DANIEL 8 OG 9 – TIDEN ER UTE

Tidsperspektivet er avgjørende for alt som er viktig. Vi spør stadig etter når, hvor ofte og hvor lenge.
Vi lever i tiden. Hvis vi mister kontakten med tidens gang, er det et tegn på at virkeligheten begynner å glippe for oss. Den amerikanske nevrologen Oliver Sacks forteller om en av sine pasienter som het Jimmy. Han kaller ham den bortkomne marinesoldat. De møttes første gang på et aldershjem i New York i 1975. Da var Jimmy 49 år gammel, hadde pent utseende, med et islett av grått i sitt krøllete hår. "Hei, doktor!" sier Jimmy idet han møter Oliver Sacks for første gang. "Fin dag i dag! Skal jeg sette meg her?" Og så forteller han levende om sin barndom og oppvekst i Connecticut, om sin bror og hans forlovede fra Oregon, om marinen og krigsårene. Det er et spennende liv, og når han forteller det, er det nesten som om han opplever det på nytt.

Men det er noe som ikke stemmer. Oliver Sacks får en mistanke, og avbryter ham med et spørsmål: "Hvilket årstall er det nå?" "1945, selvsagt," svarer Jimmy. "Vi har vunnet krigen. FDR er død. Truman står ved roret. Framtiden ser lysende ut." "Og du, Jimmy, hvor gammel skulle du da være?" spør legen. Underlig nok nølte Jimmy et øyeblikk, som om han løste et regnestykke. "Tja, da er jeg vel 19, doktor. Jeg fyller 20 neste gang jeg har fødselsdag."

"Her," sier Oliver Sacks, og leverer ham et speil. "Se i speilet og fortell meg hva du ser. Er det ansiktet til en nittenåring som møter deg i speilet?" Plutselig blir Jimmy likblek og griper fatt i stolkanten. "Himmel og hav," hvisker han. "Hva har hendt meg? Er dette et mareritt? Er jeg gal? Er det en spøk?"

Jimmy hadde en hjerneskade som skyldtes alkohol. Evnen til å tilegne seg nye minner var tapt. Han var fastfrosset i fortiden. Livet hans stanset i 1945.

Oliver Sacks går ut av rommet og kommer tilbake to minutter senere. "Hei, doktor!" sier Jimmy, og gjentar det samme han sa forrige gang. "Har ikke vi møtt hverandre før?" spør Sacks. "Nei," svarer Jimmy, for han husker ingenting av det som har skjedd mellom 1945 og 1975, og heller ikke det som skjedde for to minutter siden.

Tidsperspektivet
Tidsperspektivet i Daniels bok er så oppsiktsvekkende at det er nødvendig å minne om at tidsbegrep og virkelighet henger nøye sammen. Den som ikke kan orientere seg i tiden, står i ferd med å miste kontakten med virkeligheten. Det er nok av dem som vil hevde at tidsperiodene i Daniels bok er for fantastiske, og at de som tror på regnestykkene, er i ferd med å miste kontakten med virkeligheten. Jeg vil snu det på hodet og si at det som ikke er forankret i tiden, ikke hører hjemme i virkeligheten. Disse regne- stykkene viser mer enn noe annet hvor solid forankret i livets grunnfjell disse begivenhetene er. Mange, ikke minst innen kristenheten, har det samme forholdet til Guds aktivitet i historien som Jimmy. Sporene slutter i en fjern fortid, og man er helt uten bevissthet om tidens gang. Jesus er blitt en begivenhet i fortiden, ikke en person som er aktiv i historien hele veien. Han er blitt et stillestående bilde, et barn som fødes i Betlehem om og om igjen. Sansen for det han gjør nå, er nesten helt tapt.

