DANIEL 6 – EN BEDRE HVERDAG

Hvorfor trosser Daniel kongens befaling? Fordi han har en avtale med kongenes Konge som betyr mer. Han er en gammel mann nå, men han bøyer fortsatt knærne. For han er skapning. Gud er skaper. Han er liten. Gud er stor. Han er svak. Gud er sterk. Han er forgjengelig. Gud er evig. Derfor er ikke Daniel redd for løvene.

Babylons dager er forbi. Ett nytt verdensrike har overtatt. Det er ikke overraskende at Daniel får beholde en ledende stilling i perserriket ut fra det man vet om persernes vilje til å basere seg mest mulig på lokal ekspertise. Daniel hadde tidligere utmerket seg som en dyktig rådgiver, men han må også ha hatt formidable egenskaper som administrator, for det ble snart aktuelt å forfremme ham. Dette ble ikke godt mottatt av de andre riksrådene, og Janteloven var ikke hele forklaringen. Ingen nasjon har vært spart for en viss grad av statskorrupsjon. Persia var ikke noe unntak. Å få Daniel som "revisor" betydde en innstramning av det man var vant til å gjøre. Derfor gjorde de andre sitt ytterste for å forhindre at han fikk mer makt.

Slik er opptakten til den siste krisen i Daniels liv. Kong Dareios var da over seksti år. Daniel var enda eldre, sannsynligvis omkring åtti. To modne, erfarne menn havner i en krise ingen av dem ønsker seg. 

Er loven konge?
Et flertall av regjeringen og statstjenestemennene foreslår at kongen skal opphøyes til en guddommelig rolle en måneds tid. Befolkningens patriotisme og lojalitet skal testes ved at man ikke skal be til noen andre enn ham i denne perioden. Parallellen til det som skjedde i Babylon, er åpenbar. Nok en gang rettes søkelyset mot en manns gudsforhold. Nok en gang blander statsmakten seg inn i et forhold som gjelder samvittigheten. Selv om det persiske initiativet er mer diskret enn det babylonske, er det ingen prinsipiell forbedring fra Babylon til Persia.

Lovverket i Persia har høyere status enn i Babylon. I Babylon heter det rex lex, kongen er lov. I Persia bygger systemet på lex rex, loven er konge, og persernes lov er uforanderlig. Når loven er vedtatt, er også kongen bundet av den. I dette tilfellet heter det at den som i løpet av måneden ber til noen annen enn kongen, skal kastes i løvehulen.

Bønn og lovprisning
Daniel har ingen planer om å etterkomme befalingen. Karrieren hans viser evne til tilpasning, men i dette stykket er han kompromissløs og ubøyelig. "Så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var sendt ut, gikk han inn i huset sitt. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, akkurat som han hadde gjort før" (Dan 6,11.12).

Hvorfor kunne ikke Daniel etterkomme befalingen? Kan han ikke avstå fra å be i tretti dager? Mange mennesker synes å leve i beste velgående uten å be til Gud på tretti år! Kan han ikke være litt mer diskret i sin framgangsmåte? Hvis han absolutt skal be, kan han holde det for seg selv. Ingen behøver å kjenne til hans avvik. Ingen behøver å vite at han i bunn og grunn er dissenter. Kunne ikke noen overtalt ham til å gå litt mer stille i dørene de neste fire ukene?

Ingenting tyder på at Daniel tenkte i slike baner. Sammensvergelsen mot ham ventet heller ikke at han ville bøye av. Daniel kunne ikke forandre på noe, fordi det private og det profesjonelle i livet hans var to sider av samme sak. Ved å tone ned sitt gudsforhold ville han innrømme at menneskelige forordninger hadde fortrinn; at det gikk an å bygge en akseptabel hverdag uten å forholde seg til Gud. Straks skrivelsen var utstedt, ble Daniel tatt på fersk gjerning. "Da kom disse mennene farende inn og fant Daniel mens han bad og påkalte sin Gud" (Dan 6,12). Det var allerede stipulert at den som ikke etterkom befalingen, skulle kastes i løvehulen.

