DANIEL 3 – SAMVITTIGHETENS TRANGE KÅR

Gud hadde talt til Nebukadnesar om det som skal skje i de siste dager. Men Nebukadnesar likte ikke drømmen. Han ville sikre at hans eget livsverk skulle stå til evig tid. I historiens løp har mange fulgt i hans spor. Samvittigheten har ofte hatt trange kår. Men den vil seire til slutt.

Kong Nebukadnesar ble ikke begeistret ved tanken på at det stolte Babylon skulle overtas av andre folk og makter. Ifølge drømmen han hadde hatt, ville templene, palassene og Babylons hengende hager en dag ligge i ruiner. Andre kulturer og stormakter ville innta livsverket hans. Kongen bestemte seg for å gjøre sitt ytterste for å forhindre at det skulle gå den veien.

Men hvordan skulle han gjøre det? Hvis en drøm varslet ille for klienten, hadde ekspertene utviklet virkemidler som kunne sette den ut av kraft. Først måtte drømmeren straks fortelle drømmen sin til en venn eller slektning, eller andre som var for hånde. I tillegg til å tolke drømmen, uttalte drømmetyderen seg om muligheten til å gjøre den ugyldig. I den assyriske Drømmeboken sies det ved en anledning: "Min bror, drømmen er ikke av det gode. Den kan ikke gjøres bur." Det vil si: Det lar seg ikke gjøre å fjerne den ved hjelp av terapeutisk magi. 

Drømmen og drømmeren
Hvis det illevarslende innholdet i en drøm ikke lot seg oppløse ved analyse, måtte drømmetyderne ty til en annen metode. I Drømmeboken finner man en beskrivelse av hvordan en ond drøm blir overført til en leirklump. Leirklumpen blir deretter kastet i elven der den blir løst opp og forsvinner. Når tingen som bærer det onde budskapet er oppløst - i forbindelse med bønner og ritualer som passer for anledningen - vil den onde drømmen ikke lenger røre drømmeren.

Slike tanker må ha ligget til grunn for det Nebukadnesar ønsket å oppnå med den gedigne statuen i Duradalen. Han hadde en større visjon for sin egen og Babylons plass i historien. I stedet for å hvile på føtter av jern og leire som i drømmen, var statuen hans av gull fra topp til tå. Den var 30 meter høy og tre meter bred, og hadde antagelig form av et menneske.

Hele folket ble kalt sammen til innvielsen, med regjering, religiøse ledere og rettsapparatet i spissen. "Da de stod foran billedstøtten, ropte herolden med høy røst: 'Så snart dere hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt, sekkepipe og alle andre slags instrumenter, skal dere falle ned og tilbe gullbildet som kong Nebukadnesar har reist. Den som ikke faller ned og tilber, skal straks kastes i ovnen med flammende ild.'"

Forholdene var lagt til rette slik at alle skulle bøye kne. Nebukadnesar tillot sine undersåtter å tilbe sine egne guder så lenge det var innforstått at Babylons gud var den sterkeste, og så fremt det også framgikk at Babylons samlende religion dreide seg om opphøyelsen av mennesket. Fra et populært synspunkt forlangte ikke Nebukadnesar mer enn det folk flest sa seg enig i. I fall det skulle være noe unntak, hadde han et virkemiddel i bakhånd for dem som ikke bøyde seg frivillig: De skulle kastes i ildovnen.

Musikken spiller opp. Flaggene vaier i vinden. Tanken på Gud, konge og fedreland fyller alles sinn. Tonene setter folket i bevegelse og når et crescendo. Den veldige forsamlingen bøyer seg, alle som én.

Alle unntatt tre
Tre mennesker blir stående oppreist under innvielsen.

I stedet for å fokusere på bildet av gull, retter all oppmerksomhet seg mot dem. Det er ikke nok at nesten alle har bøyd seg. Det overlegne flertallet har liten tyngde sammenlignet med de tre som utgjør dagens mindretall. Ved sitt avvik har den lille minoriteten skapt en situasjon der det de tror, blir hovedsaken under høytiden.

Nebukadnesar befinner seg på gyngende grunn. Billedstøtten er et mottiltak mot det bildet av historien han hadde sett i drømmen. Hvis alle bøyer seg for statuen, blir det ikke plass til andre forestillinger. Manglende tilslutning har uskadeliggjort den. Men for at drømmen skal miste sin makt, må alle bøye seg. De som ikke gjør det, holder liv i et perspektiv han ønsker å begrave for godt. Hensynet til samfunnets felles interesser krever at det enkelte menneskets overbevisning må vike. Nasjonens framtid og verdighet står på spill. Derfor tror kongen seg å være ved sin fulle rett når han bruker makt overfor eventuelle dissentere.

Men helst vil han være tolerant. Han tilbyr dem en ny sjanse. Musikken skal spille opp for deres skyld enda en gang. Hvis de bøyer seg denne gangen, lover han å sette strek over den usolidariske holdningen de har vist.

De avslår tilbudet. Her er det ikke noe å forhandle om. "Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss fra den glødende ovnen og fra din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gudebildet du har reist." Beslutningen er endelig og tar ingen forbehold.

