DANIEL 2 – DRØMMEN OM VÅR TID

Drømmen var ikke som drømmer flest; den var ikke et produkt av kongens eget sinn. Det var Gud som talte til Nebukadnesar – «om det som skal skje i de siste dager». Den veldige billedstøtten i drømmen symboliserer både den ytre ramme om historien og sannheten om den indre kjernen. Hvordan karakteriserer den vår tid?

Vi befinner oss i Babylon. Morgensolen treffer gullkledde kupler og blåglasert murstein i den stolte metropolen og får den til å se ut som et gedigent eventyrslott. Elven Eufrat snor seg stille mellom palmetrærne og deler byen i to. Landet omkring er flatt og monotont. Året er ca. 602 f.Kr.

I kongens palass er det yrende liv. Rådgivere kommer og går på løpende bånd. De har hastverk, og ansiktene bærer preg av at noe skremmende er i gjære. I løpet av natten har kong Nebukadnesar hatt en opplevelse som har satt sinnet i kok. En underlig drøm har gjort slikt inntrykk på han at alle andre møter og avtaler er utsatt inntil videre. Bare én ting står igjen på kongens dagsorden: Han ønsker å få klarhet i drømmen.

En annerledes drøm
Men drømmen er ikke som drømmer flest. Rådgiverne som står i kø for å tolke den, er ikke sene med å oppdage forskjellen: Kongen kan ikke huske den! Han stiller et krav ingen har hørt maken til: «Jeg har hatt en drøm som gjør meg så urolig til sinns. Jeg ønsker å få vite hva jeg har drømt.»

Det er lettere sagt enn gjort. Ingen kan tolke en drøm uten å høre den først. I så måte har rådgiverne det samme synet som den største eksperten på drømmetydning i vårt århun-dre. De kan alle skrive under på Sigmund Freuds påstand at «i dag er det bare et lite mindretall av opplyste mennesker som tviler på at drømmer bare er et produkt av drømmerens eget sinn.»

I Daniels bok lager Nebukadnesars dilemma store sprekker i et slik utsyn. Kongen kan ikke huske drømmen fordi den ikke springer ut fra hans eget hode. Rådgiverne melder pass og erkjenner at det ikke finnes «noe menneske på jorden som kan fortelle kongen det han vil vite. Det kongen krever, er for vanskelig.»

Gud er ingen tilskuer
Bare Daniel har en videre horisont. Gang på gang i sitt folks historie har det skjedd at Gud har henvendt seg til mennesker. Daniel har selv opplevd at Gud ikke er en fjern og likeglad tilskuer til det som skjer. Nå har den samme Gud banket på døren til det stolte og selvtilstrekkelige Babylon for å gjøre kongen kjent med hvor det bærer hen. Daniel, som intellektuelt ikke står tilbake for noen, tilhører et lite mindretall som tror at «det er en Gud i himmelen som åpenbarer hemmeligheter.» Nå har Gud «kunngjort for kong Nebukadnesar hva som skal skje i de siste dager.» Med et fint håndlag har Gud gjort det umulig for dem å bortforklare opplevelsen som om det bare handlet om et eventyr eller en menneskelig idé. Det er Gud som taler i drømmen. Han bretter ut framtiden på forhånd. Kongen har fått en åpenbaring om «det som skal skje i de siste dager». Slik er drømmen:

«Konge, i synet så du en veldig billedstøtte. Den var stor og strålte sterkt. Den stod rett foran deg og så fryktinngytende ut. Hodet på støtten var av rent gull, brystet og armene av sølv, magen og hoftene av kobber; leggene var av jern og føttene dels av jern og dels av brent leire. Mens du stod og så på billedstøtten, ble en stein revet løs, men ikke av menneskehender, og den traff føttene som var av jern og leire og knuste dem. Da gikk alt sammen i stykker, både jernet og leiren, kobberet, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskevollen om sommeren …. Men steinen som hadde truffet bildet, ble til et stort fjell, som fylte hele jorden» (vers 31-35).

Ingen utleggelse kan yte denne drømmen rettferdighet. Den har en spennvidde i tid og kvalitet som vekker ettertanke og forundring. Selv om drømmen er kortfattet, inneholder den detaljer om historiens gang som ikke overgås av bindsterke verker. Billedstøtten symboliserer både den ytre rammen om historien og sannheten om den indre kjernen. Den som ønsker å forstå hovedsaken og endemålet i historien, bør gi seg god tid til å studere denne beskrivelsen.

En splittet verden
Du fire store verdensrikene som går igjen i profetiene i Daniels bok, er klart identifisert som Babylon, Persia, Grekenland og Romerriket. I dette kapitlet er det første riket identifisert som Babylon. Daniel sier rett ut til kong Nebukadnesar:

«Det er du som er hodet av gull.» Til kongens skuffelse gjør han det klart at riket hans ikke kommer til å bestå for all framtid. I Daniel 8 er det andre og tredje riket navngitt som Persia og Grekenland. Det fjerde riket, «sterkt som jern», var Romerriket. Og deretter? Tilstanden i verden etter det romerske verdensriket er viet størst oppmerksomhet. Bildet viser oss en verden som er i ferd med å falle fra hverandre. Føttene, som består av jern og leire, symboliserer vår tid og forholdene i verden i dag.