Kjernen i Daniels liv
Hvorfor innrettet Daniel seg på denne måten? Hvilken rolle spilte forholdet til Gud i hans liv? Det er avgjørende for å forstå ham i hans samtid. Det er også avgjørende hvis vi tenker oss Daniel i et profetisk perspektiv. Siden Babylon er en levende idé i Bibelens framstilling av historien, er Daniels veivalg og livsinnhold i Babylon en tanke om hvordan vi selv kan bygge en bedre hverdag i vår situasjon. For Daniels vedkommende hersker det ingen tvil. Kjernen i livet hans var forholdet til Gud. Det løp som en rød tråd gjennom alt han gjorde, og var lett synlig i hverdagen hans.

"I huset sitt ... i takkammeret" hadde Daniel et fast sted for sine audienser med Gud. Han var fortrolig med viktige audienser fra sitt arbeid. I seksti år hadde han møtt det som var av fint folk - konger, ambassadører, regjeringsmedlemmer. Alt hadde sitt sted og sine tider. Daniel hadde også innrettet et sted der han kunne møte Gud i fred og ro. Man får nesten inntrykk av at han hadde et eget kontor for Gud; det skulle ellers være vanskelig for fiendene hans å komme stormende inn på den måten. 

I vår tid planlegges også det som anses for å være viktig med tanke på at det krever plass. Vi har spisestuer, badstue, kjellerstue, mørkerom, vaskerom, TV-stue, trimrom. Det gjør livet mer bekvemt og trivelig. Daniel tenkte også på det som gjør livet mer innholdsrikt. Derfor hadde han et rom for sine møter med Gud.

"Åpne vinduer"
Det åpne vinduet er et talende uttrykk for at Gud er der. Han mediterer ikke bare, og han åpner ikke vinduet for å få frisk luft, eller for å nyte godt av noen solstråler. Frisk luft var ingen mangelvare i Babylon, og sol var det altfor mye av. Vinduene er åpne mot Jerusalem fordi livet og løsningen er der ute, utenfor mennesket, utenfor oss selv, utenfor vår egen innsikt, våre ideer og planer. Han vender seg mot Jerusalem, ikke bare fordi Jerusalem er hans Mekka, men fordi Gud der har gitt en håndfast åpenbaring av seg selv.

"Tre ganger om dagen"
Det er ofte for en travel mann som mange skal ha tak i. Hvis han kan trekke seg tilbake så ofte, betyr det at dette er noe han prioriterer. Han har avtaler som skal holdes, møter som skal forberedes, rapporter som skal skrives, offisielle seremonier som krever at han er til stede. På den måten er han underlagt de samme forpliktelser som et moderne karrieremenneske. Hvor tar han tiden fra? Får han det til fordi han er spart for aviser som skal leses, programmer i TV han må følge med på, litt sportsnytt til atspredelse, eller fordi han er for gammel til å mosjonere? To ganger om dagen kunne man kanskje greie å stikke seg bort et øyeblikk, men tre ganger er mer enn man har anledning til. 

Her må vi legge merke til at Daniel ikke deltar i noe organisert opplegg. Her lyder ikke noe kall til bønn fra minaretene.

Dette er hans personlige dagsorden, ikke et utslag av det systemet han lever under. Han er en gammel mann nå, men han bøyer forsatt knærne. Slik møter han Gud fordi han kjenner sin avhengighet. Han er skapning. Gud er Skaper. Han er liten. Gud er stor. Han er svak. Gud er sterk. Han er forgjengelig. Gud er evig. Han er full av feil og lett å lede. Gud vet alt. Han er en sikker veileder. Derfor faller Daniel på kne. 

Hva gjør han i takkammeret tre ganger om dagen? Det kalles bønn og lovprisning. Bønn vitner om behov, lovprisning om takknemlighet. Bønn er ordet for noe han trenger, lovprisning for noe han gleder seg over. Det er noe selvfølgelig ved det han gjør, nesten noe lystbetont. 

Sier han det samme hver dag? Gjentar han den samme bønnen hele tiden? Jeg tror svaret er nei. Dette er hverdagen hans, og vi fornemmer at det er en bedre hverdag. Ta fra ham trimrommet, men ikke bønnerommet. Ta fra ham matpausen, men ikke tiden for bønn. Ta fra ham møter med ambassadører og konger, men ikke møtet med Gud. Ta fra ham det profesjonelle livet, men ikke det personlige. Til slutt vil de ta fra ham livet, men han vil heller miste det enn forholdet til Gud.

