DANIEL 5 – SKRIFTEN PÅ VEGGEN

Den siste kvelden i Babylon. I stedet for å ruste seg mot trusselen fra nord, innbyr Belsasar til fest. Plutselig, lydløst, skriver en hånd på veggen. Kongen skjelver som et aspeløv. Hva betyr skriften?

Nebukadnesar døde i år 578 f. Kr. Etter det tapte riket raskt sin glans. I nordøst hadde et nytt rike dukket opp ved alliansen mellom mederne og perserne. Det presset på mot vest, og det babylonske verdensriket knaket i sammenføyningene. Viljen til motstand var dessuten svekket av at mange i Babylon i stillhet følte at man ville få bedre tider under persisk styre.

Året er 539 f. Kr., sannsynligvis i oktober. Det er den siste kvelden for Babylon, men kongens palass bærer preg av en uvirkelig feststemning. Festen strider mot all fornuft. I stedet for å ruste seg til strid mot trusselen fra nord, innbyr Belsasar til fest. Arkeologer mener at man har identifisert den største festsalen i kongens palass, et stort rom som måler mer enn femti ganger sytten meter. Der skulle man ha fest med alt det ordet "fest" betyr i vår tid.

Under påvirkning av alkohol svekkes kongens dømmekraft, og hemningene forsvinner. Kulturer i oldtiden viste respekt overfor andre folks guder selv om de hevdet sine egne guders overlegenhet. Derfor må vi spørre: hvorfor bryter Belsasar nå med det som i forhold til hans egen kultur er god tone og sømmelig atferd? Han velger seg ut gullkarene fra Guds hus i Jerusalem og drikker fra dem. Han er beruset i en situasjon der det burde være maktpåliggende å være edru. Og han fester i bekymringsløst overmot til tross for at all etterretning melder at hans eget rike er i den ytterste fare.

Historiens korrektiv
Det bærer mot stupet for et av de stolteste rikene i historien, men det kunne gått annerledes. Da hebreerne meldte sin ankomst ved det babylonske hoff, demonstrerte de fra første stund en bedre livskvalitet enn det man var kjent med i Babylon. Så hadde Nebukadnesar en drøm om rikets forgjengelighet. Litt senere ble han ydmyket da Daniels tre venner kom uskadd fra ildovnen. Til slutt mistet Babylons store konge forstanden da han fortsatte å kjøre sitt løp som om det ikke fantes en høyere makt.

Slike begivenheter setter spor etter seg. Ingen offisiell versjon av historien kunne utslette minnet om det som hadde skjedd. Hele tiden lå det som et forstyrrende korrektiv overfor en konge som ikke hadde tenkt å innrette seg etter det han visste. Hans atferd lar seg ikke forklare av at han har glemt. Den som har glemt, blir ikke så sprø. Bare den som husker, er i stand til selvmorderisk dårskap av det slaget vi er vitne til her.

Plutselig, lydløst og uanmeldt skriver en blodløs hånd på veggen tvers overfor kongen. Han senker det halvtømte glasset sitt. Ansiktet blir likblekt. Hva er dette? Hvor kommer hånden fra? Hva betyr skriften?
Kongen skjelver som et aspeløv. Knærne hans slår mot hverandre. Fullstendig overmannet av angst roper han høyt om hjelp.

Det blir ikke drukket mer den kvelden. Alle er opptatt av én ting: Finn noen som kan lese skriften på veggen! Daniel blir tilkalt. Han legger for dagen en holdning som er totalt blottet for hjertelighet. Både tonefallet og kroppsspråket hans er i tråd med alvoret i situasjonen. I hans ører lyder Belsasars løfte om utmerkelser og forfremmelser som orkesteret som spiller mens Titanic synker.

I stedet for å lese skriften med en gang, holder Daniel et kort innlegg om rikets historie, med spesiell vekt på kong Nebukadnesars storhet, selvopphøyelse og sinnssykdom. Så kommer det avgjørende støtet: "Og du, Belsasar, hans sønn, har ikke ydmyket deg, enda du visste alt dette."

En bedre hukommelse
Hadde bespottelsen enda skyldtes uvitenhet! Han kunne sagt at han ikke visste bedre. Han kunne bedt om unnskyldning og forklart at forgripelsen på hellige kar fra templet i Jerusalem var en arbeidsulykke som han straks ville rette på!

Men han visste det alt sammen. Før skriften kom på veggen, hadde den kommet på andre måter til folket mellom Eufrat og Tigris, så direkte og håndgripelig at ingen kunne være i tvil om at Den Høyeste Gud ville dem noe, og at han ville dem vel. Belsasar hadde ikke glemt i absolutt forstand, men han hadde ikke gjort noe med det han hadde fått vite.

Slik er det med mange ting i livet. Det vi ikke bruker, blir borte for oss. En muskel som ikke blir brukt, svinner hen. En lærdom som ikke blir anvendt, kan gå tapt. Et navn som aldri blir nevnt, blir glemt. Et vennskap som aldri blir fornyet, dør hen. En interesse man ikke tar tid til, kveles i andre forefallende gjøremål. Slik går det i enda større grad med det som berører vårt åndelige liv, for åndelig kunnskap har i utgangspunktet ikke den samme nytteverdi som andre sysler. Derfor gir åndelig påvirkning som er "glemt", slike ytringer som Belsasar oppviste.

I sin beruselse hadde han tenkt å bevise at det ikke finnes noen høyere makt enn den menneskelige. Det falt ham ikke inn at han skal avlegge regnskap ved livets slutt. Daniels anklage er flengende: "Men den Gud som har ditt liv i sin hånd, og som rår for hele din lagnad, ham har du ikke æret." For ham har livet vært en selvfølge, og han har tatt hvert hjerteslag og hver soloppgang for gitt. Men det er ingen selvfølge å være til, og Belsasar har ikke innsett det før det er for sent.

Men skriften på veggen har også sine gode sider. Den forsikrer om at Gud har fulgt med på det som skjer i verdensrikene. Han er blitt beskyldt for ikke å bry seg, men skriften på veggen viser at han har holdt seg informert. For hva ser vi i Babylon? Vi ser en konge som blir urolig over en drøm som er annerledes. Vi ser mennesker risikere livet for en overbevisning Gud har gitt dem, og vi ser samvittigheten trekke det lengste strået. Vi er vitne til en konges sinnssykdom, og hører vitnesbyrdet hans idet han får forstanden tilbake. Til slutt skriver Gud på veggen.

Skriften består av tre korte ord: "Mene, mene tekel, ufarsin." Dagene has er tellet. Han er veid, og han er funnet for lett. Festen er over. "Den samme natten ble Belsasar, kaldeerkongen, drept." Den Høyeste Gud hadde talt.

Uttrykket "skriften på veggen" er blitt en del av vårt språk selv om mange ikke kjenner opprinnelsen. Vi sikter til forhold som truer oss, en situasjon der man har gått for langt. Det er blitt for sent.

Gud kan forsøke å overbevise. Han kan foreslå forbedringer i livet her og nå, tilby et dypere samhold, gi en drøm om et bedre rike. Alt dette har han gjort i Babylon, men det har ikke ført til noe. Bare én ting gjenstår: Han kan veie mennesker til slutt. Den retten har han forbeholdt seg. Vi ser for oss en vektstang med en vekt i den ene skålen og en mann i den andre. Målet som brukes, er de mulighetene mennesker har hatt, og kongen i Babylon har hatt nesten like gode muligheter som vi har i dag.

Slik er skriften på veggen.

Sigve Tonstad