DANIEL 4 – BEDRE SELVBILDE

Enda en gang har Nebukadnesar hatt en drøm. Daniel skjønner straks at drømmen varsler ille for kongen. Et øyeblikk nøler han med å forklare den, men kongen lar seg ikke skremme av Daniels reaksjon. Drømmen forteller at han kommer til å bli sinnssyk og leve som et dyr i syv år! Etter det skal han få forstanden tilbake.

Daniel ser straks at det bare finnes en utvei til å avverge drømmens varsel. Drømmen og tydningen lar seg ikke omgjøre. Det eneste håpet ligger i at kongen forandrer seg og får mer beskjedne tanker om seg selv.

"Det store Babylon"
Det gikk ikke som Daniel håpet. Tolv måneder senere, da kongen en gang gikk omkring på taket av slottet i Babylon, utbrøt han: "Sannelig, dette er det store Babylon som jeg med min veldige makt har bygd til kongesete, til ære for min herlighet." Selvbildet hans var fylt til randen av troen på hans egen betydning. Det virker ikke som om ham gikk omkring med en følelse av å være mislykket. Alt i alt var han vel tilfreds med det han hadde fått til i livet. Og han hadde grunn til det!

Hadde ikke han gjort Babylon til den mest attraktive byen i historien, ikke bare i egne øyne, men også i øynene til bereiste skjønnere som den greske historikeren Herodot? Han hadde personlig ledet mange felttog nordover og vestover for å befeste sitt rike, og lidd sammen med sine soldater både i kulde og varme. Han hadde sett Middelhavskysten mer enn én gang, og gått seierrik ut av beleiringen av Tyrus etter åtte lange år. Han hadde hentet tømmer fra Libanons sederskoger, og tilført byen gull og ubeskrivelig rikdom. Kongens navn stod skrevet på nesten hver eneste murstein. Han hadde utsmykket hovedstaden med kunst og vakre figurer, og forgylt den med gull og blå glasur så den skinte i solen. Takket være hans omhu for fedrearven stod Ur-Nammus stolte tempel i Ur restaurert, selv om det var blitt 1500 år gammelt. Han hadde bygget videre på Hammurabis enestående lovverk. I selvsamme stund befant han seg på toppen av et av oldtidens syv underverk, de hengende hager i Babylon, med skråninger, fontener og frodig vegetasjon, bygget til ære for hans kone som savnet fjellet og utsikten fra sitt hjemsted i det mediske fjelland.

"Det store Babylon..." Slik så det ikke bare ut i hans øyne. Nebukadnesar var stolt, og han hadde grunn til å være det. 

Men i samme øyeblikk gikk den illevarslende delen av kongens drøm i oppfyllelse. Før kongen ennå hadde talt ut, kom en røst fra himmelen: "Til deg, kong Nebukadnesar, lyder disse ord: Kongedømmet er tatt fra deg." I det øyeblikket mistet han forstanden. Riket måtte ledes av andre. I syv år levde han som om han var et dyr. (Kongens sinnssykdom var ikke enestående, selv om den er sjelden. På fagspråket kalles den lycantropi eller boantropi. T. R. Harrison, som har skrevet mye om bakgrunnen for Daniels bok, forteller at han i 1946 var øyenvitne til en ung mann som led av den samme formen for psykose som Nebukadnesar [se Introduction to the Old Testament, s. 500].) 

Men hvorfor ble han sinnssyk? Hadde han egentlig gjort noe galt? Hvis han skulle straffes for noe, burde det vel vært andre forhold enn den tilfredsheten han ga uttrykk for ved synet av sitt praktfulle Babylon. Det kunne for eksempel være det han gjorde da hans generaler foretok det siste framstøtet mot den gjenstridige kongen i Jerusalem. Da han ble tatt til fange etter et mislykket fluktforsøk, ble sønnen hans drept mens han så på. Deretter stakk de ut øynene hans og førte ham bort til fangenskap i Babylon.

Glede og galskap
Det kan ikke være noe galt ved glede over en vakker by. Det er heller ikke noe galt ved gleden over en storslått solnedgang, eller en stemningsfull sankthans natt på fjorden. Det er tillatt å fryde seg over en påskedag i solveggen. Det er lov å føle velvære ved en skitur i skogen til duften av nyhogd tømmer. Det er tillatt å glede seg til bryllupsnatten, eller å føle seg vel ved en godnattklem fra et lite barn, smaken av et stykke bløtkake, tonene fra en symfoni.