Den fjerde mannen
De visste bedre, og de visste at Nebukadnesar visste bedre. Ingen mennesker er uforgjengelige. Ikke noe menneskeverk kan bestå til evig tid. Det bærer mot graven for alt liv, og mot grushaugen for alle livsverk. De husket drømmen, og de visste at Nebukadnesar husket den. I deres sinn var det latterlig å satse på den framstillingen av framtiden Nebukadnesar søkte å tvinge gjennom.

De tre hebreerne ble straks bundet og kastet i ildovnen. Festen kunne fortsette uforstyrret av dem som ikke støttet opp om fedrelandet og den religionen alle hadde felles. Ferdig med dem!

"Da ble Nebukadnesar forferdet," sier historien. "Han reiste seg brått og sa til sine rådsherrer: 'Var det ikke tre menn vi kastet bundne ned i ilden?' 'Jo visst, konge,' svarte de. 'Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og de har ikke tatt noen skade. Den fjerde ser ut som en gudesønn.'"

Så tydelig hadde det aldri vært før. Alle forsøk på å fortrenge og fordrive drømmen hadde vist seg forgjeves. Bruk av makt hadde ikke hjulpet. I møtet med tre menneskers samvittighet hadde kongen trukket det korteste strået. Da han kastet Daniels tre venner i ildovnen, kom det endelige nederlaget. En fjerde person, helt ukjent for kongen, grep inn og reddet de tre som hadde fulgt samvittighetens stemme. De hadde nektet å bøye seg for et system som ikke kunne gi mennesker et reelt håp. De reelle håpet kom fra et annet hold, og gjorde seg gjeldende da det store flertallet minst ventet det. Ilden hadde ikke "hatt makt over disse menns legemer. Håret på hodene deres var ikke svidd, kappene var ikke skadet, og det luktet ikke brent av dem."

Biografi som profeti
Daniels bok fordeler seg nesten likt mellom en profetisk og en historisk del. Den historiske delen forteller om kriser Daniel og andre hebreere opplevde i Babylon. De profetiske avsnittene beskriver framtiden helt til det vi kaller verdens ende. Tilsynelatende kan det virke som om biografiene hører fortiden til mens profetiene handler om framtiden.

Men så selvfølgelig er det ikke. Biografiene er like profetiske som profetiene. Det Daniel opplevde i Babylon, er profetisk for det framtiden dreier seg om. Konfliktene de opplevde, forteller om konflikter mennesker vil bli stilt overfor, og som vil tilspisse seg til et avgjørende valg for alle mennesker like før Jesus kommer igjen.

I Bibelen er Babylon et idéhistorisk begrep som følger oss helt til den siste boken i Bibelen og til historiens avsluttende drama. Forhenget er et øyeblikk trukket til side. Livets skjellsettende valg stilles i skarp relieff. Kreftene som bryter mot hverandre i historien, kommer fram i lyset. Krisen som vil omslutte alle mennesker i historiens siste skjebnetime, er fortalt på forhånd i det som skjedde i Babylon for 2500 år siden.

Ut fra denne historien kan vi se tre enkle grunntrekk:

(1) Det handler om hvordan et menneske setter seg i Guds sted. Nebukadnesar nektet å innrømme sin forgjengelighet. I stedet for å hilse Guds rike velkommen, forlangte han allmenn tilslutning til illusjonen om sitt eget rike.

(2) Det handler om en forening av statsmakt og kirkemakt. Tro og tilbedelse er et personlig anliggende som staten ikke har noe med. Men i Babylons modell er stat og kirke to sider av samme sak, og kirken kan bruke statens maktmidler for å skaffe seg tilslutning. Det meste av kirkehistorien bærer preg av denne tankegangen. I våre dager skrives det siste kapitlet i denne historien.

(3) Det handler om overgrep mot enkeltmenneskers samvittighet. Slik var det i Babylon, og slik har det vært gjennom store deler av historien. Det skal ikke mye fantasi til for å se en likhet mellom standpunktet til Daniels venner og Luthers protest i Worms, 17. april 1521. Alle som betydde noe i stat og kirke var igjen samlet, og spørsmålet ble stilt: "Svar ærlig og uten omsvøp: Vil du trekke tilbake bøkene dine og all den vranglære de inneholder? Ja eller nei?" 

"Deres høyt ærede Majestet og stormenn forlanger et klart svar. Jeg skal gi dere det rett fra leveren uten å gå rundt grøten: Med mindre jeg blir overbevist fra Skriften eller ved alminnelig sunn fornuft - for jeg godtar hverken paven eller kirkerådene, siden det er klart at de ofte har tatt feil eller vært motstridende - så er jeg bundet av de skriftstedene jeg har sitert, og min samvittighet er lenket til Guds Ord. Jeg kan ikke, og vil ikke trekke noe tilbake, for å handle i strid med ens samvittighet er hverken trygt eller ærlig. Jeg kan ikke! Gjør hva dere vil med meg. Gud hjelpe meg."

Og Gud hjelper. For det nytter ikke å jage virkeligheten på dør. Sannheten om livet lar seg ikke forandre av at alle verdens folk bøyer kne for et menneskelig system. Stor oppslutning kan i det lange løp ikke berge en dårlig sak. Det er ikke nødvendig å være mange for å ha rett. For den som velger å følge det lyset Gud har sendt til verden, står dette klart: Samvittigheten har trange kår nå.

Men den vinner til slutt.

Sigve Tonstad