Slik er det ikke i Daniels bok. Der er Jesus hovedpersonen på hvert eneste ark i historien fra første til siste kapitel. I Daniel 8 blir synet om hornets herjing av helligdommen avbrutt av et spørsmål: "Hvor lenge gjelder synet om det daglige offer og den ødeleggende synd, og hvor lenge skal helligdom og gudsdyrkelse bli overgitt til å tråkkes ned?" Svaret kommer umiddelbart: "Han sa til meg: "Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen få sin rett" (Dan 8, 13.14). Både spørsmål og svar handler om tid. Tidsperspektivet er avgjørende for alt som er viktig. Vi spør stadig etter når, hvor ofte og hvor lenge. Her overhører Daniel en annen ta opp spørsmålet om tiden fordi det står like sentralt for Gud som for mennesker.

Tidsperioden blir ikke forklart med en gang. Men sammenhengen gjør det klart at perioden på 2300 kvelder og morgener ikke utgjør bokstavelige dager. I bokstavelige dager er dette bare i overkant av seks år. Hadde det vært betydningen, ville Daniel blitt lettet og glad. Det kan heller ikke gjelde templet i Jerusalem, for det gjentas flere ganger at synet sikter mot en fjern framtid. Og Daniel avslutter kapitlet med å si: "Jeg var lamslått over synet og forstod det ikke."

Den delen av synet i Daniel 8 som ikke ble forklart, gjelder den delen der en person kom til syne og spurte om tiden. Der betegnes synet med ordet mareh. Forklaringen gjelder synet i betydningen mareh, det vil si synet om de 2300 kvelder og morgener. "Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå," sier Gabriel, den samme personen som hadde vist seg for ham tidligere.

Historiske tidsperioder 
En annen referanse er også gitt. Daniel kan ikke få byen og templet i Jerusalem ut av hodet. "I Darius', Ahasverus' sønns første regjeringsår ... gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de år som Herren hadde talt til profeten Jeremia - at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner" (Dan 9,1.2). De sytti årene i fangenskap representerte i realiteten sytti sabbatsår, et sabbatsår for hvert syvende år de hadde fortsatt sitt råkjør moralsk og økologisk- Hvert år i eksil avspeilet at folket hadde levd i opprør mot Gud i en periode på 490 år (3 Mos 26,34; 2 Krøn 36,21).

Svaret som gis, begynner med en periode på sytti symbolske uker. "Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by, til ondskapen har nådd sitt mål og synden tar slutt. Da blir skylden strøket ut, det kommer en evig rettferd, profetenes syner blir stadfestet, og Det aller hellig- ste blir salvet" (9,24). De sytti ukene er et speilbilde av de sytti sabbatsårene. (Se illustrasjon.) 490 år i opprør resulterte i 70 års eksil i Babylon. 70 års babylonsk eksil blir etterfulgt av ny sjanse, enda en periode på 490 år. Etter de 70 årene i eksil forkynnes - ikke 70 uker med nåde - men 490 år.

Det er snakk om en reell historisk tids- periode. At den er uttrykt symbolsk forstår vi først og fremst av (l) sammenhengen, (2) forbindelsen med de sytti årene, og (3) selve ordene som er brukt. Dette kalles år-dag prinsippet, der en dag i profetisk tale utgjør et år i historisk tid. Parallellen mellom de to periodene peker mot en enkel løsning. De sytti ukene er "uker av år", altså en periode på 490 år. I neste kapitel er en annen tidsperiode oppgitt som "uker av dager" (10,2). En slik spesifisering ble ansett for å være nødvendig fordi profetien hadde talt om uker av år på denne måten. Andre profetiske bilder i Israel hadde i andre sammenhenger vist at i profetisk tale kunne en dag stå for ett år (se Esek 4,4-6; 4 Mos 14,34).

Begynnelsen av perioden er satt til "den tid et ord går ut om å gjenreise og ombygge Jerusalem" (9,25). Den definitive befalingen som førte til at byen ble gjenreist, ble gitt av perserkongen Arta Xerxes høsten 457 f.Kr. (Esra 7,7.12). Da først ble byen satt i stand og statsadministrasjonen gjenopprettet slik at landet kom i gjenge igjen.