Men noe var rav ruskende galt i Nebukadnesars gledes utbrudd, og han er ikke alene i sitt sneversyn. Selvbildet hans var kommet ut av fokus. Da han ble psykotisk og spiste gress, skjønte alle at han hadde mistet kontakten med virkeligheten, men sykdommen begynte ikke da. Stoltheten over alt han hadde utrettet, manglet sansen for egne begrensninger. Nebukadnesars tilfredshet hadde ingen annen referanse enn ham selv. Det er ingen andre i bildet enn byggverket Babylon og byggmesteren Nebukadnesar.

Himmelens reaksjon skyldes at det ikke er det hele. Selv om kongens psykose virker brutal, er den en siste håndsrekning til et menneske på avveier. Så sterk kost skal det til for å hjelpe ham ut av den forestillingen om livet han har lukket seg inne i. Nebukadnesar har bygget Babylon, men han kan ikke basere sin verdi på det. Han har forgylt palassene, men det er andre forhold som gjør mennesket stort. Ikke noe av det han har gjort, kan skjule at byen er laget av leire, og at kongen selv ikke kan ta sitt eget liv for gitt. 

Sinnssykdommen kommer som en presisering av den bristen i virkeligheten han har levd med selv i sine glansdager. Erkjennelsen av avhengighet mangler. I Bibelen betegnes det som virkelighetsflukt, ja, som en form for sykdom på sinnet som til slutt blir synliggjort ved at kongen løper omkring naken i skog og mark og spiser gress. Mennesket er noe, men mennesket er ikke alt. Det hadde Nebukadnesar ikke innsett før han ble sinnsyk.

Babylon - mer enn en by?
Nebukadnesars selvtilstrekkelighet avspeiler en hovedtanke i Bibelens profetier som gjelder hele historien. Der er Babylon framstilt som et symbol på det ondes vesen (Jes 14,12-14). Og derfor dukker Babylon opp i den siste boken i Bibelen, lenge etter at den historiske byen er lagt i ruiner (Åp 14,8; 18,14). Selv om byen Babylon er borte, lever begrepet Babylon videre som eksponent for et system som setter mennesker i Guds sted. 

Da Martin Luther i 1520 skrev sitt kampskrift om kirkens babylonske fangenskap, skyldtes det at han hadde denne siden av historien friskt i minne. Fra midten av 1100-tallet til begynnelsen av det fjortende århundre var Europas historie preget av en intens strid mellom stat og kirke. De utrolige uttalelsene som kom fra Roma da de mektigste pavene forsøkte å tvinge staten i kne ved å henvise til sin egen gudgitte overhøyhet, hadde en klang som lignet til forveksling det han hadde lest om det gamle Babylon. Kirken var blitt bærer av den samme holdningen Nebukadnesar hadde lagt for dagen, og på den måten et redskap for den makten som skjulte seg bak begrepet Babylon. 

Nebukadnesar fortrengte sin egen forgjengelighet ved å forherlige det menneskelige. Til slutt oppviste han en besettende form for selvopphøyelse og stilte seg selv i livets sentrum både i sitt eget sinn og i forhold til sin samtid. Men hans endelikt står i lysets tegn. Vi tar farvel med ham som en troens mann. Imens går Babylon sin undergang i møte. Neste gang skal vi lese skriften på veggen.

Kirkens selvbilde i middelalderen
Gregor VII (1073-1085)
1. At Romerkirken ble grunnlagt av Gud alene.
9. At Pavens føtter er de eneste som skal kysses av alle fyrster.
11. At hans tittel er den eneste i sitt slag i hele verden.
19. At han ikke kan dømmes av noen.
22. At Romerkirken aldri har tatt feil, og aldri kommer til å ta feil i all evighet etter Skriftens ord. (Dictatus Papae, 1075).

Innocens III (1198-1216) "Paven er Kristi stedfortreder, ja, Guds egen stedfortreder. Han er ikke bare satt til å styre kirken, men også hele verden."

Bonifacius VIII (1294-1303) "Vi erklærer, uttaler, definerer og forkynner derfor at for a bli frelst er det absolutt nødvendig for hvert menneske å underkaste seg den romerske Paven" (Unam Sanctam, 1302).