Drømmen beskriver en splittet verden. «Riket skal være delt.» Det er en treffende karakteristikk av vår tid. Splittelse og konflikt rår på mange plan – mellom øst og vest, nord og sør, sort og hvit, fattig og rik, muslim og kristen, mann og kvinne. Alvin Toffler har beskrevet den mest skjellsettende delen av splittelsen som en splittelse mellom den raske og den langsomme delen av verden. I Brasil tar det seks måneder å bygge en lastebil; i USA bare 45 dager. Det sor-koreanske storkonsernet Hyundai besluttet nylig å flytte sin data-virksomhet til Silicon Valley i USA for å henge med i en industri der det skjer forandringer fra dag til dag.

Likevel må vi spørre: Skal riket virkelig være delt? Omveltningene de siste årene har gitt håp om samhold og fred i verden i en målestokk ingen trodde var mulig for bare kort tid siden. Jernteppet rustet i stykker. Berlinmuren falt. Foreningen av Tyskland står på mange måter som et symbol på Europas forening. Visjonene om «Europas forente stater» virker ikke lenger som en utopi. I Maastricht-avtalen gjorde arbeidet for et forent Europa et nytt hopp framover. Kjernen av det romerske verdensriket er allerede innlemmet i EF.

Mange føler seg sikre på at et samlet Europa kommer til å være en del av den. Alle er enige om at disse begivenhetene er uten sidestykke. Samtidig er andre land i full oppløsning; krigen i Jugoslavia er i øyeblikket det mest synlige eksemplet. De politiske prognosene er i villrede. Bærer det mot samling eller splittelse?

Drømmen i Daniels bok besvarer spørsmålet. Mennesker kommer ikke til å lykkes i å skape et nytt, varig verdensrike. Det romerske verdensriket kommer ikke til å gjenoppstå. «Det betyr at riket skal være delt.»

Makt og avmakt
Drømmen forteller om verdier som svikter. Hodet, det første riket, var av gull. Det fjerde riket er av jern, og deretter står vi overfor en verden som er bygget av jern og leire. Denne utviklingen innebærer en verdiforringelse, men ikke bare det. «At tærne på føttene dels var av jern og dels av leire, betyr at riket for en del skal være sterkt, men for en del svakt,» forklarer Daniel. Jernet symboliserer styrke, framskritt og makt. Leiren vitner om svakhet, forfall og avmakt. Verden er fanget i et paradoks der utvikling og utslettelse stormer fram side om side. Et bedre uttrykk for tilstanden i vår tid kunne ingen foreslått, og det er et bilde som ikke passer på noen annen tid. I Daniels forklaring blir det klart at forfallet og avmakten tar overhånd. Overbefolkning, utarming av naturens ressurser, forurensning og forsøpling har stilt verden i en krise som ingen framskritt ser ut til å kunne løse.

Men drømmen viser også at framtiden ikke bare er i våre hender. «På den tid da disse kongene rår, skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne. Du så jo at en stein ble revet løs fra fjellet, men ikke av menneskehender, og den knuste jernet, kobberet, leiren, sølvet og gullet.» Menneskers forsøk på å bygge et rike som varer, ender i fiasko. Håpet som avtegner seg på himmelen i Daniels bok, kommer fra en annen kant. For han som har sendt Nebukadnesar en drøm kongen ikke kan huske, bygger sitt rike med andre midler og på andre verdier, I ruinene etter verdensrikenes fallitt oppretter han et rike som aldri skal gå til grunne. «På den tid disse kongene rår,» forklarer Daniel. Den dagen ligger ikke langt unna. Alle hovedtrekk i drømmen om vår tid er allerede oppfylt i forbausende detalj. Men hva kommer da til å skje? Vi avslutter med et spørsmål. Vårt studium av Daniels bok har så vidt begynt.

Sigve Tonstad , Tidens Tale, nr. 3, 1992

Historien i 200 ord
Legenden forteller om en ung persisk konge som bad sine lærde menn om å skrive en historie som han kunne lære av. Tjue år senere kom det en karavane med tolv kameler, som hver fraktet 500 bøker. Kongen var nå en travel mann. Han takket høflig, men føyde til: «Jeg er nå midt i livet, og selv om jeg lever til jeg blir gammel, vil jeg aldri få tid til å lese 6000 bøker. Dere må forkorte historien.»

Så gikk det igjen et par tiår, og tre kameler kom med 1 500 bind. Men kongen sa: «Jeg er nå en gammel mann. Skriv en kort beretning, og så fort som mulig.»

Ti år senere kom en enslig kamel med den forkortede utgaven, som nå var skåret ned til bare 500 bind.

«Vi har gjort den ytterst kort,» sa de gjenlevende medlemmer av det lærde råd. «Ikke kort nok,» svarte kongen. «Livet er snart slutt.»

Så gikk det igjen fem år, og sekretæren kom alene tilbake, på krykker, sammen med et lite esel som fraktet én stor bok. Men da lå kongen på dødsleiet, og kunne ikke lese den.

Og så har profeten, med ikke stort mer enn 200 ord (2,37-44), skildret historiens innhold og mening mer nøyaktig enn tusen bøker.