De sytti ukene er delt inn i mindre deler, 7 uker, 62 uker og til slutt en uke. 69 uker eller 483 år tar oss fra 457 f.Kr. til 27 e.Kr. Det året stod en salvet, en fyrste, fram da døperen Johannes ropte: "Se der, Guds lam, som bærer verdens synd." Like etter ble Jesus døpt i elven Jordan og begynte sitt offentlige virke. Han fikk bare holde på i tre og et halvt år. Midt i den syttiende uken møtte den forbilledlige tempeltjenesten sitt motbilde i forbindelse med Jesu død på korset. Ved utløpet av de sytti ukene hadde jødefolket som nasjon lagt episoden med Messias bak seg og forkastet det han stod for. Utad skjedde det da Stefanus ble steinet. Både kvalitativt og kronologisk gikk Daniels profeti i oppfyllelse nøyaktig som forutsagt. Det store vendepunktet i tiden uteble ikke: "Da kommer en evig rettferd, profetenes syner blir stadfestet, og Det aller helligste blir salvet" (9,24).

Sammenhengen mellom det ubesvarte spørsmålet om de 2300 kvelder og morgener og svaret Daniel har fått, fremheves av det som er sagt innledningsvis om de sytti ukene. "Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by," begynner Gabriel. Ordet som er oversatt "fastsatt" (nathak) stammer fra et ord som betyr "skåret av". De sytti ukene henger sammen med perioden på 2300 kvelder og morgener, og er i en viss forstand "skåret av" fra den. Begge periodene begynner på samme tid. Det aller helligste ble "salvet" da Jesus begynte sitt virke i helligdommen i himmelen etter oppstandelsen. Ved slutten av perioden på 2300 år kom den store soningsdagen, Yom Kippur. Det tar oss helt til året 1844. Perioden på sytti år begrenser seg til jødenes historie og det forbilledlige templet i Jerusalem. Perioden på 2300 år gjelder verdenshistorien, og templet i himmelen, der den store soningsdagen ble innledet.

En siste henvendelse
I et århundre som hevdet at det ikke finnes en Skaper (Darwin), ikke noe evig rike (Marx), og ingen annen drøm enn den som kommer fra menneskets egen bevissthet (Freud), tok Gud et nytt og avgjørende initiativ overfor mennesker. Det statiske bildet av det hinsidige ble forstyrret av en fersk nyhet om at Gud fortsatt er virksom i sitt skaperverk. Forsømte og glemte aspekter om livet, døden og Guds karakter gjorde seg igjen gjeldende. Den oppfylte profetien markerte støtet til en siste og avgjørende henvendelse til mennesker. I den forstand kom helligdommen til sin rett i forbindelse med adventvekkelsen i første halvdel av det nittende århundre.

Men helligdommen kom også til sin rett i absolutt forstand fordi Jesus kom til syne på en ny måte. Forbildene fra den store soningsdagen i jødenes tempeltjeneste kastet lys over det Jesus gjør for mennesker nå, og det han vil mennesker i vår tid.

For tjue år siden reiste jeg til Beirut for å studere. Jeg hadde ikke vært i utlandet før. Alt var nytt og spennende. Over høyttaleren i avgangshallen ble det ene flyet etter det andre ropt opp. "SK 601 til København og Zürich er klar til avgang." Det var mitt fly. Det ble ropt opp flere ganger. Så kom det igjen. "Siste utkallelse: SK 601 til København er klar til avgang. Final call." Hvis jeg ville være med, måtte jeg gå nå.

Og slik er det her også. Veien herfra til evigheten er merket ut. Den har sine veimerker. Den har sine opprop. Den har sin siste utkallelse. Profetien om 2300 kvelder og morgener er en del av Guds siste henvendelse til mennesker. Hvis du vil være med, må du komme nå.