Dette er hans hverdag. Slik har han innrettet seg i lang tid. Det er blitt en vane. Mange ber når krisen melder seg. Bønn er vanlig i motgang. Daniel ba også i medgang fordi behovet for forbindelse med Gud ikke var skapt av noen spesiell situasjon. Det var der hele tiden.

"La oss be"
I de siste dagene før Richard Nixon ble fullstendig overveldet av Watergate-krisen, gikk han omkring i korridorene i Det hvite hus og grublet over hvordan han skulle takle situasjonen. En natt han var mest fortvilet, støtte han på Henry Kissinger i mørket. Nixon var knekket. Han visste ikke sin arme råd. Det var langt på natt, og i sin fortvilelse grep han fatt i sin utenriksminister og utbrøt: "La oss be". Der og da bøyde de kne. 

Kissinger forteller om episoden beskjemmet. Men han tilstår at det skjedde, for i slike biografier skal man fortelle alt. Daniel, derimot, ba ikke bare i krisens øyeblikk, og han hadde ingen grunn til å skjule det han gjorde. Til slutt sendes den aldrende statsmannen i døden på grunn av et forhold som angår hans religion. Overordnede juridiske og nasjonale hensyn forlanger at man ikke kan gjøre om på vedtaket. Dareios skiller lag med sin embetsmann i håp om at hans Gud vil berge ham fra løvene. Han har ant at Daniel har bygget livet på et mer solid fundament enn karrieremennesker flest, og han blir ikke skuffet. Daniel blir reddet fra løvene. Han har levd med Gud i hverdagen, og skal leve med ham i all evighet. For i den hverdagen der Gud er med, har det evige livet allerede begynt.

Sigve Tonstad

Historisk oversikt

Fra Babylon til Persia 
Babylon ble erobret av perserkongen Kyros i oktober 539 f.Kr. Det persiske riket bestod av en koalisjon mellom mederne og perserne, der perserne etter hvert fikk mest makt. De var indo-europeere som hadde etablert seg i de fjellendte områdene i Iran omkring 900 f.Kr. Kong Akamenes grunnla det første perserriket så sent som ca. 700 f.Kr. Mederne deltok i alliansen som under babylonsk ledelse la Ninive i ruiner i 612 f.Kr. Vel femti år senere gjorde Kyros opprør mot mederne som ble styrt av bestefaren Astyages.

I år 547 f.Kr. angrep Kyros det lydiske riket i Lilleasia som ble styrt av den berømte Krøsos. Deretter stod Babylon for tur. Folket i utkanten av riket var opprørt over Nabonids behandling av deres guder og var ikke innstilt på å yte motstand mot Kyros. Ugbaru, guvernøren av Gutium, gikk over til fienden i 639 f.Kr. Som Kyros' general inntok han Babylon 13. oktober, uten kamp. Det er mulig at denne generalen er identisk med mederen Dareios i Daniel 6, og at han var de facto konge i knapt et års tid inntil Kyros selv overtok.

Det persiske riket strakte seg fra Indus i øst til Makedonia i vest. I 525 f.Kr. ble Egypt erobret og innlemmet i riket for godt. Kyros var en dyktig statsmann og diplomat, og vant folks hjerter overalt. Assyrerne og babylonerne hadde bortført folk fra sine hjemland. Kyros lot dem vende tilbake, og subsidierte gjenoppbyggingen av det som var ødelagt. Han var en dyktig militær strateg, men ble også kjent for sin toleranse og visdom. Perserne kalte ham "far", grekerne respekterte ham, og profeten Jesaja omtalte ham som "hyrde" og "Guds salvede". Da Kyros kom til Babylon, anerkjente han Marduk og baserte sitt styre på babylonernes egne guder. Hans rike var mer desentralisert enn Babylon, og langt mindre vilkårlig i sin styreform. Byen og templet ble bevart, en framgangsmåte som avvek klart fra det babylonerne hadde praktisert i sine erobringer.