiden skal forfølgelsens metode gjøre seg gjeldende for siste gang med en intensitet som er uten sidestykke i historien.

Mens mørket senker seg omkring dem som vil følge samvittighetens stemme, er løpet kjørt både for kirkemakt og statsmakt. Gud har latt dem presse sitt folk helt til alt håp synes å være ute. Det er ikke sagt hvorfor han tillater dette, men en forklaring ligger snublende nær: Gang på gang i historien har selv oppriktige troende følt seg kalt til å skape Guds rike på jorden. Den visjonen legges i grus for godt i endetiden. Der heter det i stedet at «når det hellige folks makt er helt knust, kommer slutten på alt dette» (12,7).

Men om Guds folk blir knekket, er de ikke glemt. «På den tid skal Mikael, den store fyrsten, stå fram, han som verner dine landsmenn» (12,1). Det undertrykte menneskets forløser, samvittighetens store forsvarer, skal gripe inn. Og «på den tid skal ditt folk bli frelst, alle som er skrevet opp i boken» (12,1).

I den forbindelse får alle andre troende også sin oppreisning. Så langt har forestillingene om livet etter døden vært uklare i Det gamle testamente. I Daniels bok møter vi for første gang en utilslørt forkynnelse av oppstandelsen. Den gjelder alle mennesker, troende og ikke-troende. Noen skal våkne opp til evig liv, «andre til skam og evig avsky» (12,2). «Da skal de forstandige skinne som den strålende himmelhvelvingen,» fortsetter Daniel (12,3). «De forstandige» er de som har tatt evigheten med i livets regnestykke, og valgt side der det var konflikt mellom det evige riket og forgjengelige rikers verdier. Deres spesielle innsikt bygger ikke på intelligens eller informasjon, men på klarsyn i forhold til det alle har muligheten til å se. Som Daniel har de ikke holdt sin innsikt for seg selv, men har gjort andre delaktige i den.

Synet er over. Skikkelsen fra himmelen gjør seg klar til å gå. Han har sagt så mye han kan si til den gamle statsmannen. For at Daniel ikke skal uroe seg mer, får han beskjed om å «gjemme disse ordene og forsegle boken inntil endetiden. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke,» forsikrer han (12,4). Det han ikke forstod da, forstår vi bedre i dag, og det vi ikke har innsikt i nå, kommer vi til å skjønne når vi trenger det.

Samtalen er slutt, men Daniel vil ikke at sendebudet fra himmelen skal gå. Det er som om han sier: «Fortell mer! Forklar mer! Ikke gå!» Men mer kan han ikke si. Resten av historien må fortelles senere. For Daniel er det nok å vite dette: «Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende» (12,13).

Han sier adjø med en hilsen til alle som har fattet interesse for det profetiske ord. «Salig er den som venter» (12,12) betyr at han priser dem lykkelige som er grepet av den forventningen profetiene gir. Jeg lar de samme ordene være min hilsen til deg som har fulgt disse betraktningene om Daniels bok.

Sigve Tonstad i Tidens Tale, NR. 6, 1994

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Det bibel-profetiske prinsipp er at en dag står for et år Se 4 Mos. 14,34 og Esekiel 4, 6. En dag for et år. Slik var det med profetien om de 1260 dager i Dan 7. kapittel, og slik er det også vi må forstå profetien om de 2300 kvelder og morgener. De sytti uker vi nå leser om betyr «uker» av år, 70 ganger 7, altså 490 år. Denne...
Les mer
Throughout the centuries Christians have speculated about the meaning of "the Mark of the Beast" and "the Number "666" of the Beast" mentioned in Revelation 13. Today the interest continues unabated for this apocalyptic endtime Antichrist who will control the economic, political, and social life of mankind by placing a mark and a number upon...
Les mer
Det finnes flere tilnærminger til hvordan man skal forstå bibelske profetier, især dem vi finner i Daniels bok og i Johannes' åpenbaring. Grovt sett kan vi skille mellom fire forskjellige tolkningsmetoder som er vanlige: 1) samtidshistorisk (preterisme), 2) futurisme, 3) historisk fortolkning og 4) idealistisk eller åndelig fortolkning.* Den første...
Les mer
Powered by Cornerstone